Da jeg gikk gjennom bussen fikk jeg se at ei dameveske lå igjen.
Å finne eieren er ikke enkelt om man ikke åpner for å se om der kan ligge noe som kan føre en på sporet av rett eier.
Så jeg åpnet forsiktig.
Fant nok i innholdet til å se at denne veska ville nok eieren ha fort igjen – det ville jeg ha ønsket om det var min.
For der lå penger og kort, nøkler og godlukt.
Jeg fant hennes telefonnummer og ringte nummeret jeg fant.
Det ringte og en stemme svarte: – Hei, det er Ester!
Jeg presenterte meg høflig.
– Hei, det er Alf Otto som ringer, har du mista noe?
– Nei, da tror jeg du har ringt feil!
Hun forsatte med å si: – Jeg sitter nå på restaurant og hygger meg med gode venner!
Men etter å ha sjekket litt skjønte hun fort at jeg hadde nok rett.
Illustrasjonsbilde
Jeg kunne formelig se henne holde seg for munnen da hun utbrøt: – Åhhh, ja jeg jeg mangler veska mi!
– Da er det nok den jeg har her! – svarte jeg.
Du kan si det var noen lettelsens sukk å høre i den andre enden av telefonen.
Avtalte med henne at jeg tok den med hjem, og at hun kunne komme å hente den når det kunne passe for henne.
Jeg sa at alt lå trygt på plass – det så iallefall slik ut.
Hadde noen andre passasjerer tatt noe – hadde de vel tatt alt skulle jeg tro.
Da hun litt senere kom på døren hadde hun med seg en blomst.
Alt for galt, jeg gjorde jo bare jobben min.
Men hyggelig at hun satte pris på å få sine verdisaker tilbake.
For meg en fin måte å vise at hun kan stole på bussjåføren.
I mitt yrke så er alt tufta på tillit – det er vel det stort sett over alt, er det ikke?
Derfor er ærlighet og tillit to viktige ord og begreper som man skal ta alvorlig – noe jeg lærte tidlig i oppveksten.
Som uttrykket sier: – Ærlighet varer lengst!
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
