I samtalen med busspassasjeren så var vi innom temaet politibiler, for den gangen hos Olav Stray AS kjørte jeg jo av og til politibilene.
Illustrasjonsbilde.
Politiet hadde jo en del Opel, både uniformerte og i sivile biler.
Vet de hadde en beige kadett, en bil ingen ville tro hadde montert hverken blålys eller sirene, men det var der – noe jeg visste godt.
Av og til så var jeg med en politimann for å hente en politibil som skulle til verksted på service, eller så var det å kjøre politibilen ut til en ventende politimann etter endt service hos oss.
Etter endt oppdrag kjørte jo politimannen meg tilbake til Opel-forretningen.
Da kom det fra min busspassasjer: – Jeg har også vært gjest i politibil, men jeg satt ikke foran – det ble bak!
I likhet med busspassasjeren måtte vi begge smile litt av hendelsen hans og på grunn av måten han fikk sagt det på.
Det var tydelig at det var ikke under samme kår og kriterier som det jeg hadde, men artig at han sa det og innrømte det.
Jeg fikk heldigvis lønn for å sitte på med politiet, men normalt så får vel slike gjester betale litt for slike turer, i alle fall om de må sitte bak under oppsikt.
Min driftsleder Linn ringte og sa: – Hei, det er Linn!
Vi småsnakket litt og det viste seg at ho og tre damer til var på Vegårshei for å se vårt depo.
Jeg spurte om de ble der til jeg kom ned, noe hun tvilte på – siden de var på reise fra depo til depo.
Klart jeg hadde forståelse for det, men jeg levde jo i et håp om at jeg kunne rekke ned fra der jeg snudde bussen.
Vell fremme på plass i Myra her på Vegårshei for å parkere bussen min for dagen – der var både Linn og de tre andre.
Jeg ble veldig takknemlig for at de ventet de minuttene slik at jeg fikk hilst på dem alle sammen.
Tror ikke de vet hva det betyr, jo de her vet det, men det betyr veldig mye for meg som bussjåfør å få tilgang på de som jobber i ledelsen.
Her tror jeg at jeg snakker for alle sammen.
Avstanden mellom oss ute i feltet og med de på toppen blir ikke så stor da.
Jeg må bare få sagt: – Tusen takk gode kollegaer – for tiden vi fikk sammen den dagen og for samarbeidet vi har her i Boreal!
Dette er noe flere bedrifter burde legge inn som en fast rutine i sine selskaper.
– Vi er ikke bedre enn det svakeste ledd! – sies det.
Jeg var kjapp med fotoapparatet da når de var her den 20. August 2025.
Bildet under er lagt ut med tillatelse fra dem alle fire.
Fv Driftsleder Øst Linn Thorbjørnsen, Driftsleder Vest Monica Titlestad, Operativ Hr ansvarlig Anne Gotehus og Driftsleder Arendal Jenny Marie Sundsvold Lindstøl.
Dette var et besøk som jeg vet flere av oss bussjåfører satte stor pris på.
Selvfølgelig er dere velkommen tilbake, både til pauserom og med meg i min hverdag i bussen.
Den 11. August var det min tur til å få kjøre flaggskipet til Boreal.
Jeg har egentlig prøvd å unngå den bussen, for bussen er stor og tar mye plass.
Var redd for å skade den i byene, spesielt når man skulle snu i de små rundkjøringene i Arendal og i Risør by.
Illustrasjonsbilde tatt tidlig den 11. August 2025 under Arendals uka.
Det er jo mange år siden jeg kjørte så lange busser og til eldre man blir jo mer redd blir man.
Jeg var redd for å skade så fint og dyrt materiell, men det tok ikke lang tid før jeg følte meg vell bak rattet.
Det var og er ei nydelig vogn å kjøre.
Bakenden med sving på boggien fulgte like lett som den bussen jeg kjører til daglig.
Ekstra stas var det å få prøve seg litt på det kaoset nede i by-gryta under Arendals uka, men alt gikk fint.
Gledelig var det å treffe så mange hyggelige mennesker ombord.
Kanskje ekstra stas for meg når jeg traff noen av de som var mine faste passasjerer da jeg var stasjonert i Risør – til og med navnet mitt ble nevnt ved ombordstigning.
Utrolig mange minner som dukket opp fra da jeg kjørte på de gamle traseene som i skrivende stund er tre år siden sist.
Tankene gikk også til de som jeg vet aldri kommer på bussen mer – til de som er gått bort.
Setet til dem stod liksom tomt – du vet mange har faste plasser.
Kunne nevnt dem med navn, det skal jeg selvfølgelig ikke gjøre, men de “dukket” opp for meg i det sola steg opp på himmelen, sjøen lå stille.
Takknemlig for de gode samtalene vi fikk.
Her sitter jeg i førerstolen på en 15 meter Yutong. Bilde er tatt i Risør 11. August 2025.
En rolig og fin start nede ved Tollboden i Risør 11. August 2025.
Så var og er det alltid hyggelig å få treffe de kollegaene som jeg sjelden ellers treffer.
Kunne sitte der å dele gode samtaler og latter i felles pauserom – det er krydder i hverdagen, man føler seg rett og slett inkludert.
Det er heller ikke hver dag jeg treffer kollegaer fra vaskehallen, kontoransatte og personer fra ledelsen og som tok seg tid til noen ord i pauserommet.
Veldig hyggelig.
Det var en opplevelsesrik dag for meg på mange måter.
Nå går vi inn mot en helg.
Selv skal jeg passe tre stykk barnebarn og skape gode minner med dem.
Så er det Vegårshei-dagene denne helgen, kanskje ser jeg deg der?
Uansett så ønsker jeg deg som leser en fantastisk god og innholdsrik helg der du er.
Illustrasjonsbilde. En rullestolbruker jeg kjørte til et bryllup 21. Juni 2014.
Det er ikke slik ment, men jeg må av og til få lov til å si litt i fra, eller hva?
Jeg skulle gjerne hatt et bedre samarbeid i trafikken til tider.
Noen skal forbi bussen for enn hver pris – vedkommende her skulle inn på første vei til venstre rett etter.
Det betydde at jeg med stor buss måtte bremse opp, bortkastet forbikjøring og faremomenter ved den slags kjøring.
Så unødvendig oppbremsing for meg med stort og tungt kjøretøy – full av skolelever og andre passasjerer.
Jeg har også stått på en sidevei for å kjøre videre mot venstre og der biler fra venstre ikke slapp bussene ut – enda de kort tid etter min sidevei allikevel måtte stoppe for skoleelever i et kommende fotgjengerfelt og motgående biler fra min høgre side allerede stod på vent.
Der kunne bussene på en enkel måte kjørt ut, en etter en, men nei da, det gikk ikke.
Hadde de sjåførene i de bilene fra venstre lest trafikkbilde litt bedre – hadde de slått to fluer i en smekk.
Da hadde de stoppet 30 meter føre min sidevei, latt bussene kjøre ut og samtidig fått skolelevene trygt over veien i fotgjengerfeltet som var litt lengre fremme til høgre for meg.
Dette oppdaget de for sent og jeg og bussene bak meg måtte vente på hele køen fra venstre hadde kjørt, enda det var klart i kjørebanen jeg skulle inn i.
For fra høgre hadde de stoppet opp naturligvis.
En siste ting: – Husk å slippe ut bussene som blinker ut fra ei busslomme når du er i ei 60 sone eller lavere!
Det gjelder også utenfor tett bebygd strøk.
Kjør forsiktig, det kan også koste deg dyrt å kjøre for fort.
La oss hjelpe hverandre frem i trafikken, da blir alle fornøyde.
