Jeg kom for kort tid siden hjem fra en tur til Paris.
Hadde en fantastisk reise med deler av familien.
En av dagene startet som vanlig med sol og fin temperatur, og alt så ut til å bli en fantastisk dag også denne dagen.
Da jeg stod der i Disneyland – tikket det inn en melding fra en av mine passasjer.
Beskjeden var kort og veldig lettlest – en av mine passasjerer var gått bort!
Jeg kjente dette gikk inn på meg.
Så ufattelig!
For han var yngre enn meg, og hadde liksom livet føre seg.
En livsglad person var nå borte, en som delte villig ut av smil, latter og glede på bussen.
Husker at han av og til kom bort til bussen i byen bare få å slå av en prat med meg – selv om han ikke skulle ut å reise.
Fikk mange koselige samtaler med han.
Jeg måtte gå litt for meg selv der jeg stod, for det er ikke hver dag man får slike meldinger i inn-boksen og mens man er på ferie!
På et annet vis så er jeg takknemlig for at jeg var på den listen som ble varslet og informert fra en av de som stod han veldig nær.
Jeg kjenner litt på tårene her mens jeg skriver, for det kunne ha vært meg!
Men jeg var heldig som overlevde, selv om årsaken var og er forskjellig.
Den historien om meg kan du lese om her: Mitt liv som sykemeldt.
Også på bussen tilbake til hotellet kom tankene igjen på denne koselige karen som nå er borte.
Et sete er liksom tomt.
Leddbussen vi tok fra Disneyland og tilbake til hotellet vår.
Lyser fred over hans gode minne.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
