Jeg avtjente verneplikten på et etterbehandlingshjem for sykehuset.
Årene var mellom 1987 til 1988.
Jeg hadde i den tiden som vernepliktig oppgaven med blant annet i å være sjåfør for personer med spesielle behov.
En utrolig fin og lærerik tid.
Jeg fikk være på en institusjon som hadde pasienter til trening.
Illustrasjonsbilde
Fikk 16 måneder der som sivilarbeider, og fikk god innsikt i forskjellige behov enkelte fikk når hendelser skjer med ens helse.
Jeg var også pasientvenn og litt vaktmester der.
Sjåfør var jeg også den gangen.
Jeg fikk lagt opp litt turer for dem, og trivdes godt med å få dem som kunne bil med ut i frisk luft – rett og slett dra på tur.
Dette var mennesker som hadde spesielle behov.
En veldig lærerik tid på alle vis.
Det jeg vil skrive om i dag er like mye ment til meg selv – en påminnelse rett og slett.
Jeg har skjønt at det er utrolig lite som skal til ifra sjåførens side for om det blir en fin og behagelig tur for en passasjer med spesielle behov.
Og det skal heller ikke så mye feil til eller manglende hjelp, feil innstilling fra sjåførens side – for at det kan bli en tur full av stressmomenter for den reisende.
Stressmomenter utløser mye bekymring, unødig bekymring.
Har tenkt litt på min erfaring fra den tid – til den jeg har nå på busser i rute.
I dagens situasjon er de fleste jeg har ombord friske og raske, men så vet jeg at ofte har jeg med meg de som trenger litt ekstra omsorg.
Jeg som bussjåfør tenker på det: – Kan jeg bli bedre?
Ikke med den innstillingen at jeg kan alt, men jeg har skjønt at hver dag har jeg noe å lære.
Hva kan jeg og du som leser bidra med for at de vi frakter skal se frem til å komme tilbake, komme tilbake til din buss?
Ved ombordstigning så kan det være greit at de får visshet i at de er kommet til rett buss.
Bare det kan være en bekymring for enkelte.
Vi trenger alle litt bekreftelser på om man er på rett sted.
Det gjelder oss som kan se også.
Tenk da hvor mye dette betyr for en som enten er blind eller svaksynt.
Da er det fint å møte slike svaksynte med å bekrefte at de er på bussen som skal til den eller den destinasjonen.
Personer som ikke ser vet jo heller ikke alltid hvor kortleseren er, ting vi seere tar som en selvfølge.
Så det å tilby hjelp til å få registrert kortet sitt, eventuelt appen på mobilen sin er også en ting slike passasjerer med ekstra behov setter stor pris på om vi sjåfører hjelper dem med.
Svaksynte og blinde har heller ikke så lyst til å ta på så mange skuldre til mennesker de ikke kjenner før de finner sin plass bakover i bussen.
Derfor kan vi bussjåfører gjerne si hvor der er ledig plass, helst følge dem til rett sete.
Gjerne gi dem et dobbelt sete slik at førerhunden også får ben-plassen til det andre sete.
Vise dem hvor stoppknappen er, slik at de på hele turen kan senke skuldrene og bare nyte turen.
En detalj som er fort å glemme å vise dem.
Vi bussjåfører bør, skal rettere sagt – snakke til dem med inne-stemme, slik at de ikke blir tilsnakket som om de er til bry.
Skulle det komme mange busser inn på likt til holdeplassen kan fort den rette bussen gå forbi.
Da kan det være lurt om de andre som står å venter sammen hjelpe til med å si om det er rett buss og rett linje som kommer inn.
Kanskje du som leser og som ikke er sjåfør på en slik dag også kan bidra litt her på holdeplassen.
Eventuelt hjelpe dem med å komme på rett buss og tidsnok.
Dette gjelder flere brukergrupper.
Blinde, de med rullestoler, personer med rullatorer og eldre som er dårlige til bens.
For er der mange folk og busser på holdeplassen så er det fort at vi bussjåfører kan overse slike med et handikap.
Vi bussjåfører bør være ekstra observante om vi ser noen som har en “krykke” av et eller annet slag å lene seg til.
Så må vi bli gode til å gi slike med en “krykke” sitteplass om bussen er full.
De har mer enn nok med å få med seg hvor de skal gå på bussen.
Mer enn nok om hvor og hvordan de skal komme seg av igjen.
Kanskje spør etter ombordstigning: – Er det greit at jeg kjører nå, er “krykka” di greit plassert?
Da kan de senke skuldrene og nyte hele turen de også.
Stemmen i bussen som opplyser om stoppestedene under vegs skal man ikke kimse av – stemmen som jeg kaller for Turid.
Turid er jo alltid på tur i bussene våre med sin stemme.
Da får vi som kan se finne oss i det at der er de er som er avhengig av denne stemmen til Turid.
La oss bli flinkere til å ta oss av de som trenger litt ekstra omsorg, meg inkludert.
Enten de er svaksynte eller blinde.
Eldre mennesker, rullestolbrukere eller andre grupper med spesielle behov.
Så bidrar vi alle for at bussturene blir noe alle kan og skal se frem til med glede – ja med stor glede.
Det er mitt mål for turen.
Står bussen litt i veien for deg friske bilfører bak, så kan det være at jeg som bussjåfør må hjelpe en som trenger min hjelp til sikkerhetsbelte i bussen foran.
Det er dessverre ikke alle steder der det er busslommer for oss.
Av og til er busslommene opptatte med andre kjøretøyer – der føreren av privatbilen er i telefon.
Til tider må vi ta en dobbelparkering i veien fordi politiet har kontroll og vinker inn kjøretøyer i vår busslomme.
Jeg kjører iallefall så fort jeg får anledning til å kjøre igjen – det lover jeg deg.
Slipp oss gjerne ut igjen i trafikken om du ser bussen blinker ut fra ei busslomme.
Gjerne selv om du ikke må på grunn av forkjørsretten din og bussen har vikeplikt.
Det setter vi stor pris på, det kalles samarbeid.
Vi har til tider mange ombord.
Husk mange av våre reisende skal også rekke korresponderende busser.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
