Jeg måtte smile litt – for her om dagen så hadde jeg med meg en noe snakkesalig mann.

Han hadde mye på hjerte, og det virket som om han brydde seg lite om han fikk noen tilbakemeldinger.

Det gikk liksom på ut-pust og på inn-pust som vi sier.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Plutselig ringte min mobiltelefon, og jeg sa høflig i fra om at jeg måtte besvare dette oppkall, men jeg var sikker på at dette var fånyttes.

Telefonen ble tatt, på handsfree om du lurte – og da samtalen med innringeren var over holdt mannen bak meg fremdeles på med å snakke.

Han la rett og slett ikke merke til at jeg var i en telefonsamtale et øyeblikk.

Illustrasjonsbilde

Kanskje var mine svar til personen i telefonen god nok som respons også for han som satt bak meg å snakket i vei?

Snakket i vei i ordet rette forstand, men det vites ikke.

Jeg fikk iallefall sagt “Ha det godt” i det han gikk ut av bussen.

Det tror jeg han fikk med seg.

En god samtale for meg er når begge kan snakke, men helst en av gangen – og at den andre part i samtalen av og til slipper inn en liten “ok”, et “ja vel” eller “skjønner”.

Alt annet er for meg et langt eller kort foredrag, men foredrag kan også være fine å ta med seg – så ikke misforstå.

Kan det glede noen å holde et foredrag så skal jeg med glede lytte der jeg sitter å kjører i min buss.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det høres drastisk ut, men overskriften er litt sann.

Hadde med en politimann som hadde bare ei vakt igjen, så var han pensjonist.

Han kunne fortelle at han hadde da tilbakelagt 36 år i tjeneste i politiet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er beundringsverdig.

Illustrasjonsbilde

Jeg beundrer de i politiet, for de har mange oppgaver som vi vanlige dødelige aldri får oppleve – dette på både godt og på ondt.

Han fortalte litt om sin tid i politiet og jeg prøvde å verve han som en fremtidig kollega.

For han fortalte meg at han holdt på å ta sertifikat for tunge kjøretøyer, og en slik hyggelig og blid kar hadde passet bra bak et bussratt.

Bare den roen de behersker i kritiske situasjoner – det kan være gull verdt.

Han visste om flere likesinnede som har gått fra tjeneste i politiet til å bli bussjåfør på sine gamle dager.

De er en stor resurs i bussbransjen.

Da får de se trafikkbilde fra bussete, og ikke bare bak et laser-sikte.

Noen skulle kanskje ha prøvd et bussete allerede i sin tjeneste i politiet, for noen er vel ivrige etter å finne frem blokka.

Jeg har selv opplevd det – enda jeg bare fulgte køen av mange biler.

Bilene i køen lot politiet passere, men meg skulle de ta.

Godt ikke alle er like, for av og til kan en advarsel være like effektivt spør du meg.

Tilbake til politimannen ombord, så var det en veldig fin tur der vi fikk en hyggelig prat.

Vi skulle gjerne hatt flere slike hyggelige personer bak rattet, for Norge trenger stadig nye bussjåfører.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

I dag 20. Juli var det min første arbeidsdag etter ferien.

Den ble veldig fin på mange måter.

Noe som gjorde dagen min ekstra fin var at min eldste datter og hennes egen familie stod sammen med meg da jeg skulle overta bussen fra min kollega.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

William og Sofie ville være med meg fra Østebø til Tollboden i Risør.

Det var første gang i livet at Sofie, mitt mellomste barnebarn skulle få kjøre buss med meg som sjåfør.

Hun ville være med morfar, og det ble selvfølgelig foreviget.

Sofie og meg som straks er klar til avgang ut fra Tollboden i Risør. 20.07.20.

Hun måtte nok finne seg et annet sete når vi skulle til å kjøre, men jeg er så glad i de barnebarna – det er en glede å følge dem i oppveksten.

Man blir takknemlig når man få høre: – Du Morfar, skal jeg si deg en ting?

William har ofte mye på hjerte, og det er en fryd å se dem alle sammen friske og raske.

Det er ikke en selvfølge, noe jeg er fullstendig klar over.

Takknemlig for snapper som ofte tikker inn med disse små, og fra de som bor litt lengre vekk.

Morfar er liksom ikke glemt, ikke Mormor heller – må ikke glemme henne.

Det er virkelig noen oppturer når slike livstegn tikker inn på mobilen i ledige stunder.

Noe jeg mer enn gjerne tar med meg i hverdagen.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg skulle hente en turbuss og overta den oppe ved Stav Gjestegaard Kasjotten Hotell i Lillestrøm.

Det var på grunn av at min kollega hadde brukt opp sin kjøretid, og måtte gå av for å få sin ukes-hvil.

Jeg tok som passasjer Sørlandsekspressen inn til Oslo, og derfra skulle jeg bruke drosje opp til Lillestrøm.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Spurte en drosjesjåfør i Oslo om han visste hvor mitt hotell lå der oppe.

Han visste ikke helt hvor mitt hotell lå, men han visste hvor Quality Hotel Olavsgaard lå.

Illustrasjonsbilde

Det var kjent for meg også, for det hotellet har jeg brukt ved tidligere turer, og de hotellene ligger ikke så langt i fra hverandre – det visste jeg.

Da vi kom frem spurte han meg et merkelig spørsmål.

– Vil du ha en kvittering som er høyere enn hva taksameteret står på?

Et slik spørmål stiller vel ikke en profesjonell sjåfør en passasjer vel?

– Nei takk. Den kvitteringen skal være på den summen du har i skjermen nå! – svarte jeg.

Han fikk penger av meg i form av sedler.

Da spør han meg det neste merkelige spørmålet: – Vil du ha vekslepengene tilbake?

Jeg svarte: – Ja takk!

Begynte nesten å lure på om jeg var med på skjult kamera.

Jeg gikk ut, og gav ikke drosjesjåføren et øre i servicehonorar.

Skulle like å vite hva mine passasjerer på bussen hadde sagt om jeg hadde spurt om slike ting.

Da hadde jeg nok ikke hatt jobben lenge.

Har av og til lurt på hva han egentlig ville oppnå.

Kanskje dere som leser har en formening om det.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En av mine faste passasjerer jeg hadde trengte litt tilsyn på turene med bussen.

Noen av oss sier av og til høyt det man tenker, og det gjorde også denne gutten.

I det jeg skulle bremse opp for en holdeplass – fikk han på avstand se at der stod det flere damer som skulle være med.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Da kom det fra gutten: – Åh, du så fine damer, de var skjønne!

Der var ikke noe i veien med hverken synet eller smaken.

Illustrasjonsbilde

Rundt neste sving fikk han se flere jenter, der ei av jentene gikk i sorte og trange treningsbukser – såkalt tights.

Da kunne han informere oss om at han likte jenter med sorte treningsbukser.

– Liker du de med sorte bukser? – spurte jeg.

– Åh ja, det gjør jeg! – sa han, og smilte.

Jeg tror nok at han kunne tenkt seg at de også skulle vært med bussen, men de gikk bare en tur langs vår trase.

Så vi måtte bare være glad for at vi var heldig som i det hele tatt fikk se snurten av dem.

Jeg måtte smile litt av gutten.

Når de ler selv og de som fulgte han også gjorde det, ja da er det ikke godt å la være å dra på smilebandet.

En fantastisk god gutt, som bare er god på alle måter.

Han var til stor oppmuntring den tiden han var med meg på ruta mi.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Ei dame skulle ut på litt av en reise.

Hun hadde allerede tatt en del busser allerede, og turen var ikke over enda.

Startet visst med flere bussbyttinger i Kristiansand, og saken var at hun skulle ut til det vi kaller grisgrendte strøk – til en plass der det går sjeldent med buss.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg var så heldig som fikk kjøre henne den siste etappen.

Illustrasjonsbilde

På ankomst måtte jeg smile litt, for da kom det fra denne glade “tanten”: – Det var den rene ekspedisjonen!

Jeg svarte henne: – Ja, du ser nok dessverre ikke Kristiansand igjen i kveld!

Fikk da høre at hun skulle overnatte hos ei venninne til onsdag – med andre ord så fikk hun litt igjen for den lange reisen.

Det hørtes nesten ut som vi var tilbake til tiden der de reiste med hest og kjerre.

Fordelen for meg var at vi fikk en koselig og innholdsrik samtale – der mat og oppskrifter var stor del av samtaleemnene.

Trodde ikke at jeg hadde noe å tilføre av mat-kunnskap over for en så voksen dame.

Vi var innom stekemåter av kjøtt, hvordan få til gode lunsjkaker og enkle og gode desserter.

Hun avbrøt meg og sa på ekte kristiansands-dialekt: – Ja, nå løbår tonga i vann!

Da hun gikk av bussen kom hun frem med lanka og takket for turen.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det er rart, men enkelte sanger drar frem gode minner.

Med denne sangen så går ofte tankene til en spesiell passasjer som jeg hadde gleden av å ha med på bussen mange ganger.

Illustrasjonsbilde

Det hendte ofte at vedkommende hadde fått i seg noen dråper for mye – det gjorde han til tider veldig frimodig på bussen.

Av og til evnet han seg selv god nok til å kunne synge for de rundt seg.

Denne sangen var da ofte på repertoaret.

Her kan du høre melodien selv.

Man kunne ofte høre hans stemme i hele bussen, ja også for de som satt langt bak – så noen mikrofon var ikke nødvendig i hans tilfelle.

Han spredte glede og munterhet.

Jeg blir faktisk litt tankefull i skrivende stund – når jeg hører denne melodien, for veldig mange gode minner dukker opp fra en svunnen tid.

I dag er mannen borte, en stemme har stilnet.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

På vei med Kystbussen til Sarpsborg fikk jeg trøbbel med billettmaskina.

Heldigvis var de fleste ombord ferdig billettert, men tanken på returen dagen etter bekymret meg litt.

Så jeg tok opp problemet med min trafikkleder i Arendal, og han skulle finne en løsning.

Dagen etter kom, men å starte billettering i Sarpsborg kunne jeg bare glemme – billettmaskina hadde slått seg vrang.

En god natt-hvil hadde ikke hjulpet noe på billettmaskina jeg hadde, dessverre.

Jeg fikk tidlig samme morgenen en telefon fra en kollega som gav beskjed om at han hadde med seg en ny billettmaskin til meg.

Han hadde tydeligvis fått beskjed fra trafikklederen vår.

Vi avtalte tid og sted for å treffes, for han var da i rute på vei mot Østfold.

Illustrasjonsbilde, tatt i Tvedestrand 01.Oktober 2014 da jeg kjørte for Nettbuss Sør.

Treffet skjedde midt på vegen, og husker jeg rett var det en plass mellom Horten og Tønsberg.

Heldigvis så var det ikke så mye trafikk akkurat da, så vi plasserte siderute mot siderute, og jeg fikk en annen billettmaskin på sekunder.

Den andre billettmaskina ble kort tid etter starta opp, og på første holdeplass fikk jeg billettert de som var ombord.

Jeg kunne da senke skuldrene for turen videre ned mot Harebakken der vi senere hadde sjåførbytte.

Er veldig takknemlig for at en kan ringe, og vite at andre i teamet også gjør alt de kan for å finne gode løsninger når slikt skjer.

For det gir meg som bussjåfør en stor trygghet der ute i feltet.

Vi jobber jo i et team slik jeg ser det, og da er vi avhengig av hverandre.

Jeg er takknemlig for ha gode kolleger rundt meg, og som er der for en – ja for hverandre.

Slik som trafikklederen var og er for meg, og slik som han jeg møtte med ny billettmaskin var – enestående og fint gjort.

Det å hjelpe hverandre, oppmuntre hverandre, snakke vell om – det gjør oss gode, og det fungerer på de fleste arbeidsplassene og i hjemmene.

Skulle ikke forundre meg om den oppskriften også virket på skolene, i kurssammenheng og i foreninger også.

Prøv da vel.

Jeg vil prøve, og utfordrer meg selv først.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto