Damen på 72 år

Jeg har hatt mange koselige turer med denne damen.

Hun har et humør og væremåte som ikke tilsier at hun er i en alder av 72 år i skrivende stund.

Illustrasjonsbilde

 

En dag jeg hadde henne ombord skulle hun til tannlegen.

På returen senere på dagen fikk jeg rede på at dit skulle hun igjen, for tannlegen ble ikke ferdig.

– Det er jo godt å ha noe fint å se frem til! – sa jeg litt spøkefullt.

Hun lo.

– Ikke minst så blir man fort kvitt litt penger også ved slike besøk! – la jeg til.

Hun lo enda mer, for hun var enig i det.

Da hun her om dagen var igjen med meg var destinasjonen hennes fysioterapeuten.

– Du blir snart som en 20-åring, du! – sa jeg.

– Å nei, ikke enda, jeg kan jo ikke lyve! – sa hun og begge lo, men hun kunne bli med på 22 år.

Det var liksom innenfor når vi skulle sammenligne alderen hennes etter alle disse behandlingene hos tannlegen og hos fysioterapeuten.

Alderen er tross alt bare et tall.

Håper jeg får være så sprek når jeg blir eldre og kommer i hennes alder, og at humøret og gleden i livet ikke blir borte eller glemt.

Jeg tror livet leves best når man har sans for humor i passende doser hver dag.

Glede genererer overskudd.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Den sure kollegaen

Dette innlegget burde jeg nok ikke skrevet – i allefall ikke lagt ut, men du trenger jo ikke si det til noen da?

Jeg hadde en kollega som jeg syntes så utrolig sur ut.

Det virket som alt var trist og grått.

Dette er ikke fint å si om folk, men han så slik ut.

En tidlig morgen så ville jeg bort til han for å slå av en prat.

Jeg hadde god tid, og det samme så det ut som om han også hadde der han stod på utsiden av sin buss å røkte.

I det jeg kom bort sa jeg høflig: – God morgen, så fint vær det ble i dag!

På ut-pust med tobakksrøk svarte han: – God morgen til deg også! – og han smilte.

Vi fikk en koselig prat sammen og jeg lærte en viktig ting: – Man skal ikke skue hunden på hårene!

Det uttrykket ble en sannhet for meg.

Der hadde jeg trodd over lengre tid at denne mannen var så sur, trist og grå, mens han egentlig var en av de koseligste personer jeg har møtt.

Illustrasjonsbilde

 

At man kan ta så feil av en person – det er noe å tenke over.

Det er ikke sikkert at den personen som du har din egen mening om – faktisk er slik du tror.

Ikke sikkert at han eller hun ville det slik du trodde, men det å ha en god kommunikasjon oss mennesker i mellom – det kan være veldig viktig, faktisk for begge parter.

Kort tid etter denne koselige praten – der vi begge stod klar med hver vår buss denne morgenen så fikk jeg høre at denne kollegaen var gått bort.

Man står tilbake med bare minner, ja gode minner.

Det ble i allefall veldig lærerikt for meg.

Så vet jeg at jeg selv kan se sur ut dersom jeg har mye å tenke på, når jeg er konsentrert eller når jeg har viktige ting jeg må huske, men jeg er ikke sur altså.

Så av og til kan man begynne med seg selv.

Der har i allefall jeg noe å lære.

Jeg skulle gjerne fått mer tid med den kollegaen før han gikk bort.

Han hadde et godt humør som gjorde sterkt inntrykk på meg.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Av og til må man få lov å lure litt

Av og til må man få lov å lure litt.

Det hender vel at du også gjør, eller?

Jeg har opplevd at enkelte reisende har betalt i dyre dommer for sin billett og satt seg godt til rette, men av en eller annen merkelig grunn fant de ut at de skulle ikke være med bussen allikevel.

Illustrasjonsbilde

 

Da må man ha lov til å lure: – Hvorfor betale for noe de ikke gjør seg bruk av?

Jeg kan ikke makulere en billett dersom tidsfristen er gått ut.

En passasjer kom frem på Vinterkjær og lurte på om jeg snart var i Åmli.

Åmli er da i en helt annen retning for de som ikke er kjent og dertil må man ta en annen buss enn den jeg kjørte.

Jaja, man må ha lov å lure i blant, for bussene vi kjørte var godt merket.

Av og til kan det være lurt å ha god tid, gjøre gode og ikke misvisende avtaler.

Kanskje sette seg inn i hva bussen er merket med når man skal ut å reise, ja det er en stor fordel.

Så er det lov å spørre bussjåføren ved ombordstigning, det kan lønne seg om man er i tvil.

Gjerne ta riktig avgang så ikke man kommer for sent til avtalen.

En oppdaget at han plutselig hadde dårlig tid til flyet, for han innså at han skulle tatt bussen som gikk før min.

Han innså at han hadde fulgt linjen feil i rutetabellen.

Husker jeg den gangen fikk ringt inn bakveien til de på Kjevik og fikk sørget for at han gikk lett inn til gaten.

Heldigvis hadde han lite bagasje, kun en stresskoffert.

Flyet venta, men det er ikke sikkert de gjør nesten gang.

Igjen, det er en fordel å ha god tid.

Husk pass, reisedokumenter, VISA kort og mobil.

Vær synlig, bruk refleks – eventuelt bruk lyset på mobilen slik at du blir godt synlig for oss når bussen kommer.

Møt opp i god tid og gi tydelig tegn til bussjåføren om at du vil være med – da er mye gjort.

Velkommen ombord.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Mannen som ble alt for full

Jeg hadde overtatt bussen og var på vei nedover.

Ombord hadde jeg med stort sett bare skoleungdommer.

De skulle hjem fra skolen og fra internatene – for det var fredag og helg.

Bussen var godt lastet, og det var god stemning blant de reisende.

Jeg så at en skallet ung kar gikk i midtgangen og snakket med sine medpassasjerer.

Illustrasjonsbilde

 

Jeg trodde at dette var en som gikk på samme skole og kanskje kjente til de fleste som var ombord.

Bussen var som sagt ganske full, så at en gikk i midtgangen var jo nesten som forventet.

Jeg så ikke at han gikk å supa fra ei flaske.

Du kan trygt si at i flasken kan drakk i fra var det ikke innholdet som til en vanlig rød-brus for barn.

Jeg ville aldri i livet anbefalt dette til drikke som en del av tur-provianten.

Da flaskens innhold var vel forbi hans hals og svelg skjønte jeg at da hadde jeg med meg en kar som ikke var helt grei å ha med.

Da hadde han endret sin adferd og væremåte, ja hele hans oppførsel var helt endret.

På vei ned til byen kom der frem en gutt, en skoleungdom som spurte om å få bli med opp igjen til Blødekjær.

For denne karen som supa fra feil flaske hadde truet med en slåsskamp nede på ankomst i Arendal by – noe denne gutten ikke hadde lyst på.

Forståelig nok!

Jeg kunne merke han var nær på gråten og var skjelven i stemmen.

Kort tid etter kom der frem en passasjer til, da ei jente som spurte om akkurat det samme.

Da hadde han truet henne også – da med å slå til kjæresten som da stod å venta på henne nede i samme by.

Hun og kjæresten avtalte raskt på mobiltelefonen et nytt møtested, for hun ville også bli med tilbake og opp igjen til Blødekjær.

Da vi til slutt ankom Arendal rutebilstasjon gikk alle ut som forventa, unntatt de to som hadde spurt, og dessverre en til.

Jeg reiste meg fra førerstolen og sa på en hyggelig måte: – Se det, da er vi fremme, må du ha en god helg! – og så med et bestemt blikk mot denne ene karen.

Tror du mannen ville ut?

Nei, da svarte han: – Skal jeg ut, skal du ut! – og blakk knytte-neven sin inn i den andre hånden med et smell.

Det smellet kunne man virkelig høre, og det ble en litt uhyggelig stemning av det hele.

Jeg så bare det svarte i øyene på han, og jeg skjønte fort hvorfor de to flotte ungdommene hadde spurt om å bli med opp igjen.

Ordet redd er nok det mest riktige ordet, men for meg ble det om å gjøre å bare beholde roen så langt det lot seg gjøre.

I en slik situasjon må man ikke gjøre ting som kan eskalere og gjøre ting verre.

Jeg var kjempeglad for at dette ikke oppstod langt inne på landsbygda – for der kunne det vært lenge å vente på å få hjelp om jeg måtte ringt etter det.

Politiet er raske til å respondere om vi trenger hjelp i bussene, heldigvis – det er min erfaring, men er vi langt inne på landsbygda har også politiet en stund å kjøre selv om det haster.

Hva om de trenger forsterkninger?

Jeg satte med ned igjen og sa til denne alt for fulle mannen: – Bare bli du, nå kjører jeg! – og jeg hadde kjørt, tro meg.

Hadde han ikke gått ut da hadde jeg kjørt bussen med dem ombord rett til politistasjonen.

Politistasjonen lå den gangen nede i selve Arendal by.

Det hadde bare vært en runde i rundkjøringen det, og på med kompressorhornet foran hovedinngangen.

Da hadde jeg fått ut de politibetjentene som var tilgjengelig.

Den berusa mannen gikk heldigvis til slutt ut.

Jeg husker at det var så vidt at jeg ikke klemte til nesa hans med fremdøra i det han prøvde å stikke hode inn igjen for å si:

– Sjåfør, jeg liker deg! – i det han tok tommelen opp.

Jeg kunne ikke få meg til å si “Takk, i like måte”  – for maken til type skal man lete lenge etter.

Da fremdøra på bussen var lukket, han så vidt vell på utsiden med hele seg – da kjørte jeg.

Følte at han hadde fått ødelagt nok med sin oppførsel.

Han er sikkert en koselig kar i edru tilstand, men du verden for en type når han fikk tak i feil flaske til turen.

Husker han enda i skrivende stund, enda dette er mange år siden.

Skinhead, han hadde tykt gullkjede, ring i øret, store tatoveringer og med noen muskler som kunne drepe en person med bare lillefingeren.

Han var en muskelbunt av de sjeldne.

Husker at jeg stusset over at han ikke sjanglet og virket full i det han gikk ut.

Han fikk det tydeligvis på den måten at han ble mer og mer aggressiv jo mer han fikk drukket.

Jeg er så takknemlig for at denne karen ikke gikk amok når vi var i de indre bygder.

For der kunne det være langt fra tilgang på å få hjelp om man måtte hatt det.

Jeg må si at det er utrolig hvor mye dumt som skjer i samfunnet vårt når enkelte får for mye alkohol eller andre rusmidler.

De to som ble med opp til Blødekjær igjen tror jeg satte stor pris på å få noen meter lengre busstur.

Ungdommene viste i allefall en stor takknemlighet for det.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Påstod at han hadde en app-billett

En mann påstod at han hadde billett på mobilen, men han kunne ikke vise meg den, for han var nemlig gått tom for strøm.

Det kan jo skje den beste – alle har vel opplevd det å gå tom for strøm?

Jeg har jo med meg diverse ladere i min pilot-koffert, dermed kunne jeg tilby han strøm til mobilen.

Illustrasjonsbilde

 

Av og til får man som bussjåfør en magefølelse på at svarene man får ikke er helt troverdige bestandig.

Han skjønte jo fort at den billetten ville jeg se om vi bare fikk liv i mobil-skjermen hans.

Det var ikke uventa for meg da han svarte: – Jeg har ikke billett allikevel, jeg får kjøpe en da!

Jeg synes jeg fikk avdekket den fleipen på en fin måte om jeg skal være ærlig.

Det må være litt flaut når man har en hel buss som ser på – å prøve å lure en bussjåfør for slike små-kroner.

For meg var det godt å få kunne tilby strøm til en som var tom – litt service må de reisende få synes jeg.

Jeg liker at alle får betale likt i sin kategori og for samme strekning, såpass rettferdig må det være.

Ikke belønne de som er “gode” til å snakke for seg.

Det er rart med den magefølelsen når den slår inn.

Som regel så er den følelsen riktig.

Uansett, så er jeg opptatt av å behandle alle likt.

Spiller ingen rolle om det er gutt eller jente, gammel eller ung.

Jeg liker ikke at noen skal slippe unna når andre har betalt i dyre dommer for sin billett.

Tror ingen ville like det.

En bussbillett er som en vare på Kiwi, de må betales for.

Skulle likt å høre om man kom inn i en ukjent butikk og sa: – Jeg har glemt kort og penger hjemme, er det greit at jeg bare tar varene!

Tror nok de varene måtte blitt igjen.

Godt at de fleste har alt i orden og på stell ved ombordstigning.

Det er en stor fordel å være fast bussjåfør på en rute, for da kjenner man de faste reisende igjen.

Man vet liksom om at vedkommende normalt har sitt kort i orden.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Fotballkamp på Sør Arena

Husker jeg ble spurt om å kjøre ekstra i forbindelse en stor fotballkamp på Sør Arena i Kristiansand.

Nå er ikke jeg fotballinteressert, så jeg kan ikke si deg hvem som spilte og når dette eksakt var.

Illustrasjonsbilde

 

Husker bare jeg hadde bussen min full til tider.

Min daværende sjef var lur og parkerte et godt stykke unna selve stadion med sin privatbil.

Han og kona ble mine passasjerer på en av turene jeg hadde.

Det var litt fornøyelig å se at de måtte stå, ja de sto trangt.

For det er jo slik at de med fribilletter måtte gi plass for de som hadde betalt.

Jeg likte at han fikk se at vi hadde fulle busser og vi var flere busser i følge på en og samme avgang den dagen.

Vil tro at en sjef likte å se at pengene rant inn til selskapet.

Klart at det hadde vært best om alle fikk sitteplass, for all del, men da hadde de ikke blitt med på den turen min.

For det var skarer med folk når kampen var over.

Alle skulle hjem – det myldra med folk i Kristiansand.

Min buss ble smekk-full og jeg tror de andre bussene også ble fullastet.

Utrolig gøy opplevelse i allefall.

Jeg liker når en er til nytte.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Sjåførkollega på opplæring

Når jeg sitter med tastaturet for å skrive litt, så er det for meg en fin måte å sortere tankene på.

Noen drar på skogstur, andre skriver sanger for å få sortert tankene.

Min måte er å skrive, og på den måten får du som leser også tilgang på litt av det som opptar meg i min hverdag.

Ikke før jeg er ferdig med å skrive en historie så dukker det opp en ny.

Kom på at jeg hadde med en sjåfør på opplæring.

Han hadde sertifikat, så slik sett kunne han kjørt alene, men der er en del ting å sette seg inn i selv om man har lov å kjøre selve bussen.

Vi var på vei ut fra Linjegods-terminalen i Barbu.

Der hadde vi vært å lastet varer som skulle oppover til de indre bygder.

Buss 56 i Barbu. En av de bussene i TBR som jeg kalte for min. Tror bilde er fra 1990.

 

Den terminalen er nå slettet med jorden, ikke på grunn av oss heldigvis, men vi skulle den gangen ut mot rundkjøringen til høyre, og min kollega venta på en bil som kom fra hans venstre side – fra Langbryggen.

Da den var forbi ville min kollega til å kjøre – for det var bare den ene bilen å vente på.

Det min kollega ikke så var at bilen han nettopp hadde overholdt vikeplikten for blinket nå inn til venstre, for den skulle tydeligvis inn på kiosken i Barbu.

Heldigvis hadde vi dobbelt sett med øyne, og jeg ropte: – Stopp!

Heldigvis trengte han ikke å vite “hvorfor” i det øyeblikket, men han trykka på bremsa på grunn av rask reaksjon.

Det skal vi være glade for.

Da min kollega så seg mot høyre fikk han se at han var utrolig nære på å blåse inn i bilen foran.

Hvem skulle tro at en bil du ser i fart, en som du har nettopp har sluppet frem – plutselig skulle stoppe rett foran nesa di?

Jeg lurer på om den avgjørelsen om å dra innom kiosken kom plutselig?

Der var lite med blinklys i allefall i forkant.

Den bilen skulle heller bare ha venta og sluppet oss ut, men det fikk vi ikke fortalt bilisten, dessverre.

Han visste jo selv hva han skulle – at han bare skulle inn på kiosken som lå på venstre side.

Å stoppe opp slik er nesten å betrakte som ekstremsport, spør du meg.

Tenk for en fin start på sjåfør-karrieren for min kollega, å starte med en smell på første dag i tjenesten.

Det gikk heldigvis fint og ingen passasjerer merket noe til dette – for vi var fremdeles alene i bussen.

Påstigningen skjedde først når vi kom inn til selve rutebilstasjonen, også kalt “Rudebilen”.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Læreren på Brennabu

En dag kom der på bussen min en godt voksen mann.

Vi kom i prat og vi hadde begge mye til felles – turer og fin natur var noen av fellesinteressene vi hadde.

Da jeg fortalte om turen min til Brennabu leirskole på Vaset i Valdres ble han veldig med i samtalen.

Brennabu leiskole 07.September 2007.

 

Der hadde han vært lærer.

Hvor stor er oddsen for å treffe en tidligere lærer her i mitt område i sør? – og som har jobbet på en leirskole såpass langt borte – ca 40 mil en vei bort.

Den er liten, men han kunne navn på personer jeg forklarte og plutselig var vi litt kjente med hverandre.

Har også sett han flere ganger i ettertid i forbifarten, og vi begge hilser som om vi kjenner hverandre godt.

Jeg var der oppe for å hente to skoleklasser som hadde vært der en ukes tid.

Husker at der var utrolig fin natur der oppe og at elevene og lærere som fulgte med meg nedover igjen oppførte seg eksemplarisk.

Lærere forventer jeg det av, men at elvene var så eksemplariske var mer enn forventet.

Elever som skal sitte stille over en så lang strekning så kan man forvente litt forskjellige ønsker fra de.

VI har alle vært barn og i den alderen har ikke alle alltid den samme tålmodigheten.

Slik er det bare, men det gikk veldig fint.

Tar gjerne en slik tur igjen, for slike turer er fine avbrekk i hverdagen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Har vært enkemann i mange år

Noen av passasjerene er utrolig åpne i sin samtale på bussen.

Det er til tider ikke forskjell på å hvem som de snakker med heller ser det ut til.

En kar fortalte meg at han hadde vært enkemann i mange år og på sett og vis blitt vant til det, men han innrømte at der kom av og til ei dame på besøk.

Illustrasjonsbilde

 

– Da vanker det vel litt gode klemmer også vil jeg tro! – sa jeg til han.

Jeg har jo hatt mannen med meg noen ganger, så litt tåler han – det vet jeg.

Han smilte godt og han måtte jo innrømme at det kunne fort skje.

– Hun vasker vinduene mine av og til! – svarte mannen, og det svarte han raskt.

– Dere er nok mer enn gode venner! – sa jeg til han og smilte til mannen.

Da han fikk tenk seg litt om svarte han: – Nei, hun har vært gift flere ganger, hun er ikke helt god! – sa han i det han smilte enda mer.

Det virket som om han ikke tok sjansen, men vi var begge enige om at det var i allefall godt å ha gode venner – selv om der ikke ligger noe mer enn godt vennskap i det.

For meg er det en “höydare” å kunne få tilgang på slike flotte personer som deler litt levd liv i hverdagen.

Kan du tenke deg noe så fint som når de eldre ensomme finner hverandre.

Det gjør livet videre så mye bedre – ja faktisk uansett alder, så er venner viktig.

Gledene og oppturene blir dobbelt så fine når man deler dem med noen.

Problemene, de tunge stundene blir bare halvparten så tunge når man har en venn som man kan dele det også med.

Har lyst på tampen av dette innlegget si: – Du betyr mer for noen enn du selv aner!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Når livet butter imot

Hadde med ei dame som virkelig hadde sine utfordringer.

Det var såpass at jeg ble usikker på om jeg kunne skrive om det.

Hun hadde en datter som hadde hatt kreft, og selv hadde hun også opplevd kreft i sin kropp, men også hun var operert og var nå frisk.

Hun likte ikke å gå ute blant folk på lyse dagen, for da kunne folk se hennes skrukker og eventuelle skavanker.

Jeg fikk rett og slett ond av henne og for hennes dårlige syn på seg selv.

Bilde er fra en av vestlandsturene mine, her i Lærdals-tunnelen 20.September i 2006.

 

Bilde er et symbol her: – Der er lys i tunnelen i dobbel forstand!

Nå vil jeg ikke at du som leser skal tro at jeg tror at jeg er bedre enn noen andre.

Det er jeg så langt i fra, men jeg har hatt en utrolig god oppvekst, trygt og godt og var aldri i tvil på om jeg var elsket eller god nok i familien min.

Som jeg sa til denne dama på bussen: – Du er en viktig brikke som i et puslespill – der vi alle er avhengig av hverandre.

En knott som mangler gjør et fint bilde uferdig, det mangler noe vesentlig liksom og dette er samme hvor vakkert motivet skulle være.

Det virket som hun satte pris på å få høre de ordene.

Vi er alle gode nok, viktige nok, og det ville være en skam å si noen annet i respekt til vår Skaper.

Jeg tror det er viktig å være stolt av den man er, og jeg tror at ulikhetene våre oss mennesker imellom er det som gjør oss unike.

Tenk om alle skulle se like ut, ha samme jobb og interesse.

Jeg tror det fort kunne by på mye større problem.

Da hun gikk ut sa hun at datteren hadde sagt: – Mamma, du er flink til å gi andre gode råd i livet, du må snart leve etter dem selv!

Slik jeg fikk inntrykk av var det noenlunde samme råd jeg hadde gitt henne.

En fornøyelig samtale når man først får tilgang på en slik innvortes smerte.

Dette er jo kanskje et tips til deg som leser også.

Vær glad for den du er, og vær stolt av deg selv.

Du er også en viktig brikke, og du betyr enormt mye for de du har rundt deg.

Sett fokus på alt som gleder deg når du eventuelt merker at dagene kan være tunge – for det skjer oss alle i blant.

Så vil du fort merke at der finnes ting man kan være takknemlig for – alltid noe å være takknemlig for.

Kanskje du tenker: – Ingen bryr seg om meg, ingen kommer på besøk til meg – ingen ringer!

Da er det kanskje du som skal ta den første kontakten med å si: – Hei, hvordan har du det? – til en venn eller en nabo.

Invitere til en gåtur med en som du ikke har sett på en stund.

Vær kreativ, ta en telefon, inviter på en kopp kaffe.

Ha stor tro på deg selv.

Forskjell på å ha tro på seg selv, og det å være hoven, innbilsk og selvgod.

Husk: – Vi har bruk for hverandre, inklusiv deg og dine!

Som jeg sa til dama som var på bussen min: – Ingen kan gjøre dine oppgaver, være den du er – bedre enn deg selv!

– Der er lys i tunnelen!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto