På vei hjem fra jobb sent en kveld så fikk jeg høre denne sangen på lokalradioen.
Trykk på linken til Spotify om du vil høre den.
Fant den dessverre ikke på YouTube i skrivende stund.
En sang som ble skrevet av Jonas Severin Pettersen i 1893.
Typisk en sang som min mor kunne.
Og typisk en sang som hun i sin ungdom sang da hun reiste som sang-evangelist sammen med ei Henny.
Jeg viste denne melodien for en av mine passasjerer.
Ei eldre dame, pensjonert lærer sådan.
Hun har jeg hatt gleden av å ha med flere ganger i min buss.
Denne eldre dama har mange av de egenskapene min egen mor hadde.
Tenker da på tro, nøysom og hun er lyttende person.
En person som hadde tid.
Tid til å lytte, og evnen til å sette seg inn i samtalens innhold.
Da vi to var alene i bussen på endestasjonen – hørte hun deler av denne melodien.
Og tror du ikke – hun kunne teksten videre.
Minnene etter min egen mor kom igjen.
Kunne nesten se henne føre meg.
En person som stod meg veldig nær.
Og jeg må innrømme at en slik sang kan få tankene og minnene til å fly.
Både mot Himmelen, og til håpet om å få se sine kjære igjen.
Tonene og teksten gav meg minner om en god og fin oppvekst.
Der jeg fikk ha en mor og en far som var glad i hverandre.
De var glad i oss unger, og de hadde tro på oss.
Ordet stolt og takknemlig er ikke dekkende nok.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto