Gutten fra et annet land

Det kom på en ung kjekk gutt inn på bussen, han satte seg foran på første rad.

Jeg la merke til at han virket så ordentlig, vel-oppdratt og med et glimt i øye.

Det virket som om han ville prate litt med meg.

Gutten var fra et annet land, men han snakket godt norsk.

Illustrasjonsbilde

 

Vi snakket om litt av hvert, og kom innom blant annet om han hadde noe kontakt med de hjemme i sitt hjemland.

Han fortalte meg at mye av de oppsparte pengene gikk til nettopp det – å ringe de hjemme.

Jeg kunne se lengselen komme over han når vi var innom dette emne.

Ikke vanskelig å sette seg inn i lengselen – når man bor i et fremmed land uten å ha sine nærmeste der.

Kan tro han ble glad da jeg fortalte han om at man kan ringe billigere via Skype-kreditt.

På ankomst i Arendal hjalp jeg han med å få dette til.

Jeg kunne se at han så lyst på det å få lengre samtaler i fremtiden med de hjemme for samme mynt.

Videre snakket han om at han forlot sitt hjemland alene som 15-åring.

Da tok han mange sjanser, og risikerte mye i sin iver i få et bedre liv i et ukjent land.

Fortalte om flukten som gikk gjennom blant annet ørken, til tider uten mat – ja det kunne gå opp til tre døgn uten noe å spise.

Når jeg så hvordan dette gikk inn på han, så må jeg si at jeg beundret han veldig.

Slitet gjennom ørkenen ville han ikke snakke mye om, det var et ondt kapittel han ville prøve å fortrenge.

Nå var gutten 18 år, han hadde fremtidsplaner og ville utdanne seg.

Han viste stor takknemlighet for så lite.

Du for flott en gutt på alle vis.

Det ble en tankevekker for meg som har “alt”.

Å være takknemlig for hvor godt man egentlig har det – det er så viktig.

Tør ikke tenke på hvilken lengsel de foreldrene må ha.

Merker det godt når man er pappa selv som kan lengte om der går for lang tid siden jeg sist jeg så mine.

Tenk deg da som pappa – å ikke skulle vite når jeg ser, eventuelt om jeg ser gutten eller jentene mine igjen.

Gutten sa da han gikk ut av bussen: – Jeg har en drøm at de en dag skal få komme til Norge!

– Og at vi kan sees igjen og være sammen igjen! – la han til og gikk ut.

Han etterlot seg en bussjåfør med mange tanker.

Det er ikke gjort på et øyeblikk å fordøye slike historier, gitt av en slik ung gutt.

Så direkte, nært opplevd av han og ikke gjenfortalt av mange.

Jeg beundrer at de klarer det.

Ens egne problemer blir som bagateller i en slik samtale.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Årets bussjåfør

Da jeg kjørte på TIMEkspressen var det snakk om å kåre “Årets bussjåfør”.

To nye busser vi hadde. Bilde er tatt den 16.05.12 i Moland Park i Arendal.

 

Vi på ringene skulle kåre hverandre og finne frem til den som fortjente denne tittelen mest.

Men hvordan kan man vite det? – når vi alle kjører i hver vår buss!

Meningen var vel ikke at vi skulle ta fri fra jobb for å sitte på med hverandre!

Men jeg hadde et forslag i mine tanker om hvem jeg ville stemme på.

Denne kollegaen kjente jeg også privat og vet at han stilte og stiller ofte opp for de som ingenting har.

Han er der ofte for enkelte av de som tidligere var våre passasjerer, men som ikke kan ut å reise lengre.

Kurt Olsen heter han, og han var ofte å se på den institusjonen som min svigermor lå på før hun døde.

Der stelte han til for beboerne med blant annet litt bingo.

Han solgte lodder og pengene som kom inn gikk til innkjøp av premier, reker og ofte til litt grillmat.

Dette delte han gratis ut til de som kunne bli med – ofte for oss pårørende også.

Han samlet også inn gode bakevarer som var til overs fra bakeriet i distriktet og som han delte rundt på avdelingene – bare for å glede dem som bodde der.

En slik kollega burde absolutt nomineres.

Det ble gjort, og jeg tror flere av mine andre kolleger også nominerte han.

Jeg spurte min teamleder kort tid før avreise mot Oslo om Kurt Olsen var den utkåra fra vårt distrikt, og om han skulle bli med oss.

Da svarte min daværende teamleder: – Jeg kan ikke svare nå, men der er en grunn for at Kurt er blitt med!

Bilde er tatt den 18.04.09. Her ser du Kurt Olsen, meg og Tore Halvorsen på utsiden av Operahuset i Oslo.

 

Jeg følte meg litt stolt av å få være med på denne prosessen.

Vi hadde en koselig tur innover til Oslo.

Og vi var flere enn de du ser på bilde, men vi fire (fotografen også) var ute å tittet litt rundt om i byen.

Det ble en weekend for alle i TIMEkspress-konseptet, og det var snart på tide å avduke “Årets bussjåfør”

Inne i Oslo var vi samlet fra fjern og nær, bussjåfører fra hele landet.

Felles for oss var at alle kjørte for TIMEkspressen.

Det var tid for å presentere “Årets bussjåfør” og et annet navn ble lest opp.

Jeg ble litt skuffa for at ikke Kurt Olsen ble ropt opp, jeg må innrømme det.

Men der var vel en grunn for et en annen fikk et halvt poeng mer enn hva vi i sør mente.

Kanskje de andre var flere som stemte lokalt?

Da vi i sør var samlet for hjemtur tok jeg tak i min temaleder igjen for å høre om hva vi kunne gjøre med dette.

Jeg fikk da en gledelig nyhet.

Vi lokalt i Nettbuss Sør skulle ha en samling for alle i firmaet på det nye kulturhuset i Arendal.

Nå var det ikke bare oss på TIMEkspressen, men alle som kjørte for Nettbuss Sør.

Det ble nesten enda bedre, for der kjente alle hverandre, og det betyr jo litt.

Og da når gode ord skulle sies – ble Kurt Olsen ropt opp, og det som fortjent.

Kunne nesten ikke bli bedre, mye applaus.

Da fikk han blomster og gavekort, og endelig kunne han også få litt tilbake for sin innsats som medmenneske.

For den gleden Kurt viser for sine medmennesker er til etterfølgelse – han er et stort forbilde.

Og gjør han alt dette på fritiden – ja da var nok denne kåringen berettiget som “Årets bussjåfør” også.

Alle skulle hatt et slikt pågangsmot og humør – meg inkludert.

 

Bilde og innlegg er lagt ut med tillatelse.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Verdikort

Noen mennesker er utrolig impulsive – bare de får tenkt seg litt om.

Hadde en passasjer som takket nei til kjøp av verdikort ved ombordstigning.

Det er jo ikke alle som bor her i distriktet, ikke alle reiser like mye – så det å anskaffe seg slike kort er ikke like aktuelt for alle.

Jeg er så vant til å høre “Nei takk” på mine spørsmål til de reisende om de vil ha verdikort – så svaret hennes var liksom ikke så unormalt.

Men jeg liker å ha spurt, liker å ha gitt de reisende tilbudet, for alle liker å få mest for pengene vil jeg tro.

Illustrasjonsbilde

 

Et slikt kort gir deg som passasjer mulighet til å få 40% i rabatt på bussbillettene i hele Agder.

Det gjelder de bussene som kjører for AKT i skrivende stund.

Så hun betalte sin billett i sin helhet og til full pris, og gikk glipp av besparelsen på 40% i rabatt.

Da vi ankom Arendal kom hun frem igjen og lurte på om det var for sent til å kjøpe et slikt verdikort.

– Nei, langt i fra! – svarte jeg, og fant frem et nytt kort til henne.

Hun la inn de 200 kronene som var den minste summen vi satte inn, pluss 20 kroner for et nytt kort.

Det fine var jo at hun allerede hadde betalt 150 kroner for selve turen, fra Risør til Arendal – det kosta det den gangen.

De pengene var nå brukt opp på et vis, for jeg kunne ikke få makulert en så gammel billett, .

Så dette ble nok litt mye penger til bussreisen enn hva hun hadde tenkt seg den dagen.

Hun skulle bare ha gjort dette ved ombordstigningen, for da hadde hun sluppet de 150 kronene.

Nå hadde hun iallefall et nytt og ubrukt verdikort til de neste turene – en god trøst i seg selv.

Av og til kan det være lurt å kjøpe dette produktet så fort som mulig – slik at du får del i rabattene og brukt godene allerede på første tur.

Rart, men dette er ikke første gang jeg opplever, stadig noen som må tenke seg litt om.

Der er flere som først har kjøpt bussbilletten til full pris, og etter å ha tenkt seg litt om på turen kommer frem på ankomst for å kjøpe et nytt kort allikevel – da i tillegg.

Noen “liker” visst å kjøpe den første turen til full pris før de går til anskaffelse av verdikort eller månedskort.

Litt rart det.

Noen er impulsive – bare de får tenkt seg litt om.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det er slutt

Ei ung jente stod forleden en dag å venta på bussen, skoledagen var endelig over.

Jeg stoppet og tok henne med.

– Hei, lenge siden jeg har sett deg! – sa jeg.

