En enslig skolegutt kom inn i bussen med en is-pinne i hånden.
Illustrasjonsbilde.
– Åh, er det lunsjen din? – spurte jeg, og smilte lurt.
Jeg liker å ha god kontakt med ungdommene og elsker når man kan få noen ord med dem.
Visste jo det at det kunne ikke være lunsj, for nå var skolen slutt og skolegutten skulle hjem etter endt skoledag.
– Vil du ha en is, Alf Otto? – spurte han.
– Nei takk! – svarte jeg, og lurte litt på om han hadde flere i det hele tatt.
Jeg så jo kun den ene isen han holdt i hånden, og et slikk av hans sin var ikke så fristende akkurat.
Da en annen gutt gikk av bussen fikk jeg se at han hadde fått seg en is og som han tok med seg ut.
Og da is-gutten selv skulle av bussen kom han igjen å lurte: – Er du sikker på at ikke du også vil ha en is, Alf Otto?
Han hadde visst en hel pakke i ryggsekken, og nå var pakka halvfull.
Et bevis på at han var omtenksom og veldig spandabel.
Da tok han opp en is og gav meg også en.
Isen var i ferd med å smelte, men du så god den var.
Jeg takket for isen.
– Du er snill og gavmild, du er en gutt med et stort hjerte! – sa jeg i det han gikk ut.
Han hadde spandert på flere der bak, og jeg tenkte jo mitt med hensyn til griseri.
Ved endestasjonen – der jeg snur med bussen fikk jeg se at alle sammen hadde lagt sine pinner og papir i søppeldunken.
Ikke noe var tilgriset med, hverken på gulv eller i setene.
Denne opplevelsen gjorde min dag så fin, det ble liksom prikken over i-en.
Og det å se de flotte ungdommene kose seg, og at de ryddet opp etter seg – rett og slett fantastisk.
Jeg er privilegert som får være en bussjåfør for slike flotte ungdommer.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
