I dag har jeg lyst å ta deg med på en reise verbalt.

Gjennom ord og noen få bilder – skal du få se deler av hva jeg har fått oppleve i det siste året.

Det er en grunn til at jeg begynte med å blogge.

For det har vært som en terapi for meg i den siste tiden.

Jeg har fått god tid til å reflektere over livet, og mange gode minner har dukket opp.

Enkelte av de minnene er blitt delt her på bloggen min tidligere.

Den 13 januar i 2017 skulle jeg ut for å lufte Joy.

Joy, vår schäfer.

 

Det var sent på kvelden, og jeg så at hun var klar for å komme inn etter endt luftetur.

Det som skjedde var at jeg sklidde på glatta, og datt med bakhode rett i mot svallen, og ble liggende en kort stund.

Jeg merket at Joy var der, for hun slikket meg i ansiktet, hun skjønte at noe var galt med meg

Etter kort tid klarte jeg å stable meg på bena.

Jeg og Joy kom oss til verandadøra og gikk videre inn i stua, jeg fikk med meg kona ut igjen – for jeg ville vise henne hvor jeg datt.

Deretter bar det inn igjen og vi fikk satt oss i godstolene – godt og varmt inne.

En utrolig hodeverk fikk jeg, og de alle første minuttene hadde jeg det veldig vondt.

Kona mi ble selvfølgelig urolig, og ville ringt legevakta, men jeg ville bruke min frihelg til å komme meg på, for jeg trodde selv at dette ville gå over.

Skal gjøre en lang historie kort.

Jeg kjørte buss i 3 uker etter dette fallet, dro til Thailand i 2 uker etter det igjen, men da jeg kom hjem igjen fra den Thailandsturen – måtte jeg oppsøke min fastlege.

Du skjønner der var noe i hode som til tider gjorde veldig ondt.

Jeg må få sagt det at jeg satte aldri noens liv i fare, hverken mine busspassasjerer eller mine medtrafikanter.

For når jeg satt i mitt sete – enten i bussen eller i bilen så var alt helt ok, stille og rolig, men i Thailand – i den andre uka av ferien gikk jeg med på å prøve massasje.

Den behandlingen de utførte der – over nakke og skuldre, ble ikke noe greit for meg.

Den uka kunne jeg vært foruten!

For det ble bare så mye ondt, og til tider svimmel, spesielt når jeg reiste meg fort opp.

Det ble anbefalt der nede at jeg burde oppsøke lege, men siden jeg hadde legeskrekk, så var ikke det noe jeg ville utsette meg for.

Hadde mer enn nok om jeg måtte forholde meg til leger i Norge.

Der i Norge kan jeg i allefall språket, og der har jeg ev alle mine rundt meg om det skulle gå feil vei.

Ja, slik tenkte jeg.

Jeg kom meg omsider hjem, oppsøkte legen min og han rekvirerte en CT-undersøkelse.

Legen sa det på konsultasjonen at han trodde at dette var en kraftig hjernerystelse ev krystall-syken.

– Begge deler blir du frisk av! – sa han.

Du kan tro jeg ble glad for hans ord: – Begge deler blir du frisk av!

CT fikk jeg tatt hele 6 dager etter endt konsultasjon hos fastlege, enda han kryssa av for hastesak.

Jeg kjørte selv bil ned, for jeg hadde jo ikke ondt hele tiden.

De rakk ikke å rope opp navnet mitt en gang, før en operatør henta meg i gangen – enda jeg var tidlig ute.

La meg på brisken, og inn i maskinen med meg.

Etterpå dro jeg hjemover, men stakk innom pauserommet i Tvedestrand for en kopp kaffe med gode kollegaer.

Der ble jeg oppringt fra en på sykehuset.

Han som ringte sa at jeg skulle ikke vært ute av sykehuset.

Fordi jeg hadde pådratt meg ansamling av væske, påført av utvendig slag.

Jeg måtte spørre om han kunne se det på bilde, at dette var påført av utvendig slag.

Fordi jeg var redd de skulle mene at dette kunne være pga andre og mer krevende omstendigheter.

For det er jo så strengt med helsekrav mht førerkort og kjøreseddel.

Så de tar ingen sjanser dersom det er mistanker om for eksempel epilepsi, slag eller blodpropp.

Godt er jo det.

Det kunne i så fall ført meg uten førerkort for lang tid fremover, men han stod på sitt.

Dette var påført av utvendig slag, og han spurte om jeg hadde falt i det siste.

Da jeg sa datoen for mitt uhell på glatta, da kunne han se ut fra bildene – at dette kunne passe godt mht mengde væske, og i forhold til koagulering.

Jeg ble innlagt den dagen.

Her ble jeg innlagt på sykehuset i Arendal, mandag 20. Februar 2017.

 

Som sagt så ble jeg innlagt først på sykehuset i Arendal, og ble tatt så godt tatt i mot av blant annet av denne sykepleieren.