Hun satte seg foran, og jeg fikk endelig muligheten igjen til å få en prat med henne.

– Har du hatt en fin ferie? – spurte jeg.

Jeg regnet jo med at ungdom i den alderen hadde fylt ferien med noe fint – med verdifulle opplevelser, opplevelser som gir gode minner.

Men det skal man ikke ta som en selvfølge.

Hun svarte: – Nei, det har ikke vært noen god ferie for meg!

Jeg fikk da vite at hun hadde fått slutt med sin kjæreste.

Illustrasjonsbilde

 

Ikke nok med det, men han hadde blitt sammen med hennes beste venninne.

Begge to hadde vært der i livet for henne – og det over lang tid.

Jeg kunne kjenne hennes fortvilelse, sorg og savn.

Nå var plutselig to personer som stod henne nær – borte!

Det er ikke hverdagskost å få slike samtaler og med ei fra den aldersgruppa.

Jeg ble takknemlig som fikk del i hennes hverdag – en tillit som jeg satte stor pris på.

Tror det er viktig å kunne lufte ut slike episoder, og ikke brenne inne med slike hendelser.

For da kan det innvendige trykket bli for stort, og et slikt trykk kan bli vanskelig å takle på sikt.

Derfor er mitt råd: – Finn en du kan betro deg til – en du kan snakke ut med!

Av og til hjelper det å lufte det man bærer på med en man har tillit til.

Da blir det på mange måter lettere å gå videre i livet.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Kjendisen på Kjevik

Det var på tide å dra østover mot Arendal, alle fly jeg skulle hente fra hadde landet.

Jeg gikk inn en siste gang på terminalen for å sjekke om der eventuelt var flere som hadde lyst til å bli med meg.

Ved bagasjebåndet så jeg ryggen på en person, så jeg spurte: – Skal du ha buss mot Arendal?

Da reiste personen seg opp og svarte høflig: – Nei takk, jeg skal ikke ha buss!

Jeg fikk se at dette var en kjent artist, og han virket som en kar med sans for humor og overskudd.

Illustrasjonsbilde

 

Kunne ikke holde meg, så jeg spurte han: – Er det deg? – og tiltalte han med navn.

– Jeg har en buss på utsiden – fylt av folk, og jeg har mikrofon – vil du bli med ut å synge en sang?

De fleste ville nok dratt kjenselen på han, og jeg må innrømme at jeg har så lyst å si navnet hans.

Men jeg skal jo ikke navngi noen uten tillatelse, så der må jeg være litt streng – håper du forstår det.

Jeg kan si deg såpass at han kommer fra Bergen – ikke si det til noen.

Han svarte meg med et glimt i øye: – Du kan spørre meg om hva som helst, men ikke å synge, for nå er det ferie!

Det viste seg at han hadde tilgang på hytte i nærheten, og han sa at han skulle tilbringe tiden der en stund fremover.

Du for en koselig kar å prate med.

Jeg kunne gjerne invitert han med hjem til en intimkonsert, og sørget for litt god mat og drikke som takk for besøket.

Han virket så jordnær.

Hvem vet, kanskje ble det en ny sang til der ute på hytta?

Det hadde jo vært gøy med en ny “buss-sang”.

For “En bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør” har jo være på hitlistene i en årrekker.

Nå må de som kan skrive, låtskrivere og artister finne på å få laget en ny en synes jeg.

Kanskje du som leser har de evnene der til å skape en ny “hit”.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Tok en spøk for en ung mann

Denne posten bør ikke sarte sjeler lese, ei heller de som er kritiske.

De bør bare skrolle videre og lese andre viktige nyheter eller historier.

Men jeg hadde her forleden med meg en av mine faste passasjerer – en ung mann i sin beste alder.

Vi måtte jo under disse tidene sitte adskilt fra hverandre, men ikke lengre vekk fra hverandre enn at vi kunne prate sammen.

Illustrasjonsbilde

 

I bussen var det da bare meg og han, og som du skjønner så kjenner jeg han godt – vet at han tåler en aldri så liten spøk.

Vi hadde kjørt et godt stykke, og på stoppet som da lå foran oss så jeg at der stod der ei jente på rundt hans alder, og visste at hun også skulle være med.

Da i oppbremsingen inn til busstoppet hennes sa jeg til han: – Var det henne du likte så godt!

Det blikket på gutten var ubetalelig.

Jeg så han i inne-speilen.

Han svarte: – Hva – jeg? – i det han smilte fra øre til øre.

Jeg tror nok dette var ei han innerst inne likte og liker godt, for han smilte bredt.

Etter at hun var kommet seg inn bakdøra måtte vi begge smile.

Hun merket ikke noe.

