Noen av dem måtte jo selvfølgelig kjøre og holde hjulene i gang, og noen måtte være i vaskehallen for å ta i mot bussene etter endte skift, men vi var ganske mange den kvelden allikevel.
Det var veldig koselig å treffe kjente kollegaer fra andre depo, bussjåfører og personer fra ledelsen.
Da middagen var vell inntatt, det var tid for å løsne opp litt med dessert, kaffe og litt taler – under dette ble jeg mildt sagt litt målløs.
Flere taler var holdt, andre hadde fått sin diplom – da skjønte jeg ikke noe da innholdet i kommende diplom ble lest opp.
Den lød som du ser på bilde:
Skannet diplom, mottatt på julebordet til Boreal 15. November 2025.
Jeg ble som sagt ganske målløs, så uventa.
Utrolig sterkt for meg å få denne aksepten, høre flere kollegaer si: – Vell fortjent, Alf Otto!
Ute i gangen etterpå fikk jeg også høre flere si: – Jeg leser bloggen din!
For de som ikke vet det, så var dette en stor og betydningsfull terapi for meg da jeg gikk sykemeldt i året fra 2017 til 2018.
Da jeg etter endt sykemelding ble friskmeldt så var denne blogg-terapien vanskelig å legge ifra seg.
For meg er det å blogge en fin måte å sortere tankene på, kunne få satt ord på mange av de fine opplevelsene i min hverdag som bussjåfør.
Den gangen stod det om minutter før jeg hadde tippet over til den andre siden.
Andre har opplevd det samme, jeg har hørt om en som ikke er blant oss lenger.
Nok om det.
Derfor ble dette med blogg noe jeg brukte for å holde liv i mine opplevelser bak rattet.
Den dagen jeg selv sitter på gamlehjem blir nok denne bloggen for meg som en fin minnebok som jeg kan ta frem ved behov.
I tillegg kan eventuelt barn og barnebarn få se hva det var som morfar drev på med i sitt yrkesaktive liv.
Den muligheten har ikke jeg etter mine foreldre eller besteforeldre – de tok ikke bilder på samme måte den gangen når de var yrkesaktive.
Jeg er så absolutt ikke bedre enn noen andre – det er ikke derfor jeg blogger, men jeg er veldig glad i mennesker og opplever hver dag mye fint i sammen med mennesker.
Det er derfor jeg trives så godt bak rattet.
Legger ved en fin melodi som jeg også fikk av en som sendte den til meg denne uka.
Trykk på linken om du vil høre den:
Synes både tekst og melodi passet meg godt.
Jeg liker å kjøre bil, ja store biler – så da er jo buss midt i blinken.
Når man er sønn av en kjøpmann så er det å selge et produkt som da billetter er, kunne prate om rutetider og gi litt informasjon om reisen videre ganske naturlig for meg.
Pappa kjørte også i sin tid lastebil sammen med min onkel, så man kan vel si at: – Eple faller ikke langt i fra stammen!
Takk til dere som både leser, deler og snakker vell om bloggen min.
Dere er gode.
For meg er bloggen også en fin nøkkel inn til enkelte ungdommer.
Det har av og til åpnet opp for gode samtaler oss i mellom.
Bilde tatt 26. September 2025. Her er Lise Kveim og Lars Kristian Jørgensen.
Av og til har de ikke engang oppdaget hverandre før vi har kommet frem på ankomst.
Har da hørt en av dem si: – Å, var du også på bussen, jeg så deg ikke da jeg gikk inn!
Jeg må innrømme at jeg ofte har tenkt: – De to kunne passet fint sammen! – men har aldri turt å si det.
Hver for seg har vi hatt mange gode samtaler opp igjennom, jeg visste at begge var enslige.
Jeg har lagt merke til at i det siste har de to ofte delt setene sammen.
På turen ned her om dagen – fra Vegårshei gikk de begge av ved VGS i Tvedestrand, noe de aldri har gjort før når de har sittet på med meg.
Jeg tittet i speilene bakover for å se om jeg kunne se noe ekstra ordinært, jeg så bare at de gikk tett.
På vei opp igjen fra Tvedestrand samme dag la jeg merke til at de var så veldig godt på lag, de begge strålte.
Da hadde de tydeligvis gått turen ned mot Øvre Torv i Tvedestrand – et godt stykke å gå.
Siden jeg har hatt de ombord en rekke ganger turte jeg å spørre: – Har dere vært på date?
Lars Kristian svarte umiddelbart, han svarte: – Det er nå vi skal hjem på date!
Videre sa han: – Kjærligheten har ingen alder, det må være lov å være glad i hverandre!
Tror snaut jeg har sett noen som er mer forelsket.
Lise sa: – Vi må nesten takke AKT og alle de bussturene for at vi har funnet hverandre!
Jeg sa: – Dette hadde vært et fint blogginnlegg!
Dette er ikke noe som skjer på eller i min buss hver dag, det kan jeg love deg.
Uten å blunke svarte dem ja til det.
Jeg stoppet bussen oppe ved Vesterveien, fikk tatt et bilde av turtelduene og tok meg litt tid til å notere litt informasjon for at dere som leser skulle få et innblikk i denne flotte opplevelsen.
Jeg strakk frem hånden og gratulerte dem og jeg var glad solbrillene var på min nese.
Man kan jo bli rørt av mindre – de var og er jo så skjønne.
Ekstra inntrykk ble det for meg da jeg så at de holdt hverandre i hånden.
Minnene etter min mor og far strømmet på, for de var også veldig glad i hverandre til siste slutt.
Jeg ønsker Lise og Lars Kristian av hele mitt hjerte lykke til og at de får mange gode år sammen.
Tenk det å ha en å kunne dele de gode opplevelsene sammen med.
Ekstra godt å kunne være to når motbakkene kan komme og der trøst og oppmuntringer gjør en forskjell.
Jeg kjenner jeg er så stolt over å ha blitt kjent med de to og ekstra stas er at jeg fikk lov til å dele disse ord og dette bilde av dem begge.
