En av mine passasjerer kom inn på bussen og satte seg foran hos meg.
Det var lenge siden sist jeg så henne.
Hun kunne fortelle at hun nå hadde fått tilbakefall av kreften og at legen hadde gitt henne en tidsberegnet levetid.
Illustrasjonsbilde
Jeg fikk utrolig mye å tenke på på den turen.
Hun hadde fremdeles et utrolig godt humør, det virket som om dette ikke angikk henne det legen nettopp hadde sagt.
Da kunne hun fortelle at hun hadde valgt på lik linje som sist gang hun hadde kreft – det var å kose seg og nyte nåtiden.
– Livet er for kort til å sette seg ned å gråte og sette synd på seg selv!
Videre fortalte hun meg at hun hadde gjort opp status med hensyn til barna.
Hun hadde tatt opp om hvordan hun ville ha det i sin begravelse, og dette sa hun med et smil om munnen og med et glimt i øye.
– Vi skal jo alle dø! – sa hun og prøvde å overbevise meg om at døden ikke var farlig.
Jeg for min del måtte innrømme at det å ha et så avslappet forhold og mening om døden var beundringsverdig.
Det var ingen tvil om at hun levde i nuet, humøret hennes kunne ingen ta ifra henne.
Hun kom selv innom det med tro og evigheten, og hun sa at hun for sin del hadde lest seg opp og tatt litt ifra forskjellige religioner.
Jeg har jo selv min egen tro på Gud og kunne godt ha tenkt meg å si litt om hva jeg trodde på overfor henne, men som bussjåfør i tjeneste så lot jeg det være.
Skulle kanskje ha gjort det, men jeg var redd for at det igjen kunne ha gjort at tiden hadde blitt for knapp og stedet for en slik samtale hadde blitt feil.
Jeg sa bare at vi får klamre oss til Johannes 3.16.
Den hadde hun fått med seg.
Turen gikk usedvanlig fort og jeg fikk selv utrolig mye å tenke over.
De sier at tiden går fort i godt selskap, det gjorde det på denne turen.
Vi skulle nok mye mer levd i nuet og gledet oss over både de store tingene i livet, men også de små detaljene som vi så lett overser i det daglige.
Tror det er viktig å leve på det viset at man ikke har noe uoppgjort med noen, men leve som om dagen i dag var den siste.
Som hun sa: – Vi har jo alle en dag man skal dø!
Hun hadde tydeligvis valgt å leve dagen og nyte dagene på tross av sine smerter, på tross av sterke medisiner og til en tidsberegnet levetid.
Hun fikk meg virkelig til å se at jeg har så uendelig mye å være takknemlig for.
Som får være frisk og rask, jeg har familie som jeg er både stolt over og glad i.
Jeg har tak over hode, mat på bordet og en god jobb å gå til.
Sist, men ikke minst: – Jeg har en barnslig og enkel tro på Gud og som jeg har fått beholde hele livet!
Alt dette er ikke en selvfølge – det vet jeg.
Derfor er det viktig for meg å være takknemlig for de små og de store detaljene i min hverdag.
Du som leser har sikkert noe du også kan være stolt over og være takknemlig for – det tror jeg.
Vi lever i et godt land, uten krig, i et land med mye velstand om vi skal være ærlige.
Så har du sikkert like mye – om ikke mer, av det jeg selv listet opp til å være takknemlig for.
Jeg vet at takknemlighet og glede genererer overskudd, mens misunnelse og frustrasjon tapper en for pågangsmot og krefter.
– Tenk på det!
Vil si en ting til slutt, spesielt til deg som kanskje sliter med vanskelige ting i hverdagen:
– Ingen er som deg og ingen andre kan være deg bedre enn den du selv er!
Vi har alle bruk for hverandre, vi er som brikker i et stort Puzzle-spill.
Mangler der en brikke blir liksom ikke bilde komplett – det ville manglet en viktig detalj.
Ingen kan gjøre dine oppgaver slik du kan.
Du har din egen design og oppgave i selve dette store Puzzle-spillet vi alle er en del av – jeg har min.
Bare det er jo en fin ting å være takknemlig for.
Du betyr enormt mye – har du tenkt på det?
– Husk det i allefall!
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
