Dette jeg skriver om i dag var jeg i tvil på om jeg burde dele.
Skal liksom ikke henge ut noen, men en dag kom der innom ei dame for å slå av en prat i pausen min.
Hun var på vei for å besøke sin far og hun kunne fortelle meg om flere ting som berørte meg – ting som man ikke deler med hvem som helst.
Det ble for meg et stort kompliment at hun i det hele tatt delte.
I korte trekk kan jeg fortelle deg som leser at det var snakk om deling og arv.
Illustrasjonsbilde
Jeg er så takknemlig for at vi i vår familie og på begge sider har fått delt på en rettferdig og ukomplisert måte.
Det å kunne gå videre i livet uten å bære nag, uten å bli uvenner – det var og er stort.
Å få slike samtaler, kunne dele tårer, det å kunne sette ord på ting – det var fantastisk.
Jeg har så absolutt ikke svar på alt, men som de fleste andre – så har jeg to ører.
Kan absolutt ikke skryte av at jeg er bedre enn andre, for det er jeg ikke – absolutt ikke, men jeg er utrolig glad i mennesker og glad for den tilliten som hun gav meg.
I det hun gikk snudde hun seg mot meg igjen og sa: – Takk for praten!
Det var tydelig at familien hennes stod hennes hjerte nært.
Kanskje har du som leser også ting på hjerte som kan være vanskelig å bære alene.
Jeg vil råde deg til å lufte det for en eller ei som du har tillit til, en person som står deg nær og som du kan stole på.
Det å ha fått skværet opp, bedt hverandre om tilgivelse om så er – det er en fin måte å leve på i hverdagen.
Så er det en fin leveregel med hensyn til at man ikke har noe uoppgjort når den dagen kommer da man skal skilles for godt.
Jeg har hatt passasjer med på bussen som har innrømmet overfor meg at i en av de siste samtalene med en venn som nå er borte – ble det utvekslet og sagt mye dumt og det viste seg at det ble de siste ordene som de to delte i lag.
Det kunne jeg se på passasjeren at det var ondt å bære, tårene rant ned på kinnet.
Jeg vil på tampen av dette innlegget få komme med en utfordring:
– Ha ingenting uoppgjort med de du omgås med – for en dag kan det være for sent til å be om tilgivelse!
Det ble litt alvorlig dette, men det er sant og det var godt ment fra min side.
I løpet av turen fikk jeg se at de mørke skyene også hadde levert i fra seg litt hvitt enkelte steder, både i veibanen og langs sidene av veien – og det var i mai måned.
Dette fikk jenta i andre klasse se og idet uværet stod på som verst sa ho så søtt:
– Dersom det renger når jeg kommer frem må du kjøre meg helt hjem! – sa hun i det hun skjønte at dette uværet kunne vare.
Hun fortsatte med å si: – Du skjønner jeg ikke ikke jakke med meg en gang!
Da vi kom frem var det oppholdsvær og i det hun gikk ut ble det bare: – Ha det bra, sees i morgen! – fra oss begge.
Jeg måtte nok fulgt hennes ønske om litt lengre transport om ikke slusene fra oven hadde blitt stengt.
På samme tur så satt ei annen jente i samme klasse og sa til sin venn i første klasse:
– Jeg skal spørre pappa om ikke du kan få mitt mobilnummer, men du kan ikke ringe meg hver eneste dag altså!
Illustrasjonsbilde
– Det var klar tale! – tenkte jeg.
Som bussjåfør så er det givende å få lov til å kjøre unge og blide skolebarn, for meg er det en fornøyelse å ha de ombord.
Illustrasjonsbilde, nyvasket buss på Bergsmyr i Tvedestrand 7. Mai 2025.
Hun ble jo med selv om hun ikke hadde busskortet sitt, for skoleelever skal jo ikke stå igjen.
Jeg vet jo dessuten at hun har busskort til vanlig.
I slike tilfeller er det greit å være fast bussjåfør på ruta, for da kjenner man jo de faste skolebarna igjen og vet stort sett å hvem som har busskort eller ikke.
Da vi var fremme ved hennes stopp sa hun så pent: – Du kan få tjue kroner om du vil, Alf Otto!.
Det var tydelig at hun ønsket å gjøre opp for turen og ville gi meg se siste kronene hun hadde igjen.
Jeg tok selvfølgelig ikke i mot de pengene, men det var så søtt sagt av henne og fin innstilling.