Da vi i byen skulle slippe henne av sa jeg til han: – Så du hun blunket til deg?

Det var jo bare vas, men jeg kunne ikke la være – jeg liker å trekke litt.

Videre ned bakken måtte vi begge smile av det hele.

Tror han var glad for at ikke jenta hørte noe av dette.

Jeg kunne ikke gjort denne spøken med hvem som helst.

– Ment jeg vet du tåler en spøk! – sa jeg.

Det var han enig i.

Jeg tror det ble en tur vi begge vil huske tilbake på som gode minner.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Munnbind i disse korona-tidene

Under denne pandemien fikk vi ikke ta inn passasjerene foran.

Sikkerheten gikk foran forståelig nok.

En mann som stod ved busstoppet gikk dermed inn bakdøra når jeg stoppet.

Mannen satte seg ned bak, og jeg kunne se at han hadde lyst til å ha seg en prat med meg.

– Hadde jeg visst det var du som kjørte, Alf Otto skulle jeg tatt på meg munnbind! – ropte han bakfra der han satte seg.

Illustrasjonsbilde

 

Jeg lurte jo litt på om han trodde jeg var spedalsk, siden han sa det slik.

Men jeg valgte å tro at da hadde han satt seg foran.

På min oppfordring kom han frem til sperrebåndet i midtgangen, et sperrebånd som var satt opp til sikkerhetssoner i våre busser.

Derfra fikk vi igjen en koselig prat – nesten som i gamledager.

Han kom iallefall så nærme han kunne, og det var veldig hyggelig.

Jeg gleder meg veldig til vi får normale tilstander igjen, og til vi igjen kan ta inn våre passasjerer i fremdøren.

Savner passasjerene veldig.

Av og til når jeg kjører under disse unntakstilstandene så er det skremmende stille også i gatene og langs veien til tider.

Håper disse tiltakene vi alle gjør snart gir gevinst, og at det normale livet igjen kan vende tilbake.

For den tiden som nå ligger foran med varm vår og solfylt sommer vil vi vel alle tilbringe mest mulig sammen med de man er glad i.

Kan fort bli rastlaus om du er likt skrudd sammen som det jeg er, for i min verden betyr også familie og venner veldig mye.

God påske til dere alle.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Kan jeg stille deg noen spørsmål

Jeg er veldig heldig som får kjøre buss.

Som bussjåfør treffer jeg veldig mange koselige mennesker i min hverdag.

En dag kom en skolegutt frem og ville snakke litt.

Det tar jeg jo som et kompliment.

Jeg setter så stor pris på når unge vil ha seg en prat med meg der foran.

Det gir meg så mye – og jeg tar det ikke som en selvfølge.

I løpet av samtalen fikk jeg et spørsmål jeg aldri kommer til å glemme.

Tror denne gutten var rundt 17 år, og har livet foran seg.

– Du, Alf Otto, kan jeg spørre deg om noe?

– Klart du kan! – svarte jeg.

Jeg ble veldig nysgjerrig på hva en gutt i den alderen ville spørre meg om.

Det hørtes ikke ut som om det var noen spørsmål om hverken billettpriser eller om avgangstider.

Jeg sa videre: – Håper jeg kan svare deg da! – fortsatte med å si: – Jeg har absolutt ikke svar på alt!

Da sa denne skolegutten: – Tror du at jeg kan få stille deg flere spørsmål når vi kommer frem?

Han spurte med et spørrende blikk, for det viste seg at han hadde mer han lurte på – det var ikke bare det ene.

Jeg ble og blir ydmyk og takknemlig av å få lov til å få være et menneske som får en slik tillit.

Føler det så meningsfylt å få være en bussjåfør.

Vi kom frem til hans by og der fikk vi litt tid sammen.

Bilde er fra Tvedestrand, tatt 31.03.20 ved Rutebilstasjonen.

 

Da var det slutt på min rute for dagen – det var kvelden for meg og da kunne vi prate uforstyrret.

Skjønner at ungdommer står på mange viktige valg i livet, noe også denne gutten gjorde.

Det er liksom i den tiden man staker ut kursen – både med hensyn til arbeid og utdannelse.

Sist, men ikke minst valget av en kjær ledsager for fremtiden.

Jeg vet som sagt ikke svaret på alt, men jeg vet at jeg kan lytte.

Og jeg har funnet ut at det er ofte en god start på en god samtale.

Av og til trenger man å ha noen å snakke med, det gjør jeg også i blant.

Sorg og motgang blir halvparten så tunge å bære når man kan dele de med noen.

Og gleden og oppturene blir dobbelt så gøye og fine – når man kan dele de med noen man er sammen med.

Vi fikk en god prat den kvelden før jeg kjørte opp til parkering.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto