Jeg kom til et ekspressbusstopp i distriktet og der var flere som skulle være med sørover, men den siste passasjeren kom ikke inn.
Måtte se om det var bagasjen som vedkommende sjauet med, så jeg gikk ut.
Det var det ikke.
Men passasjeren kunne fortelle at hun hadde bedt en stille bønn om at det måtte være meg som var sjåfør.
Illustrasjonsbilde
– Hvorfor har du bedt om det? – spurte jeg.
Vedkommende svarte at hun trengte en som hun kjente, og som hun ikke var redd for å vise tårene sine for.
Jeg ble jo litt satt ut der vi stod ute i mørket.
Mørkt, men nok lys fra bussen til at jeg kunne se at tårene rant ned fra hennes kinn.
Fikk vite at hun hadde merket en klump i sitt bryst, og var nå på vei til sykehuset for å utrede dette.
Tenk at det å se en kjent person bak rattet var for henne sterkt i seg selv.
Der er flere av mine kolleger som kunne vært en som kunne “sett” henne og lyttet, men takknemlig for at jeg fikk oppleve dette.
Takknemlig for at hun fikk svar på sin egen bønn – i det jeg svingte inn på stoppet, og dørlyset opplyste for henne om hvem som satt bak rattet.
I dag er hun frisk etter god behandling og er i full jobb igjen.
Jeg skriver ikke dette for at jeg er bedre enn noen andre, ikke på noen måte, men det var en sterk opplevelse også for meg.
Det som er det beste er at hun nå er frisk og rask, og er til stor oppmuntring for de rundt seg.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto