I dag 20. Juli var det min første arbeidsdag etter ferien.
Den ble veldig fin på mange måter.
Noe som gjorde dagen min ekstra fin var at min eldste datter og hennes egen familie stod sammen med meg da jeg skulle overta bussen fra min kollega.
William og Sofie ville være med meg fra Østebø til Tollboden i Risør.
Det var første gang i livet at Sofie, mitt mellomste barnebarn skulle få kjøre buss med meg som sjåfør.
Hun ville være med morfar, og det ble selvfølgelig foreviget.
Sofie og meg som straks er klar til avgang ut fra Tollboden i Risør. 20.07.20.
Hun måtte nok finne seg et annet sete når vi skulle til å kjøre, men jeg er så glad i de barnebarna – det er en glede å følge dem i oppveksten.
Man blir takknemlig når man få høre: – Du Morfar, skal jeg si deg en ting?
William har ofte mye på hjerte, og det er en fryd å se dem alle sammen friske og raske.
Det er ikke en selvfølge, noe jeg er fullstendig klar over.
Takknemlig for snapper som ofte tikker inn med disse små, og fra de som bor litt lengre vekk.
Morfar er liksom ikke glemt, ikke Mormor heller – må ikke glemme henne.
Det er virkelig noen oppturer når slike livstegn tikker inn på mobilen i ledige stunder.
Noe jeg mer enn gjerne tar med meg i hverdagen.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto