En kollega kom bort til meg i fremdøra en tidlig morgen.
Jeg kunne se han var ekstra blid, og jeg skjønte at det var med god grunn.
Det han fortalte meg gledet meg så veldig – ja såpass at jeg følte gleden på hans vegne.
Til og med da jeg kjørte tilbake og var helt alene der foran kom denne samtalen og hans opplevelse frem i tankene.
Jeg kjente meg rørt der jeg satt i min buss på vei tilbake.
Han fortalte meg at en av døtrene hans spurte han om å få låne bilen hans en dag.
Det fikk hun lov til, men han syntes det var merkelig hvor lenge hun skulle ha den – for hun ble borte så lenge.
Han tenkte: – Hva har skjedd?
Der var nok mange bekymringer som meldte seg vil jeg tro, men etter hvert kom bilen inn på tunet og inn kom den dattera som hadde lånt bilen.
Ikke nok med det – storsøstera var kommet hjem fra Trondheim på et uventa besøk.
Illustrasjonsbilde
Gjensynsgleden var til å føle og ta på, ingen hadde visst noe – bortsett fra lillesøstera som lånte bilen til Kjevik for å hente henne.
Jeg kunne lett se føre meg denne situasjonen – enda jeg ikke kjenner resten av familien til min kollega.
Tenker flere stod der med hakeslipp og knapt trodde sine egne øyer.
Har jo selv barn, og har de vært lenge borte så gjør det noe med et pappahjerte når de kommer hjem – og iallefall uventa.
Kjente litt på de følelsene da jeg tenkte tilbake på samtalen med min kollega.
Rart hvordan man kan leve seg inn og attpåtil bli rørt.
Så føre meg god kvalitets-tid sammen.
Med god mat og drikke, med tente stearinlys, gode samtaler og masse tid sammen.
Når alle i familien er samlet er det også for meg et høydepunkt i hverdagen.
Det er et godt tegn på at familien betyr veldig mye.
For meg er slike samtaler ubetalelige.
Veldig takknemlig for at jeg fikk denne samtalen med min kollega den dagen.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
