Illustrasjonsbilde, tatt 12. Desember 2023. Langang i Tvedestrand kommune.
(Til orientering, bilde har ingenting med innholdet i historien å gjøre.)
Når jeg som bussjåfør sitter bare der, så er det fint når noen ønsker å prate, det skjer jo ikke alltid, men av og til når resten av passasjerene sitter lengre bak – da hender det at noen ønsker å lufte det som ligger på ens hjerte.
Jeg synes det er flott om jeg da kan være en personen som vedkommende gir sin tillit til.
Passasjeren den dagen her bar tydeligvis på en byrde om jeg kan få utrykke meg slik.
Vi kom innom flere tema og nå var det snakk om det å ha gode relasjoner, ikke bære nag til noen, kunne tilgi, kunne be om tilgivelse og kunne gå videre i livet.
Da sa passasjeren og med tårer i øyene:
– Jeg mistet for kort stund siden en god venn – som gikk bort, personen døde altså!
Vedkommende tok seg litt tid før neste setning og fortsatte med ordene: – Det siste vi gjorde var å krangle!
– Om ikke det var nok – det siste jeg sa var “Dra til helvete”!
Passasjeren var ordentlig lei seg – det var ikke vanskelig å se, tårene lå tett nedover kinnet.
– Det var litt av en avslutning på et vennskap! – tenkte jeg, men sa det ikke.
For meg et det ekstra spesielt å nevne dette i dag, for i dag hadde min pappa fylt år.
Pappa, han var veldig klar før sin bortgang i det å ha gode relasjoner til de som stod rundt.
Han ville vite at ikke der var noen knuter på tråden mellom han og meg, for da ville han eventuelt be om tilgivelse før sin bortgang.
Kontrasten ble stor kan du si – spesielt når jeg selv har hatt en slik fin avskjed med mine foreldres bortgang, fin på den måten at der ikke var noe uoppgjort i mellom oss.
Det var lite jeg kunne bidra med egentlig for denne passasjeren, men kanskje var det godt for vedkommende bare det å få lufta det til meg – jeg vet ikke.
Jeg forstod i alle fall at dette var ondt for denne passasjeren.
Det ble spesielt for meg når jeg selv ikke har hatt slike tøffe avskjeder med noen av mine ved livets siste dag.
Det påminnet for meg hvor viktig det var og er å være rask til å be om tilgivelse om man tråkker over, kunne tilgi til de som eventuelt ber om det og ikke bære nag til noen.
Da har man det best selv tror jeg, prøve å leve i fred og harmoni med alle.
Av og til kunne være uenig i ting, ja, men på tross av uenigheter kunne være venner.
En dag er det kanskje for sent i å kunne be om tilgivelse.
Det er noe å tenke på – for meg også.
Ønsker deg som leser en fin dag, full av glede og godt innhold.
Hadde med en gutt som gjorde sterkt inntrykk på meg.
Jeg har egentlig flere blogg-innlegg jeg skulle skrevet før denne, men denne må jeg ta først.
Ikke alltid jeg kan skrive dem i rett rekkefølge som de oppleves, men jeg får ta det litt slik som det legger seg på hjerte for meg.
Denne gutten gav uttrykk for at han senere på kvelden skulle til sin pappa.
Av en eller annen grunn fikk jeg inntrykk av at de hadde ikke verdens beste forhold.
Illustrasjonsbilde
Gutten gav uttrykk for at pappaen måtte liksom tilvende seg litt den følelsen av å være pappa igjen, spesielt om det var en stund siden han hadde besøkt sin pappa.
– Han er vel det man kaller bipolar! – sa gutten og med et tomt blikk, nesten med tårer i øyekroken.
Jeg skjønte jo at den gutten kunne ikke ha det helt greit.
Dette sa han på første tur.
Senere på kvelden fikk jeg gutten på igjen – da skulle han til byen for å besøke sin Pappa.
På ankomst kom han frem å sa: – Pappa skrev til meg nå om at han er visst glad i meg allikevel!
Han prøvde tydeligvis å beskytte sin pappa med å si: – Han var sikkert bare litt sliten i sted!
Jeg fikk ordentlig ondt av gutten.
– Er det noen som er i tvil på om at pappa er glad i meg liksom! – tenkte jeg.
Selv har jeg jo vokst opp i et godt hjem der alle var glad i hverandre og ordene “Glad i deg” var ofte å høre.
Jeg stoppet motoren på bussen og fikk noen ord med denne gutten som var i ferd med å gå ut av bussen på endestasjonen.
Det var ikke lett å bare ønske han “God helg” og bare reise der i fra, liksom.
– Jeg sliter med dårlig selvbilde og jeg er redd for at jeg er til bry for andre! – sa gutten.
Jeg skulle gjerne ha brukt mye lengre tid med han, fått en lengre og bedre samtale sammen.
For det kan ikke være godt å føle på at man er til bry og føle mangel på kjærlighet fra den som burde stå en nærmest.
“Pappa er visst glad i meg allikevel” ble en setning som brente seg fast.
Før jeg dro derfra fikk jeg sagt til gutten: – Husk, du er mer enn god nok!
– Ingen kan være deg bedre enn deg selv!
Jeg sa som jeg har sagt til andre: – Du er som en brikke i et vakkert puzzle-spill, og vi er avhengig av hverandre!
– Blir den viktige brikka borte vil det bli et stort tomrom – da er ikke bilde komplett lengre!
Han takket for det, takket for samtalen og jeg håper at han gikk fra bussen med en litt større tro på fremtiden og på seg selv.
Jeg er ikke noe mer enn andre, så det er ikke derfor jeg skriver slike blogg-innlegg, men jeg er stolt over at han gav meg en slik tillit.
Rart at en slik kjekk ungdom kan slite med slike tanker, følelser og opplevelser.
Jeg blir rørt og takknemlig for at jeg får ha et slikt yrke der jeg får tilgang på slike samtaler og en slik tillit fra enkelte av de reisende.
Det er for meg en god følelse når jeg i tillegg til å være bussjåfør får være et medmenneske der jeg sitter å kjører i min buss fra sted til sted.
Det er givende og også lærerikt for meg, man får sett livet litt fra en annen vinkel på sett og vis og det gjør meg takknemlig.
Til deg som leser vil jeg også si: – Du er god nok!
Som jeg også sa til gutten: – Det er bedre med gode originaler enn med noen dårlige kopier!
– Man skal ikke prøve å være noen andre – vær deg selv, det kler deg best!
Dette er ord som også du som leser kan ta til deg.
Enten du er ungdom eller litt eldre – det gjelder oss alle i uansett alder, utdannelse eller ingen utdannelse, høy eller tilsynelatende lav status.
