Av og til så kan vi vel alle ha en litt dårlig mage.
En av mine passasjerer kom en dag litt fort frem og lurte på om det var mulig å gjøre et aldri så lite stopp.
Jeg kunne se det på henne at det var ikke bare tomme ord, men et reelt ønske – kroppspråket hennes avslørte det.
For da jeg stoppet i første busstopp – rakk jeg nesten ikke å få åpna døra engang.
Da sprang hun ut, og forsvant bak busskuret.
Skulle ikke tro at ei såpass gammel dame var så rask til bens, men det var hun.
Heldigvis var busskuret såpass stort at ingen kunne se noe.
Hverken de i baksete eller de som satt foran hos meg kunne se noe som helst – heldigvis!
Tiden gikk, og vi andre måtte bare ta tiden til hjelp.
Illustrasjonsbilde
Da kun kom inn igjen sa hun: – Tror du ikke jeg dreit oppetter veggen på skuret!
En opplysning kanskje ikke jeg ville delt med oss andre i bussen, men hun smilte og takket for velviljen til dette ekstra stoppet.
Jeg var jo bare så takknemlig for at ikke dette kom til syne inne i selve bussen – for ikke å snakke om den lukta..
Fint når en kan være til hjelp bare ved å gjøre noe så enkelt som å gjøre et lite ekstra stopp når nøden kaller.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
