Det er ikke mange som vet om det jeg vil fortelle deg i dag.

Ikke er jeg stolt over hendelsen heller, men jeg vil allikevel fortelle deg om hvor nært jeg var på å miste armen min.

Hendelsen er en del av min historikk som bussjåfør.

Dette er fra den tiden da jeg kjørte kombiruta for VTB.

Illustrasjonsbilde, tatt av buss 58 i Moland Park, Arendal.

Hendelsen skjedde nede på Linjegods-terminalen i Barbu i Arendal.

Den terminalen hadde den gangen en egen utvendig fastmontert lift.

En lift som kunne ta tunge løft fra bakkenivå og opp til betonggulvet på selve terminalen.

Jeg skulle få lastetrucken jeg hadde brukt opp på betonggulvet og måtte da bruke denne utvendige fastmonterte liften.

Gaflene kjørte jeg inn så langt jeg kunne og da var det akkurat nok plass til å få lastetruckens små hjul inn på liften.

Jeg hoppet ut og hevet liften opp – med lastetrucken oppå – opp til betonggulv-nivå.

Da jeg satte meg inn i lastetrucken igjen – løsnet jeg bremsene, men gasspedalen og giret reagerte ikke slik som forventa.

Fikk ikke rikket meg fremover i det hele tatt, men jeg gled derimot et par millimeter bakover.

De små hjulene på lastetrucken gikk da oppå til de bevegelige overgangene på liften som da pekte nedover.

Nå var gode råd dyre, for der var høgt ned til bakken.

I ettertid så skjønner også jeg at den lastetrucken burde vært rygga innpå slik at gaflene kunne stått ut mot fri luft.

For da hadde selve lastetrucken kommet bedre innpå den fastmonterte liften.

Men jeg gjorde dessverre motsatt.

Gasspedalen og giret reagerte ikke når bremsa sto på, og sist jeg løsna bremsa gikk jeg jo bakover et par millimeter.

Du kan si at det var der jeg burde hatt en egen person til å få hele greia ned til bakkenivå igjen når situasjonen ble som den ble.

Fått en som fikk fira meg ned og med meg ombord i lastetrucken, men jeg var jo alene akkurat der.

Hoppa jeg ut vill hele trucken gå baklengs – det var jeg sikker på.

Men jeg var jo nødt til å gjøre et nytt forsøk, så jeg prøvde meg enda en gang.

Jeg løsna bremsa forsiktig og gav passende gasspedal for å få lastetrucken fremover og over til betonggulvet.

Lastetrucken gikk ikke fremover da heller.

Pluss da stod de små hjulene for langt utpå de bevegelige overgangene og jeg seilte rolig bakover.

Ingen bremser hjalp – lite kunne jeg gjøre, fordi de store fremhjulene stod plutselig ovna på grunn av midtpartiet bunnet i liften.

Det var som om det hele gikk i sakte film.

Lastetrucken landet på siden når vi kom ned på bakken.

Jeg tok meg for i et sidevindu som stod åpent, og fikk klemt armen på uniformsjakka i stålkanten av førerhytta.

Men selve førerhytta landet på en liten forhøyning i asfalten, slik at armen min gikk akkurat fri i den trekanten forhøyningen lagde med fri luft.

Jeg måtte dra i stykker selve jakkearmen, fordi selve foret i jakkearmen satt fastklemt mellom stålbjelken til førerhytta og asfalten.

Du kan si det var nære på at jeg fikk fastklemt selve armen også.

Men jeg fikk ikke en skramme på meg selv, kun et hull i jakka.

Så litt heldig var jeg tross alt.

Må vel kunne kalle det englevakt.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto