Jeg har fått spørsmål på hva jeg hadde gjort for å få disse munkene.
Kan si deg såpass at jeg hadde ikke tenkt å skrive noe om dette, fordi dette foregikk før min arbeidstid.
Jeg la bare ut et bilde på My story på min Facebook-side og min Instagram, og det var ment som en takknemlighet for de munkene.
Bilde som ble postet på Facebook og Instagram.
Det hele begynte med at jeg møtte en eldre dame på vei til jobb.
Jeg så at hun hadde bæreposer med varer ifra den lokale butikken og hadde langt igjen å gå.
I tillegg gikk hun på høyre side på en trafikkert vei – på en vei uten gang og sykkelsti.
Da jeg var vel fremme på mitt stasjoneringssted tenkte jeg på denne eldre dama – hun hadde tydeligvis mye tungt å bære på.
Jeg tenkte: – Hva ville jeg likt om jeg var henne og i hennes situasjon?
Svaret fikk jeg fort – jeg ville satt pris på å bli kjørt hjem.
Dermed snudde jeg bilen og kjørte tilbake.
Heldigvis hadde hun ikke gått så langt.
Jeg stoppet opp og spurte om hun ville sitte på.
Til å begynne med så hun litt undrende på meg, men hun kjente meg fort igjen i det hun sa: – Det er jo bussjåføren min jo!
Den gleden og smilet alene var turen verdt.
Jeg kjøre henne hjem og fikk sluppet henne av og ønsket henne en fin dag videre.
Hadde ingen baktanker med mitt ærend og gjorde ikke dette for å få noe igjen – absolutt ikke.
Gikk på jobb og startet arbeidsdagen med en god følelse: – Noe hadde jeg gjort riktig!
Det å være et medmenneske tror jeg er viktig – det koster så lite.
Flere dager etter stod samme dame på utsiden av bussen min i byen og ville tydeligvis gi meg noe.
Jeg ble utrolig overrasket og glad for at hun satte så pris på turen jeg gav henne flere uker tidligere.
For meg var det bare en velgjerning som skulle forgå i stillhet, men for henne var det visst mer verdt enn det.
Hun stod der med et bredt smil og med en pose munker å hånden som hun ville gi meg.
– Jeg skulle ikke ha noe for det, det var jo bare gøy! – sa jeg til henne.
Da svarte hun så slagferdig tilbake: – Det var bare for gøy dette også!
Siden jeg ble spurt om hvorfor jeg fikk disse munkene var det på sin plass å skrive litt om det dersom der var flere som lurte.
Så nå vet du det.
Det er så lite som skal til for å glede en person.
Av og til er det nok med et “Hei” og et lite smil.
Det å bli sett i hverdagen kan gjøre dagen for et annet medmenneske så mye finere og innholdsrikt om muligheten byr seg.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
