Det kom på en ung kjekk gutt inn på bussen, han satte seg foran på første rad.
Jeg la merke til at han virket så ordentlig, vel-oppdratt og med et glimt i øye.
Det virket som om han ville prate litt med meg.
Gutten var fra et annet land, men han snakket godt norsk.
Illustrasjonsbilde
Vi snakket om litt av hvert, og kom innom blant annet om han hadde noe kontakt med de hjemme i sitt hjemland.
Han fortalte meg at mye av de oppsparte pengene gikk til nettopp det – å ringe de hjemme.
Jeg kunne se lengselen komme over han når vi var innom dette emne.
Ikke vanskelig å sette seg inn i lengselen – når man bor i et fremmed land uten å ha sine nærmeste der.
Kan tro han ble glad da jeg fortalte han om at man kan ringe billigere via Skype-kreditt.
På ankomst i Arendal hjalp jeg han med å få dette til.
Jeg kunne se at han så lyst på det å få lengre samtaler i fremtiden med de hjemme for samme mynt.
Videre snakket han om at han forlot sitt hjemland alene som 15-åring.
Da tok han mange sjanser, og risikerte mye i sin iver i få et bedre liv i et ukjent land.
Fortalte om flukten som gikk gjennom blant annet ørken, til tider uten mat – ja det kunne gå opp til tre døgn uten noe å spise.
Når jeg så hvordan dette gikk inn på han, så må jeg si at jeg beundret han veldig.
Slitet gjennom ørkenen ville han ikke snakke mye om, det var et ondt kapittel han ville prøve å fortrenge.
Nå var gutten 18 år, han hadde fremtidsplaner og ville utdanne seg.
Han viste stor takknemlighet for så lite.
Du for flott en gutt på alle vis.
Det ble en tankevekker for meg som har “alt”.
Å være takknemlig for hvor godt man egentlig har det – det er så viktig.
Tør ikke tenke på hvilken lengsel de foreldrene må ha.
Merker det godt når man er pappa selv som kan lengte om der går for lang tid siden jeg sist jeg så mine.
Tenk deg da som pappa – å ikke skulle vite når jeg ser, eventuelt om jeg ser gutten eller jentene mine igjen.
Gutten sa da han gikk ut av bussen: – Jeg har en drøm at de en dag skal få komme til Norge!
– Og at vi kan sees igjen og være sammen igjen! – la han til og gikk ut.
Han etterlot seg en bussjåfør med mange tanker.
Det er ikke gjort på et øyeblikk å fordøye slike historier, gitt av en slik ung gutt.
Så direkte, nært opplevd av han og ikke gjenfortalt av mange.
Jeg beundrer at de klarer det.
Ens egne problemer blir som bagateller i en slik samtale.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto