Illustrasjonsbilde tatt på vei ned fra Løvnes på Vegårshei 24. Februar 2026.
Jeg trodde han hadde glemt noe på skolen og en tur tilbake til skolen det var der ikke tid til.
– Du kan ikke gå tilbake til skolen nå, vi skal snart kjøre, vennen min! – svarte jeg.
– Jeg skal bare si noe til læreren min som står der! – og den lille skolegutten lovte å være rask.
I det han gikk bort til læreren tok han frem en pose med små hjerteforma sukker.
Han plukket frem et sukker fordi den lille skolegutten ville spandere det på sin lærer.
I det læreren mottok det sukkeret snudde skolegutten seg og gikk tilbake til bussen min som han lovte – i det han bretta posen fint sammen igjen, han var stolt.
Jeg kunne se at dette gjorde inntrykk på læreren.
Læreren riktig trakk pusten litt ekstra i det hun rista litt forsiktig på sitt hode og ble stående å se etter han i beundring.
Jeg tror det gjorde dagen hennes – i allefall min.
For meg sa det også mye om denne skolegutten, for det betydde mye for han – det å kunne spandere.
Fantastisk å kunne se gleden i øyene hans når han kom inn igjen i bussen og på tiden som han lovte.
Fint å se gleden av det at han kunne gi litt av det han hadde – det ble nesten som en appell for meg til ettertanke.
Det er utrolig lite som skal til for å glede andre – noe denne lille skolegutten hadde skjønt.
Jeg ble spurt om jeg kunne kjøre litt der under denne aktuelle uka – noe jeg svarte ja til.
Det var ekstra stas å kjøre alene og se at jeg kunne utføre jobben min uten å gjøre for mange feil.
Illustrasjonsbilde tatt på ankomst i Kristiansand den 16. Februar 2026.
På mandag den 16. Februar hadde jeg avgang fra Arendal kl 05.00 på morgenen, litt tidlig ja.
I løpet av dagen fikk jeg ombord flere av de jeg selv hadde som faste passasjerer den gangen jeg kjørte fast på TIMEkspressen.
I skrivende stund er det jo over tretten år siden jeg kjørte der.
Han ene sa: – Det er alt for lenge siden jeg har sett deg! – fint sagt, ikke sant?
Andre kjente meg ikke igjen – kanskje ikke så rart, jeg har jo endra meg litt siden da.
Jeg har blitt gråere i håret, fått meg briller og skjegg, kanskje fått på meg noen kilo ekstra – uansett koselig å se nye og gamle passasjerer igjen.
Artig å treffe kollegaer på andre avdelinger, vi er jo i samme selskap, Boreal.
Jeg måtte nesten smile litt, for i Kristiansand måtte jeg flytte på meg flere ganger for at andre skulle få kjøre fra mitt spor før jeg hadde min bussavgang.
Det var bare å legge seg flat og si: – Jeg beklager at jeg står i veien, jeg skal flytte meg!
Makan til rush det var på den tiden der nede i Kristiansand, slik var det ikke på de tidene jeg hadde i gamle dager.
Alle mine kollegaer tok det fint, de sa i fra på en hyggelig og fin måte – de viste meg forståelse.
Følte meg som en nybegynner der.
I tillegg så fikk jeg for første gang oppleve å kjøre opp til depo i Kristiansand for å lade.
Jeg hadde aldri vært på Dalene før, men også det fikk jeg til – takket være en god beskrivelse fra mine kollegaer, Nils Langhelle og Heidi Marie I. Jensen.
Jeg er nok en av dem som liker å utføre mitt arbeid “uten” feil og det har med min yrkesstolthet å gjøre.
Feil gjør vi alle, men det er lov å strekke seg etter å gjøre det best mulig.
Derfor er jeg takknemlig for gode kollegaer som støtter, gir gode råd og noen som stiller med nytrukket kaffe slik jeg ofte får oppleve.
Noe som gjorde ekstra inntrykk på meg var at da jeg kom hjem fikk jeg melding fra en av mine passasjerer fra fordums tid.
Hun hadde nemlig lest forrige blogginnlegg om at jeg var på gamle trakter og hun hadde hatt lyst til å ha truffet meg igjen.
Beskjeden var at jeg måtte gi beskjed om det ble en “neste gang”.
Det er gøy for meg å få slike meldinger.
Denne uka i vinterferien har jeg hatt bare koselige passasjerer, så godt som ingen forsøpling i bussen etter dem.
Andre kom frem og takket meg for turen og enkelte ville håndhilse på meg i det de gikk ut.
En av dem kunne fortelle meg at hun hadde sittet på med blant annet meg fra året 2007 til da jeg sluttet i 2012.
Jeg skal snart avslutte her, men må nevne en ting til til slutt.
Det var også stas da datter av en kollega fant bloggen og hadde begynt å se i den på turen innover mot byen, Arendal.
Jeg er en heldig bussjåfør som får oppleve slike personer og opplevelser i min hverdag.
Det var noe eget å få være med på oppstarten av produktet TIMEkspressen her på Sørlandet.
De la om på skiftene og turnusene den gangen og det passet ikke meg.
Dermed tok jeg i mot tilbudet om å flytte mitt stasjoneringssted til Vegårshei og her har jeg blitt.
Denne uka har det vært vinterferie, og de trengte bussjåfører på Linje 100, Arendal-Kristiansand.
Så da ble det en gjesteopptreden der for meg denne uka.
Dermed var det ekstra rart, men koselig å være tilbake på lørdag 14. Februar i forrige uke og få kjøre på gamle trakter – da på opplæring.
Illustrasjonsbilde. Straks klar til avgang fra Arendal 14. Februar 2026.
Jeg hadde med meg Nils Langhelle som mentor, en god og fin kollega på alle vis, for på de årene som har gått så var det fint å få med seg de siste oppdateringene på ruta.
Mye var likt fra den gangen jeg kjørte, men noen endringer var der og det var fint å få disse endringene med seg.
Utrolig mange minner som dukket opp fra tiden jeg var fast på den traseen.
Illustrasjonsbilde tatt i sporet vårt i Kristiansand, dato 14. Februar 2026.
Husker flere av mine faste passasjerer fra den gangen, rart åssen steder kan fremkalle gode minner.
Hadde mange fine turer att og frem mellom byene nå som det var vinterferie her.
Gode samtaler ble det, nye bekjentskaper og gode erfaringer rikere.
Illustrasjonsbilde tatt ved Stea i Tvedestrand 12. Desember 2023.
En dag så fikk jeg høre to barn som småsnakket sammen.
Det var to jenter, jeg kan tenke meg at de gikk i første eller andre klasse.
Nå kan det være at dialekten på den ene utgjorde det slik at det kunne høres ut som om vedkommende unge ikke snakket helt rent.
For jeg måtte smile da den ene sa til den andre: – “Elin” og “Tor” er sæster!
Fornøyelig.
Enten var det en observasjon, eller så var det starten på et rykte.
Kort tid etterpå hadde jeg gitt en viktig informasjon om å feste beltene via min mikrofon i bussen – da samme jente spurte meg: – Kan jeg også få snakke i mikrofonen?
For å si det slik, hun var lett å høre selv uten mikrofon, så jeg svarte høflig: – Nei, da vil nok alle snakke i den!
Jeg hadde nok latt henne få gjøre det om bussen var tom og vi hadde stått stille.
Vi måtte hatt bedre tid, men det var der ikke anledning for så hun godtok heldigvis svaret.
Da skoleelevene var levert på skolen kom en voksen mann inn på bussen og som ville ha seg en tur.
Der var fryktelig kaldt og surt ute den dagen, noe jeg også visste.
Jeg spurte han: – Er der mildt og godt der ute?
Svaret visste jeg jo, men jeg kunne jo ikke dy meg.
Svaret han gav meg ble utrolig komisk når han svarte: – Der var godt ventilert der ute!
– Du vurderte ikke shorts og t-skjorte i dag? – spurte jeg like dumt.
Han var ikke sen med å svare: – Nei, ikke i dag! – mannen smilte.
Fantastisk med slike svar på mine ellers så dumme spørsmål.
Det ble jo en god stemning i det han satte seg i det han prøvde å få varmen godt tilbake og sveisen på plass.
Det er ikke få ganger jeg evner å være takknemlig for den jobben jeg har som bussjåfør.
Både det at man treffer så mange hyggelige mennesker.
Tenker på samtalene med kollegaer, passasjerene og det at man kan sitte inne godt og varmt i en buss som både er ny og alt virker.
Misunner ikke de som må stå ute i denne kulden og fryse.
Siden det er fredag ønsker jeg deg en god og innholdsrik helg.
Vet bare at han satt på med meg for mange år siden da jeg kjørte i hans område, hadde mange gode samtaler med han.
Jeg husker han ville bli kokk.
Det jeg la merke til, men som jeg ikke kommenterte var at når han besøkte Oslo innrømte han at han da benyttet seg av å bruke frokostbordet til et hotell han ikke var gjest i.
Illustrasjonsbilde
I mine øyne er det det samme som å stjele.
Trodde ikke det om han liksom.
Hadde helt glemt dette, men da jeg så profil bilde av han her på Facebook kom jeg på hva han hadde fortalt meg den gangen han satt på med meg.
Jeg for min del ville aldri ha gått inn bakdøra til en kollega uten å spørre for å få en gratistur – det kunne ikke falt meg inn.
Ville ikke gjort det i mitt eget selskap en gang.
Dette burde vært en selvfølge innen alle bedrifter og fag at man betaler for seg for det man bruker.
Det måtte være bedre å kunne nyte både tur, mat og eventuelt en tjeneste eller produkt med god samvittighet om man bare hadde spurt først, betalt for det man tok.
Jeg tror at hadde man hatt slike avtaler på tvers av selskaper og hoteller kunne man spist, reist med hverandre med god samvittighet, men det måtte vært lovlige avtaler i forkant.
Han hadde kanskje fått lov til å spise gratis om han hadde spurt og sagt han var kokk på Sørlandet.
Da hadde det i mine øyne eventuelt blitt spist med god samvittighet om det var meg.
Illustrasjonsbilde tatt ved Østebø i Risør 8. Januar 2020.
Han var ikke så beruset da han steg ombord, men etter hvert så kunne man merke at han ble noe full.
Da vi nærmet oss Østlandet hadde han et ønske om å få gå av bussen på et busstopp som vi ikke hadde som vårt stoppested.
Det kan jeg love deg som leser at begynner man med det, da har man snart ei melkerute.
Jeg kunne jo ikke stoppe der.
Han skjønte jo mitt svar, men denne passasjeren hadde flere kort i erme, for han lurte på om jeg ikke kunne gjøre et unntak.
Passasjeren sa: – Kona mi ligger på føden og skal føde! – det sa han i det han hikket.
Jeg har hørt mange gode historier for å få meg til å skjønne enkeltes behov for både det ene og for det andre, men denne gikk jeg ikke på.
En såpass full person hadde nok ikke kommet inn på noen fødestue heller.
Han hadde nok på turen innover gjort det mulig å se bunnen i flaska også.
Oppfinnsom var han – det skal han ha.
Jeg svarte høflig: – Du får gå av ved Sjølyst eller på Lysaker og ta ei drosje opp til føden!
Mannen gikk av etter hvert på et oppsatt busstopp som var i vår rutetabell den gangen.
Om han snakket sant vites ikke.
Synes bare at unnskyldningen han kom med var godt kommet på, spesielt i den tilstanden han var i.
Jeg tenker: – Man reiser vel ikke fra Sørlandet og drikker seg full på vei inn, ikke når man vet at ens kone ligger å skal føde – og det er til føden man skal, liksom?
Det må jeg vel i så fall kunne kalle dårlig planlegging?