Bilde er tatt 20. Februar 2017 – og er av sykepleier Inger Line Thorset. Bilde er lagt ut med tillatelse.

 

Hun var bare så hjelpsom, omsorgsfull, og gjorde mitt møte med helsevesenet til en god opplevelse for meg.

Dagen etter den 21. Februar 2017 skulle jeg få transport med ambulanse inn til Rikshospitalet, for en operasjon!

Klart jeg ble letta mht at årsaken var funnet, men grudde meg jo til det ukjente i Oslo.

Bilde er tatt 21. Februar 2017 –  her i ambulansen på vei inn til Rikshospitalet i Oslo.

 

I ambulansen kan jeg love deg at jeg var ikke mye høy i hatten – mange tanker!

Da jeg kom inn på Rikshospitalet ble jeg også der tatt godt i mot.

Jeg tror de fleste skjønte at jeg var nok litt redd.

Redd for smerte og redd for utfallet.

Man ser ikke frem til å få to hull i kraniet, og i ettertid ser at de tok ut ca 30 cm med slanger.

Godt jeg ikke visste om det på forhånd.

30 cm slanger gnudd inn under kraniet, det er litt det.

Slanger som drenerte bort alt det som lå å trykka under kraniet og ytre hjernehinna.

Heldigvis lå alt av væske kun mellom kraniet og den ytre hjernehinna.

Dvs at ingenting av funksjonene i selve hjernen ble satt ut av drift, eller skadet på noe vis i selve fallet.

Etter operasjonen så lå jeg tilkoblet en god del ledninger og kabler og ble overvåket.

Og som du ser på bilde, så ble det en ny look på sveisen, men den kommer jeg aldri til å anskaffe meg igjen.

Bilde er tatt 22. Februar 2017 – her er jeg operert, takknemlig og glad.

 

Jeg er veldig takknemlig for den vellykka operasjonen som jeg fikk.

Og jeg ser jo at legene og helsepersonell kan jobben sin.

De tok så godt vare på meg alle steder, inkl ambulansefolkene – og i begge retninger.

Det står stor respekt av den jobben de alle gjør.

Bare den hånda jeg fikk holde i under selve operasjonen, den må de aldri ned-bemanne.

Noe jeg også sa i fra om mens jeg var der inne på Rikshospitalet.

Det var for meg en trygghet under operasjonen, og som jeg ikke ville vært for uten.

Mobilen var også en god venn for meg å ha der inne.

På den fikk jeg tilgang på litt musikk, nyheter og litt besøk.

Der hadde jeg laget en felles messenger-chat, slik at alle mine fikk samme beskjed og alle fikk beskjedene på likt.

For der på overvåkningen var det ikke lett å snakke, siden der lå så mange andre.

Kun et forheng som skilte oss, så var ikke det så lett å holde samtaler med andre i telefon.

Da legen gikk visittrunden kom han til meg og lurte: – Hvem har skrudd igjen denne krana på dreneringen?

Bilde er tatt 22. Februar 2017 og er ferdig operert på Rikshospitalet i Oslo.

 

Jeg visste ikke, men så jo selv at den ene posen var helt tom.

Da han fikk åpnet den stengte krana, gikk han videre med de ordene: – Kommer der ikke noe nå fremover i den posen, må vi ta en ny operasjon i morgen tidlig!

Utrulig fine ord for en som har legeskrekk, fine ord å sovne til.

Det var liksom et ord for natten, dog ikke av de gode, men en sykepleier skjønte tegningen, hun kom bort til meg.

Hun strøk over armen min og tørket mine tårer, hun sa noen velvalgte ord: – Ikke bekymre deg, Alf Otto, dette vil gå bra!

Skulle tro hun kjente meg, for det var slike ord jeg helst ville høre.

Det var en lettelse da jeg så denne posen begynne å fylle seg opp.

Og skal prøve å kort-fatte meg – ikke lett, men!

Da jeg på siste dag der inne på Rikshospitalet, torsdag 23. Februar – fikk høre samme sykepleier si: – Operasjonen var vellykket, i dag skal jeg ta drenene dine og du skal hjemover til Sørlandet!

Jeg måtte se om det virkelig var meg hun snakket til – var det sant, liksom?

– Ja, en ambulanse er bestilt fra Arendal, Alf Otto! – og hun fortsatte med å si: – I dag skal du sørover til Sørlandet og til sykehuset i Kristiansand til en overnatting der for vi vil være sikre på at alt går bra med deg!

Da var det ikke enkelt å holde tårene tilbake – det ble mye for meg å ta inn og på kort tid.

Drenene ble tatt – 15 cm på hver side, samt alt det andre jeg var tilkobla til – da kunne jeg få gå på et toalettet igjen, videre gå inn på badet og få dusja – jeg dusja lenge og nøt noe som vi ellers ofte tar som en selvfølge.

Hukommelsen min var på plass, balansen min det samme og jeg kunne ordlegge meg slik som før – livet så lyst ut.

Hadde ingen smerte noen sted.

Jeg har ikke ord for en lettelse – ikke minst det å få tatt skjegget og som du ser på bilde var høyst nødvendig.

For en frihetsfølelse – etter å ha vært tilkobla alle disse ledningene og slangene.

På senga etter at jeg hadde dusja, klar for hjemreise, i allefall sørover – lå jeg å hørte på en sang som virkelig traff meg.

Det ble en utrolig kontrast for meg.

Jeg må si, jeg er takknemlig for at via min mobil hadde jeg tilgang på så mye fin musikk i mine øre-plugger.

Der finnes jo de som har opplevd akkurat det samme som det jeg opplevde på glatta, men som dessverre ikke er sammen med oss lenger.

Jeg så føre meg at mine nærmeste sto ved min kiste, og det var liksom denne sangen de sang på – på mitt siste.

“Day by day” med Russ Taff. (trykk på linken om du vil høre den i Spotify)

Det var som om jeg hørte et av barna mine si: – Tenk, at vi skulle miste pappa så tidlig!

Da jeg kom ut av denne drømmen gikk det opp for meg at jeg selv kan få synge denne sangen og det sammen med dem som eventuelt ville fulgt meg til siste hvile og jeg kan synge den så ofte jeg vil.

Da kom tårene – igjen!

Tårene hang løst før, men de henger enda løsere nå – på grunn av takknemlighet og respekt til livet og for døden.

Fantastisk å kjenne den tryggheten på at så mange hadde meg i tankene og i sine stille bønner, det gjorde meg veldig trygg.

Har lært at man skal aldri ta ting for gitt, ikke ta ting som en selvfølge – det er det så absolutt ikke.

I denne ventetiden på å få mine bokstaver igjen i mitt førerkort, ventetiden på å få kjøreseddelen igjen, så har jeg funnet at det å blogge har vært som en terapi for meg.

Noen vil kanskje hevde at jeg tror selv at jeg er bedre enn alle andre og vil skryte om ditt og skryte om datt.

Absolutt ikke, men det å få tid til å mimre slik jeg har gjort, få dette ned og gitt ut til lesing for andre, ja det har vært som en god terapi i denne restitusjons-tiden.

Så mye fint jeg opplever på bussen, skulle bare mangle om ikke en burde kunne dele litt av gullkorna.

Der er flere som burde gjøre det.

Man blir takknemlig og stolt over ens yrke som bussjåfør.

Når man ser deler av alt man har opplevd gjennom de få årene jeg har fått kjøre buss.

Takknemlig for at jeg har barn, svigerbarn og barnebarn – som er der for meg.

Og som jeg er veldig takknemlig for og glad i.

Min gode kone, Tone Linda – som har stått ved min side gjennom alt dette.

Venner, fjern og nær, man merker at man er ikke alene når man er i restitusjon.

Har ofte tenkt: – Hva skulle jeg gjort uten dem?

Tenker også på gode kollegaer, trafikkledere og sjefer som har vært der og gitt meg mange gode oppmuntringer.

Fått mange telefoner, sms, blomster og besøk, fantastisk å få kjenne at en ikke er glemt.

Jeg er glad i tøys, humør, latter og glede, men jeg gleder meg også over når en person tør å åpne seg i en dypere hverdags-samtale.

Jeg har fått telefoner og meldinger på at det har vært til glede for enkelte det med at jeg blogger – da er mitt mål for bloggen oppnådd!

Ikke sikkert jeg får tid til å blogge så ofte og regelmessig i fremtiden når jeg nå skal til å kjøre igjen, men en historie i ny og ne vil nok komme.

Har også i denne ventetiden fått gleden av å være instruktør som kjøreskolelærer privat.

Jeg beholdt nemlig førerkortet for vanlig bil og henger.

Så den muligheten med å hjelpe en av våre nye landsmenn har også være som et avbrekk i hverdagen.

En god følelse kunne gi noe til noen som ikke har alt.

Turer i vårt vakre land har det blitt.

Bare i vårt nærmiljø har vi mange fine perler å besøke.

Vil helt til slutt si: – Ingen skal føle at om de sitter på med meg – så blir hendelsen publisert samme dag.

Kommer aldri til å skrive slik at andre skal kunne kjenne ev deg eller andre igjen på noen måte.

Hendelsene og historiene strekker seg over lang tidsperiode, og fra de selskapene jeg har kjørt i gjennom årene.

Takk for at du tok deg tid til mitt blogginnlegg denne gangen også.

Det satte jeg stor pris på.

Husk: – Livet er ikke en selvfølge, og det går ikke i reprise!

I skrivende stund er alle førerkortklassene og kjøreseddelen på plass.

I Risør venter bussen på meg.

Takknemlig, takknemlig, takknemlig.

---

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto