Jeg leverte ei gruppe passasjerer på hotellet etter å ha kjørt dem hele dagen.
Bilde er fra en tur jeg hadde for RTB, tatt på Lillehammer 18.08.06, men det er ikke derfra denne hendelsen er i fra.
Ble enig med reiselederen om at hun skulle dele ut rom-nøklene mens jeg kjørte ned igjen til sentrum for å få tanket diesel.
Det er jo en ting man må gjøre, og som alltid er greiest å gjøre når man er alene, slik at passasjerene ikke unødig må vente.
Jeg gledet meg til vi skulle treffes igjen, og ha en felles middag med hele gruppa etterpå på hotellet.
Problemet var at jeg fikk ikke mitt dieselkort til å virke ute ved pumpa på denne bensinstasjonen.
Så jeg gikk inn for å spørre betjeningen om de kunne svare på hvorfor.
Dieselkortet ble testa inne.
– Ditt kort er sperret! – var svaret jeg fikk.
Fortsatte med å si: – Skal du ha diesel må du bruke ditt private visakort!
– Eller så får vi kalle inn vitner og ta det som et lån! – la hun til på en noe spydig måte.
Følte et øyeblikk som om jeg stod i en rettssal.
Dog uten vitner eller en god advokat til stede.
Jeg ble veldig paff.
Gikk deretter ut, og tok i bruk mitt eget visakort.
Problemet var at mitt kort hadde en sperre på 999 kroner, og det var ikke i nærheten av hva jeg trengte av diesel.
Det føltes som en dråpe i havet.
Kunne jo tatt kortet ut og inn til jeg hadde fått fylt opp så klart, men syntes ikke det var noe greit.
Man skal kunne bruke det kortet som tilhører bussen.
Jeg ringte da min trafikkleder og forklarte min situasjon.
Han ble også overrasket over svaret jeg hadde fått fra denne betjeningen.
Han bad om å få snakke med denne dama jeg hadde fått et slikt svar i fra.
Jeg overhørte denne samtalen, og jeg kunne høre henne si: – Jeg har allerede en avtale med sjåføren, ha det bra! – og hun la på.
Ordet arrogant er ikke dekkende nok.
I det jeg var på vei tilbake til bussen ved pumpa ringte heldigvis min trafikkleder meg opp igjen.
Jeg fikk gitt han alle de opplysninger jeg kunne gi – med hensyn til kortnummer, navn på stasjon, sted og navnskiltet som jeg la merke til på betjeningen.
Etter få minutter ringte han meg opp igjen og bad meg prøve kortet på nytt.
Da virket det.
Jeg fikk fylt tanken på bussen helt full.
Takk og pris at jeg ikke venta til dagen etter, for da skulle vi rekke flere ferger.
Rart at ikke hun på bensinstasjonen bare kunne dra kortet over i en slik avtrykksmaskin – slik som de kan gjør når systemet er nede.
Pengene ville de fått uansett, liksom.
I mitt tilfelle var vi for gode kunder.
For kortet i bussen hadde nådd sin øverste grense, og min trafikkleder fikk forhøyet den grensa via telefon med vakta i oljeselskapet vi brukte.
Det var en flott service i seg selv.
Godt å ha noen der hjemme på Sørlandet som har sine kontakter, og som kunne få orden på sakene når man kommer i en slik situasjon.
Jeg rakk jo ikke middagen sammen med de andre, dessverre.
Men resepsjonen på hotellet ordnet allikevel en god kalvestek, med god og kald eplemost til.
Og det uten at de skulle ha noe for det.
Det er service.
Skulle gjerne skrevet hvilket hotell dette var og gitt dem kreditt for det.
Men da sier det seg selv hvilken bensinstasjon dette var, og det har jeg ikke lyst til.
Mitt poeng er ikke å henge ut en enkel person eller en konkret bensinstasjon.
Men det var utrolig godt å få av seg uniformen, og bare kunne slappe av etter en slik hendelse.
Kunne nyte den middagen, og vite at det gikk godt til slutt.
Lurer på hva oljeselskapet sentralt sa til denne dama på bensinstasjonen?
Jeg tviler på at det var lønnsforhøyelse de snakket om.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
