Å bli spurt om litt turkjøring er jo bare gøy.
Det er som et fint avbrekk i hverdagen.
En gang fikk jeg spørsmål om å ta turen med bedriftsledere i en anerkjent kiosk og gatekjøkken kjede.
De kom fra store deler av sør-Norge, og jeg kjørte dem opp til Nordsjø ferieland.
Nordsjø ferieland er en perle som ligger på Akkarhaugen i naturskjønne Telemark.
Vi hadde en kjempefin tur.
Jeg fikk så god kontakt med turlederen, som hadde egen evne til å inkludere alle.
De er heldige de som hadde han som sin sjef.
Gruppa skulle opp for å ha litt faglig påfyll, noe jeg kunne vært med på.
Samtidig skulle de opp der å bare kose seg, og være sammen over litt tid.
Men driftstall, søyler og diagrammer, det var liksom ikke noe for meg.
Jeg jobbet jo ikke i den kjeden, og hadde liten interesse for det.
Men selv om jeg ikke deltok på det faglige, så var jeg allikevel invitert til middagen og måltidene ellers.
Pluss jeg kjørte golfbilen for dem, og plukket opp de som kanta i svingen på vannbrett eller vannski.
For der oppe har de taubane i vannet.
Det var et godt stykke for de som kanta å måtte komme seg tilbake til start.
Den gangen var det kun der på Akkarhaugen og i Flekkefjord som hadde en slik taubane i vann.
Utrolig stilig.
Jeg husker også at der skulle de få presentert en ny type pølse fra leverandøren de hadde.
En type pølse som de snart skulle få inn i kjedens sortiment.
Husker den var bare så god, rik på smak.
Og kunne gå der som om jeg var ansatt, kunne spise og kose seg – og med så hyggelige mennesker å prate med, ja det gjorde sterkt inntrykk.
Jeg ble så godt inkludert.
Hadde egen hytte der oppe, og jeg kunne gå og komme som jeg ville.
Det ble noen gåturer alene når de andre hadde bedrifts-møte eller gjorde ting som ikke var helt for meg.
Jeg kan for eksempel ikke danse, selv om jeg er veldig glad i musikk.
Husker det var veldig vakkert der, og veldig hyggelig betjening på stedet.
Noen måneder senere skulle deler av den samme gjengen ha et julebord.
Fikk igjen oppdraget med å være de sin bussjåfør.
Det skulle de ha på Sjøsanden i Mandal.
Glemmer det aldri.
Jeg liker slike bussturer.
Der skulle hver enkelt presentere seg.
Det var ønskelig at de også sa i hvilken kiosk eller gatekjøkken de hadde ansvar for.
Jeg hadde jo ikke noen kiosk eller gatekjøkken å presentere meg med.
Men da tok denne koselige turlederen ordet for meg å sa: – Det er Alf Otto, vår faste bussjåfør!
Vi hadde også der en hyggelig sammenkomst.
Med god mat, hyggelig stemning og fine samtaler.
Beundrer humøret på dem.
Jeg kjører gjerne for dem igjen.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
