Dette innlegget burde jeg nok ikke skrevet – i allefall ikke lagt ut, men du trenger jo ikke si det til noen da?

Jeg hadde en kollega som jeg syntes så utrolig sur ut.

Det virket som alt var trist og grått.

Dette er ikke fint å si om folk, men han så slik ut.

En tidlig morgen så ville jeg bort til han for å slå av en prat.

Jeg hadde god tid, og det samme så det ut som om han også hadde der han stod på utsiden av sin buss å røkte.

I det jeg kom bort sa jeg høflig: – God morgen, så fint vær det ble i dag!

På ut-pust med tobakksrøk svarte han: – God morgen til deg også! – og han smilte.

Vi fikk en koselig prat sammen og jeg lærte en viktig ting: – Man skal ikke skue hunden på hårene!

Det uttrykket ble en sannhet for meg.

Der hadde jeg trodd over lengre tid at denne mannen var så sur, trist og grå, mens han egentlig var en av de koseligste personer jeg har møtt.

Illustrasjonsbilde

 

At man kan ta så feil av en person – det er noe å tenke over.

Det er ikke sikkert at den personen som du har din egen mening om – faktisk er slik du tror.

Ikke sikkert at han eller hun ville det slik du trodde, men det å ha en god kommunikasjon oss mennesker i mellom – det kan være veldig viktig, faktisk for begge parter.

Kort tid etter denne koselige praten – der vi begge stod klar med hver vår buss denne morgenen så fikk jeg høre at denne kollegaen var gått bort.

Man står tilbake med bare minner, ja gode minner.

Det ble i allefall veldig lærerikt for meg.

Så vet jeg at jeg selv kan se sur ut dersom jeg har mye å tenke på, når jeg er konsentrert eller når jeg har viktige ting jeg må huske, men jeg er ikke sur altså.

Så av og til kan man begynne med seg selv.

Der har i allefall jeg noe å lære.

Jeg skulle gjerne fått mer tid med den kollegaen før han gikk bort.

Han hadde et godt humør som gjorde sterkt inntrykk på meg.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto