Hengerne som mista sin last

Forbi Timeneskrysset i retning Kristiansand var jeg nære på.

Nære på med å få en bil inn i fronten på bussen.

Jeg lå i venstre fil slik at de som var i akselerasjons-feltet ut fra Kjevik kunne fra Timeneskrysset kjøre inn på E-18 uten at vi hindret hverandre.

Men plutselig så dro bilen som lå rett foran i høyre fil en brå sving over i min kjørebane.

Han skifta felt plutselig, så jeg måtte bremse.

Jeg skjønte fort hva som skjedde.

Bilen foran han igjen hadde en tilhenger med en sofa på.

Illustrasjonsbilde

 

Denne sofaen lå plutselig i hans veibane, og så vidt at det ikke smalt mellom sofaen og bilen.

Skjønte hvorfor han skifta fil, men jeg tror ikke han tenkte på hvor nært han kom meg i sin iver for å unna-manøvrere.

Derfor er det en fordel med å holde avstand.

Det rare er at i samme område, på broa øst for Varoddbroa opplevde jeg nesten det samme.

Da var jeg på vei til Arendal.

Bilen foran meg hadde også en tilhenger.

Hengeren var lastet med vinduer kan jeg huske.

Også han hadde sikra lasten sin for dårlig, og mista et vindu med karm midt på broa.

Jeg fikk sett dette tidsnok og slapp å bråbremse, slapp å hive bussen tilside.

Denne sjåføren så at deler av lasten plutselig ble borte.

Begge disse sjåførene burde ha sikra lasten sin bedre.

Det kan også være lurt, veldig lurt å holde god avstand til kjøretøyet foran.

Spesielt om forankjørende frakter en tilhenger med løse deler på.

Vil oppfordre alle til å holde god avstand til forankjørende.

Som en politimann sa til meg: – Stol ikke på andre i trafikken enn deg selv!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Isen etter skolen

En enslig skolegutt kom inn i bussen med en is-pinne i hånden.

Illustrasjonsbilde.

 

– Åh, er det lunsjen din? – spurte jeg, og smilte lurt.

Jeg liker å ha god kontakt med ungdommene og elsker når man kan få noen ord med dem.

Visste jo det at det kunne ikke være lunsj, for nå var skolen slutt og skolegutten skulle hjem etter endt skoledag.

– Vil du ha en is, Alf Otto? – spurte han.

– Nei takk! – svarte jeg, og lurte litt på om han hadde flere i det hele tatt.

Jeg så jo kun den ene isen han holdt i hånden, og et slikk av hans sin var ikke så fristende akkurat.

Da en annen gutt gikk av bussen fikk jeg se at han hadde fått seg en is og som han tok med seg ut.

Og da is-gutten selv skulle av bussen kom han igjen å lurte: – Er du sikker på at ikke du også vil ha en is, Alf Otto?

Han hadde visst en hel pakke i ryggsekken, og nå var pakka halvfull.

Et bevis på at han var omtenksom og veldig spandabel.

Da tok han opp en is og gav meg også en.

Isen var i ferd med å smelte, men du så god den var.

Jeg takket for isen.

– Du er snill og gavmild, du er en gutt med et stort hjerte! – sa jeg i det han gikk ut.

Han hadde spandert på flere der bak, og jeg tenkte jo mitt med hensyn til griseri.

Ved endestasjonen – der jeg snur med bussen fikk jeg se at alle sammen hadde lagt sine pinner og papir i søppeldunken.

Ikke noe var tilgriset med, hverken på gulv eller i setene.

Denne opplevelsen gjorde min dag så fin, det ble liksom prikken over i-en.

Og det å se de flotte ungdommene kose seg, og at de ryddet opp etter seg – rett og slett fantastisk.

Jeg er privilegert som får være en bussjåfør for slike flotte ungdommer.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

På den nye fire-felten

Dette er jo en god stund siden.

Men jeg fikk i oppdrag i å hente ei skoleklasse som studerte for i bli ingeniører ved UIA, Grimstad.

De skulle av sted for å se på de nye tunnelene, broene og det nye veianlegget ellers.

Bilde er fra 22.04.08 – og er tatt vest for Grimstad.

 

Veldig artig å få være så tidlig ute på de veiene, fikk litt innsikt i hvordan de tenkte seg veien.

Representant fra Statens Vegvesen var også med, ellers hadde jeg nok ikke fått kjøre inne på de områdene.

Hadde også med en eldre lærer, og som tydeligvis hadde god kunnskap innenfor diverse konstruksjoner.

Han kunne vært pensjonist for lengst i forhold til alder.

Tror han var rundt 80 år om jeg husker rett, men veldig oppegående og hyggelig.

Hans kunnskap, arbeidsglede og pågangsmot var gull verdt.

Dette kom elevene og samfunnet vårt tilgode.

Han hadde visst en finger med i spillet på flere broer rundt om i vårt vidstrakte land.

Alltid gøy med slike oppdrag.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

På konsert i Oslo spektrum

I oktober 2009 hadde jeg gleden av å kjøre ei gruppe til konsert i Spektrum.

En fantastisk opplevelse på alle vis.

Det er noe med det å få høre så fin musikk live – musikk som er midt i mi gate.

Og den gruppa jeg hadde med meg var også en gruppe jeg kjører mer enn gjerne om igjen.

Bilde er tatt den 17.10.09 Her står jeg på utsiden av Frikirken på Songe.

 

Husker at lederen i gruppa hadde sett føre seg en parkeringsavgift som var mye høyere enn det det ble.

Jeg hadde fra tiden på Sørlandsekspressen telefonnummeret til vaktlederen i Oslo, og via han fikk jeg tildelt en trygg og god parkering til en mye lavere pris.

Bilde er tatt den 17.10.09 Konsert med Bill Gaither i Oslo Spektrum.

 

Tror ikke jeg betalte mer enn 100,- for tiden vi var der med bussen vår.

Det er gøy når man får til noe andre drar glede og nytte av.

Og supert var det når jeg kunne slippe dem av i kort gangavstand fra Spektrum.

Slike konsert-turer er til oppmuntringer for meg i lang tid etterpå.

Gode minner å ta vare på.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Traff en tidligere kollega i USA

Denne postingen er vel ikke direkte en busshistorie.

Men jeg hadde med meg en ung gutt på bussen som het Kjetil.

Dette er mange år siden.

Han hadde i sin unge alder en stor interesse for buss og han var av og til med meg som guttunge.

Det viste seg at han med tiden skulle bli min kollega, min avløser på TBR da jeg kjørte der.

I året 2009 dro jeg og min familie over til USA sammen med en annen familie som står oss nær.

Vi skulle feire Nytt År der borte året 2009/2010.

Jeg visste at Kjetil hadde flytta dit, og bodde en plass i Florida, men ikke hvor.

Her kjører Kjetil sightseeing-buss i San Fransisco. Han kjører på en 17 mai, og flagger med det norske flagget.

 

Jeg kontakta han på messenger, men det tok lang tid før jeg fikk svar.

Regnet med at han ikke leste slike meldinger – siden det tok så lang tid før han responderte.

Men kort tid før avreise fra Kjevik svarte han.

Det skulle vise seg at han bodde bare noen få kilometer fra der vi skulle bo i Orlando.

Ved siden av å jobbe i Disney World spilte han trommer i en lokal menighet der borte som het Discovery church.

Jeg fikk oppgitt gps-kordinatene, og alle i reisefølge ville treffe Kjetil igjen.

Vi ble møtt av en blinkende politibil som hadde politi som dirigerte trafikken i kirketiden.

Og da de hørte min engelsk skjønte de fort at vi ikke tilhørte den nasjonen over there.

Da var vi plutselig VIP gjester – og vi fikk parkering sammen med dem som var handikappede – altså nærme hovedinngangen.

Utrolig fin følelse og opplevelse å få treffe en man kjenner såpass langt vekk, og bli møtt med en slik mottagelse.

En av de som hilste oss velkommen på kirketrappa og som fant Kjetil for oss – sa da han hørte Kjetil snakke norsk med oss:

– I love your language, Kjetil!

Og det var veldig stas å se Kjetil beherske trommestikkene igjen, og vite at han var i sitt rette element.

Her spiller Kjetil sammen med andre gode musikere.

 

I selve gudstjenesten så skulle de ha en stund hvor de kunne be og takke for sine behov.

Da fant mange frem sine mobiltelefoner og begynte å tekste.

Til å begynne med følte jeg det var litt ufint – inntil jeg så på veggen bak på scenen hvorfor de gjorde det.

Alt det de skrev kom opp på veggen der – på en vegg pyntet med en bakgrunn av et flott naturbilde.

Der kom opp blant annet: Thank you Lord, I am saved by your name! – Thank you, Jesus for my new job! – Lord, I want to praise you!

Det var en ny og moderne måte å ordlegge seg på, og som berørte meg.

Bare det bilde alene var nok til å bli begeistret.

Da møte var over fikk jeg igjen treffe Kjetil, fikk takket for det å kunne treffes.

Vi bad han bort til vår leilighet på julaften.

Det ville han, men han hadde flere steder han skulle spille først den dagen.

Discovery church hadde flere steder i byen som de betjente.

Men på julekvelden kom han, og vi fikk en veldig koselig stund sammen med Kjetil og sammen med den familien som fulgte oss til USA.

Igjen utrolig godt å treffe en man kjenner såpass langt borte.

Og vite at han var med meg på bussen som guttunge, ble min avløser i en periode.

Ja, jeg kunne skrevet mye om den turen over there.

 

Bilder og innlegg er lagt ut med tillatelse.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Da fikk pappa testa

Ei jente jeg har hatt gleden av å ha på bussen mange ganger satte seg igjen foran slik at vi kunne få en god prat.

Om det var sommer og sol som gjorde det – det vet jeg ikke, men hun var i veldig godt humør.

Fortalte litt om sin sommerjobb, ja vi snakket litt om alt mulig – slik vi ofte har gjort når hun har vært med på bussen.

Men da hun fortalte om sin pappa og at det begynte å brenne om hans jobb – da måtte jeg smile.

Ikke fordi at det brant, men at pappaen måtte ta del i selve slokkingen.

Illustrasjonsbilde

 

Da uttrykte hun seg slik: – Da fikk Pappa testa skillsa sine!

Ikke fint å le av folk, men det er ikke godt å la være når de ler selv.

Men det var faktisk en alvorlig brann.

Husker den fra media da hun snakket om det, og branner er ikke til å spøke med.

Men jeg synes hun fikk sagt det så godt.

– Da fikk Pappa testa skillsa sine!

Men det er slik ungdommene snakker.

Et uttrykk ikke jeg har vokst opp med.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det går som bara susingen

Jeg skulle nedover fra Dovre og stod klar med min gruppe ved hotellet i Dombås.

En svensk kollega av meg gjorde også det, bare han starta med en buss-dør som ikke ville samarbeide med bryteren inne.

Guiden sa etter hvert at jeg måtte komme, gruppa mi var nå ombord.

Så jeg kunne ikke ta mer tid til å være der for han siden min guide sa at vi måtte kjøre.

Vi hadde jo et dags-program vi også skulle få gjennom, og mange fine ting å oppleve også denne dagen.

Men det er viktig å kunne hjelpe ens kollegaer.

En vakker dag er det en selv som trenger ei hjelpende hånd.

Vi kjørte nedover til Otta, og innover mot Geiranger og ut Geirangerfjorden til Hellesylt.

Bilde er fra Djupvasshytta, og som ligger på 1030 m.o.h. Bilde er tatt den 19.08.06

 

Etter hvert tok denne kollegaen oss igjen, og det viste seg at de også hadde lagt opp til samme trase for sin gruppe.

Det som ble litt komisk.

Vi var alltid ferdig da de svenske ankom de forskjellige tingene vi skulle oppleve av severdigheter.

Og da vi dro fra den ene restauranten – gode og mette, da ankom de.

For da skulle de til å spise.

Da sier denne svenske kollegaen min: – Det går som bara susingen!

Jeg tror han følte litt på at tingene lå litt stramt tidsmessig.

Da med tanke på at det ble en forsinka start for dem pga denne døra som var litt trøblete for han.

Men jeg ble bare så glad for å se de var kommet seg av sted, og at de hang seg på.

Jeg måtte bare smile litt, for han fikk sagt det så godt: – Det går som bara susingen!

Det er gøy når en er på tur og der alt går som det skal.

Bilde viser utsikten over Geiranger. Bilde er tatt den 19.08.06

 


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Ærlig på alder, gratis tur hjem

En gruppe elever skulle på bytur.

Klassen gledet seg til en hel dag i andre omgivelser.

De fleste sa barn da de skulle ha billett, og de fikk det.

Mens to av dem sa student og måtte betale voksen takst siden de ikke hadde studentbevis.

Den gangen var vi veldig strenge på dette med studentbevis, og jeg gjorde bare jobben min.

Men samvittigheten slo meg veldig, siden de to ble straffa for å være ærlige.

Enda verre ble det da jeg hørte de andre elevene seg i mellom sa: – Hvorfor sa du ikke bare barn?

Jeg har vokst opp der jeg har lært at ærlighet varer lengst.

Sa da vi nærmet oss byen tok jeg mikrofonen og bad klassen bli sittende etter at alle de andre var gått ut.

Da jeg var alene med dem – snudde jeg meg og sa: –  Jeg har en viktig beskjed!

Illustrasjonsbilde

 

– Dere som sa at dere er studenter, og i mangel av studentbevis måtte betale full voksentakst, dere har fri reise hjem igjen i ettermiddag!

Da så de på hverandre, og man hørte de andre trakk etter luft.

En av de andre sa: – Tror du vi andre har jugd for deg?

– Nei, dere andre er nok barn, og dere fikk barnebillett!

– Men de som sa student og stod for det de hadde sagt – de vil jeg gjerne belønne for sin ærlighet!

De ble jo alle glade, og spesielt de to som fikk gevinst for å være ærlig.

Tok dette opp med min sjef etterpå, tilfelle kontroll på returen.

Og han sa så fint: – Alf Otto, du har min fulle støtte!

I skrivende stund er student-taksten borte.

Jeg er takknemlig for alt som kan gjøres enklere.

Og jeg skulle ønske at vi hadde et billettsystem som var likt for alle.

Billig og lik takst for gammel og ung.

Samme om man skulle reise kort eller langt i samme fylke.

Det er lov å håpe.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En av mine passasjerer ble matforgiftet

Å få trøbbel med magen er ikke noe greit, og spesielt ikke når man er på tur.

Vi kom hjem sent, og en av mine passasjerer hadde fått i seg noe på et spisested som hun bare ikke tålte.

Vi måtte blant annet stoppe langs veien for at hun kunne få spydd, og dette er ei som bare ikke vil være til bry.

Fikk høre senere at da hun kom hjem oppsøkte hun lege og fikk medisiner den natta.

Dette var fryktelig leit – sånn skal bare ikke skje.

Jeg liker best når alle har det fint på mine bussturer.

Da et år var gått, en ny tur til samme sted stod for døren – fikk jeg se at samme person ville være med på en ny tur.

Vi hadde også det året planlagt stopp ved samme restaurant som året føre.

Jeg husket jo på historien fra i fjor, selvsagt.

Så da det ble bestilt bord for bespisning igjen – fikk jeg forklart for restauranten hva som skjedde sist jeg var der med min gruppe.

Sa i fra om at et pizza-stykke som var dårlig, og jeg sa at en kokk som også var med sa den gangen: – Det pizza-stykke ville ikke jeg ha spist!

Han stod noen hakk foran henne og hadde selv vurdert på å smake, men med sitt trente øye avstod han fra fristelsen.

Spisestedet syntes dette var leit å høre.

De bad meg om at om dette skjedde igjen – så ville de gjerne høre om dette omgående.

Aller helst ville de ha hatt denne tilbakemeldingen med en gang for å få luka ut årsaken, og det skjønner jeg.

Som et plaster på såret så sendte de til meg en kupong for en buffe inklusiv drikke, og som jeg kunne påskjønne henne med.

Illustrasjonsbilde

 

Når vi da skulle på tur igjen – var det veldig koselig å kunne gi denne overraskelsen til denne passasjeren ved ombordstigning på bussen.

Det var nok en ting hun ikke hadde regnet med.

Hun ble iallefall veldig glad når hun mottok kupongen fra restauranten.

Tror ikke hun tenkte på hendelsen fra året føre da hun steg ombord hos meg.

Det kaller jeg service..

Sist men ikke minst – det var en stor tillit fra restaurantens side.

Slike overraskelser liker jeg å dele videre når det ble som det ble.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto