Å få kjøre buss på Vestlandet er bare helt fantastisk.
Opplevelsene står i kø for å si det rett ut.
Har til og med tatt turer tilbake på noen av de stedene vi besøkte med min privatbil i ettertid – for at min kone også skulle få del i dette flotte landskapet.
Det blir nok ikke siste gang.
Bilde er tatt 27.05.07 – her jeg vi på vei ut med buss fra Osa til Ulvik i Hardanger
Fantastisk å kjøre nær vannkanten, se opp på de høye fjell og jeg fikk til og med oppleve blomstringen i Hardanger på en av turene.
Tror nok at de utenlandske turistene ombord fikk mange gode opplevelser når de fikk se denne flotte og storslåtte naturen Norge har å by på.
En sang som ofte ljomet i bussen var “Å Vestland, Vestland” – for guiden jeg hadde ville gjerne la våre passasjerer får høre den når vi kjørte langs de lange fjordene.
Denne sangen gjorde dette magisk – iallefall for meg som kunne språket.
Litt verre for de japanerne, men guiden hadde vel på forhånd tolket innholdet i teksten vil jeg tro.
Jeg var glad tolkene på de turene kunne enten norsk eller engelsk, for ellers hadde jeg nok blitt en smule i beit.
Trykk på linken under, så får du selv høre den.
Sunget av Sissel Kyrkjebø
Den sangen fikk en ny betydning også for meg, den passet så godt da jeg kjørte på nettopp Vestlandet – på de stedene.
Jeg kunne se og merke at mine utenlandske passasjerer var betatt av naturopplevelsene de fikk.
For de rigget seg til med kamera stort sett alle sammen, ja det ble mange gode stopp for filming og fotografering.
Man skjønner fort at man har et vakkert og godt land å bo i.
Blir så takknemlig for at vi får leve i fred, vi har det så godt på alle vis.
Spesielt når vi ser hvordan enkelte land sliter med krig, fattigdom og elendighet.
Da har man lov til å reflektere litt og kanskje bli flinkere til å være takknemlig for det man har.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
