Bilde tatt 26. September 2025. Her er Lise Kveim og Lars Kristian Jørgensen.
Av og til har de ikke engang oppdaget hverandre før vi har kommet frem på ankomst.
Har da hørt en av dem si: – Å, var du også på bussen, jeg så deg ikke da jeg gikk inn!
Jeg må innrømme at jeg ofte har tenkt: – De to kunne passet fint sammen! – men har aldri turt å si det.
Hver for seg har vi hatt mange gode samtaler opp igjennom, jeg visste at begge var enslige.
Jeg har lagt merke til at i det siste har de to ofte delt setene sammen.
På turen ned her om dagen – fra Vegårshei gikk de begge av ved VGS i Tvedestrand, noe de aldri har gjort før når de har sittet på med meg.
Jeg tittet i speilene bakover for å se om jeg kunne se noe ekstra ordinært, jeg så bare at de gikk tett.
På vei opp igjen fra Tvedestrand samme dag la jeg merke til at de var så veldig godt på lag, de begge strålte.
Da hadde de tydeligvis gått turen ned mot Øvre Torv i Tvedestrand – et godt stykke å gå.
Siden jeg har hatt de ombord en rekke ganger turte jeg å spørre: – Har dere vært på date?
Lars Kristian svarte umiddelbart, han svarte: – Det er nå vi skal hjem på date!
Videre sa han: – Kjærligheten har ingen alder, det må være lov å være glad i hverandre!
Tror snaut jeg har sett noen som er mer forelsket.
Lise sa: – Vi må nesten takke AKT og alle de bussturene for at vi har funnet hverandre!
Jeg sa: – Dette hadde vært et fint blogginnlegg!
Dette er ikke noe som skjer på eller i min buss hver dag, det kan jeg love deg.
Uten å blunke svarte dem ja til det.
Jeg stoppet bussen oppe ved Vesterveien, fikk tatt et bilde av turtelduene og tok meg litt tid til å notere litt informasjon for at dere som leser skulle få et innblikk i denne flotte opplevelsen.
Jeg strakk frem hånden og gratulerte dem og jeg var glad solbrillene var på min nese.
Man kan jo bli rørt av mindre – de var og er jo så skjønne.
Ekstra inntrykk ble det for meg da jeg så at de holdt hverandre i hånden.
Minnene etter min mor og far strømmet på, for de var også veldig glad i hverandre til siste slutt.
Jeg ønsker Lise og Lars Kristian av hele mitt hjerte lykke til og at de får mange gode år sammen.
Tenk det å ha en å kunne dele de gode opplevelsene sammen med.
Ekstra godt å kunne være to når motbakkene kan komme og der trøst og oppmuntringer gjør en forskjell.
Jeg kjenner jeg er så stolt over å ha blitt kjent med de to og ekstra stas er at jeg fikk lov til å dele disse ord og dette bilde av dem begge.
Det er ikke vanlig at jeg henger ut noen kjente, langt mindre familiemedlemmer til kollegaer av meg, men oppførselen til en gutt gjorde inntrykk på meg.
Gutten er da sønn av min kollega, opprinnelig en av våre nye landsmenn – uansett, dette bør andre få lese om.
Illustrasjonsbilde tatt 23. September 2025. Her har jeg gjort klar bussen før nye passasjerer skal inn.
Gutten kom inn, sa høflig:- Hei, Alf Otto! – registrerte sitt busskort og satte seg i baksete.
Jeg la merke til at gardinene i vinduet bak hadde noen på vei opp dratt for slik at hele vinduet bak var dekket til.
Tror du ikke at denne gutten tok gardinene til side, festet de fint inn i bøylene på hver side og ikke nok med det – han gikk tilbake på motsatt side igjen og finjusterte dem slik at begge gardinene stod likt plassert i forhold til hverandre.
Han var nøye med å justere dem, utrolig fint å se på.
Jeg hadde aldri trodd at en gutt i den alderen hadde tatt seg bry i å ordne opp for andre – langt mindre vært så nøye.
Det gledet meg.
Jeg takket og gav tommel opp, men vet ikke om han oppfattet det der bak.
Kanskje han kan lese min takknemlighet her.
Uansett, en sånn kjekk ungdom liker jeg.
Med en slik punktlighet til oppførsel, blid og høflig mot sine medmennesker – ja slik ungdom kan lett nå sine mål i livet.
Sist, men ikke minst, ærlighet er også et viktig poeng når det gjelder å nå sine mål etter endt utdannelse.
Denne gutten tror jeg har fått alt han trenger i fra en god oppdragelse hjemmefra.
Han er et forbilde til etterfølgelse for meg og sikkert for flere.
Det hender at jeg blir spurt om hva jeg gjorde før jeg ble bussjåfør.
Alltid hyggelig når noen vil prate.
Jeg jobbet da hos Olav Stray AS, en opel-forretning som den gangen lå i Blødekjær i Arendal – og var løpegutt der.
I samtalen med busspassasjeren så var vi innom temaet politibiler, for den gangen hos Olav Stray AS kjørte jeg jo av og til politibilene.
Illustrasjonsbilde.
Politiet hadde jo en del Opel, både uniformerte og i sivile biler.
Vet de hadde en beige kadett, en bil ingen ville tro hadde montert hverken blålys eller sirene, men det var der – noe jeg visste godt.
Av og til så var jeg med en politimann for å hente en politibil som skulle til verksted på service, eller så var det å kjøre politibilen ut til en ventende politimann etter endt service hos oss.
Etter endt oppdrag kjørte jo politimannen meg tilbake til Opel-forretningen.
Da kom det fra min busspassasjer: – Jeg har også vært gjest i politibil, men jeg satt ikke foran – det ble bak!
I likhet med busspassasjeren måtte vi begge smile litt av hendelsen hans og på grunn av måten han fikk sagt det på.
Det var tydelig at det var ikke under samme kår og kriterier som det jeg hadde, men artig at han sa det og innrømte det.
Jeg fikk heldigvis lønn for å sitte på med politiet, men normalt så får vel slike gjester betale litt for slike turer, i alle fall om de må sitte bak under oppsikt.
Min driftsleder Linn ringte og sa: – Hei, det er Linn!
Vi småsnakket litt og det viste seg at ho og tre damer til var på Vegårshei for å se vårt depo.
Jeg spurte om de ble der til jeg kom ned, noe hun tvilte på – siden de var på reise fra depo til depo.
Klart jeg hadde forståelse for det, men jeg levde jo i et håp om at jeg kunne rekke ned fra der jeg snudde bussen.
Vell fremme på plass i Myra her på Vegårshei for å parkere bussen min for dagen – der var både Linn og de tre andre.
Jeg ble veldig takknemlig for at de ventet de minuttene slik at jeg fikk hilst på dem alle sammen.
Tror ikke de vet hva det betyr, jo de her vet det, men det betyr veldig mye for meg som bussjåfør å få tilgang på de som jobber i ledelsen.
Her tror jeg at jeg snakker for alle sammen.
Avstanden mellom oss ute i feltet og med de på toppen blir ikke så stor da.
Jeg må bare få sagt: – Tusen takk gode kollegaer – for tiden vi fikk sammen den dagen og for samarbeidet vi har her i Boreal!
Dette er noe flere bedrifter burde legge inn som en fast rutine i sine selskaper.
– Vi er ikke bedre enn det svakeste ledd! – sies det.
Jeg var kjapp med fotoapparatet da når de var her den 20. August 2025.
Bildet under er lagt ut med tillatelse fra dem alle fire.
Fv Driftsleder Øst Linn Thorbjørnsen, Driftsleder Vest Monica Titlestad, Operativ Hr ansvarlig Anne Gotehus og Driftsleder Arendal Jenny Marie Sundsvold Lindstøl.
Dette var et besøk som jeg vet flere av oss bussjåfører satte stor pris på.
Selvfølgelig er dere velkommen tilbake, både til pauserom og med meg i min hverdag i bussen.
Illustrasjonsbilde tatt tidlig den 11. August 2025 under Arendals uka.
Det er jo mange år siden jeg kjørte så lange busser og til eldre man blir jo mer redd blir man.
Jeg var redd for å skade så fint og dyrt materiell, men det tok ikke lang tid før jeg følte meg vell bak rattet.
Det var og er ei nydelig vogn å kjøre.
Bakenden med sving på boggien fulgte like lett som den bussen jeg kjører til daglig.
Ekstra stas var det å få prøve seg litt på det kaoset nede i by-gryta under Arendals uka, men alt gikk fint.
Gledelig var det å treffe så mange hyggelige mennesker ombord.
Kanskje ekstra stas for meg når jeg traff noen av de som var mine faste passasjerer da jeg var stasjonert i Risør – til og med navnet mitt ble nevnt ved ombordstigning.
Utrolig mange minner som dukket opp fra da jeg kjørte på de gamle traseene som i skrivende stund er tre år siden sist.
Tankene gikk også til de som jeg vet aldri kommer på bussen mer – til de som er gått bort.
Setet til dem stod liksom tomt – du vet mange har faste plasser.
Kunne nevnt dem med navn, det skal jeg selvfølgelig ikke gjøre, men de “dukket” opp for meg i det sola steg opp på himmelen, sjøen lå stille.
Takknemlig for de gode samtalene vi fikk.
Her sitter jeg i førerstolen på en 15 meter Yutong. Bilde er tatt i Risør 11. August 2025.
En rolig og fin start nede ved Tollboden i Risør 11. August 2025.
Så var og er det alltid hyggelig å få treffe de kollegaene som jeg sjelden ellers treffer.
Kunne sitte der å dele gode samtaler og latter i felles pauserom – det er krydder i hverdagen, man føler seg rett og slett inkludert.
Det er heller ikke hver dag jeg treffer kollegaer fra vaskehallen, kontoransatte og personer fra ledelsen og som tok seg tid til noen ord i pauserommet.
Veldig hyggelig.
Det var en opplevelsesrik dag for meg på mange måter.
Nå går vi inn mot en helg.
Selv skal jeg passe tre stykk barnebarn og skape gode minner med dem.
Så er det Vegårshei-dagene denne helgen, kanskje ser jeg deg der?
Uansett så ønsker jeg deg som leser en fantastisk god og innholdsrik helg der du er.
