En skolegutt pleide å gå ut bakdøra, og det sammen med de andre.
Illustrasjonsbilde
Men denne dagen kom han frem, og satte seg på første bussete.
De andre ropte etter han: – Kompis, kommer du ikke?
Skolegutten svarte: – Dere kan bare gå føre, jeg kommer snart!
Til meg sa han: – Alf Otto, jeg er så sliten!
Han tok opp hetta på genseren, og jeg kunne se han var ordentlig lei seg der han satt.
Jeg lukka begge dørene slik at vi kunne få noen ord sammen helt alene.
– Sliten, får du ikke sove? – spurte jeg.
– Der er en del ting som skjer rundt meg, mye krangling og jeg blir bare så trist og lei meg til tider!
– Og det gjør meg sliten, Alf Otto!
Jeg ble bare så takknemlig for at gutten turte og ville lufte denne hemligheten med meg.
Jeg satte meg bak til han – bare på motsatt side, slik at vi kunne se hverandre.
– Siden det er deg skal du få et godt tips! – sa jeg og blunket til han.
– Prøv å bevare roen når situasjonen er litt ute av kontroll!
– Tips to får du som en bonus, for jeg bryr meg om deg!
Da så han på meg, og jeg kunne se at tårene var rett rundt hjørne.
– Ikke svar hardt igjen, ikke svar med samme mynt, men bare la de andre få fyre sine ord-kanoner i fred, til de går tomme!
– Da har du mist å be om tilgivelse for når kranglingen er over, og når ord-støvet har landet!
– Da har du nedbemannet mye av det som står i mot deg!
Han takket for samtalen, og sa at han skulle tenke på rådene – i det han gikk ut.
Jeg skal innrømme at jeg følte meg glad og lettet over at han viste meg tillit og ville ha denne samtalen.
For meg var det ikke en selvfølge.
Han kunne valgt å gått ut bakdøra – slik de andre gjorde, og slik han selv pleide å gjøre.
Det kunne like godt ha vært en annen person i hans omgangskrets eller en annen kollega som han ville lufte dette for.
Derfor ble jeg fylt med stor takknemlighet og respekt når han denne dagen delte dette med meg.
Jeg fulgte han med blikket bortover i det han heiste opp skolesekken på skuldrene.
Da gikk han resten mot skolen helt alene.
De andre ventet ikke.
Kjente på et vis hans fortvilelse langt inn i mitt hjerte.
Da følte jeg meg ensom på hans vegne.
Jeg tutet to korte med buss-hornet i det jeg dro der i fra, noe han besvarte med å vinke tilbake.
Slike samtaler setter spor etter seg.
Det var tross alt en ungdom, en ungdom i sin beste alder.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
