Av og til kan det være vanskelig å føre en samtale med enkelte på bussen.
Noen er utrolig tunghørte, andre veldig lavmælte.
Overfor en eldre mann tror jeg at jeg kom med fire setninger før jeg måtte snu meg for å se hvorfor responsen uteble.
Fikk liksom ingen svar på noe, det var som om jeg snakket med meg selv.
Illustrasjonsbilde
Jeg snakket flere ord og setninger og vedkommende svarte og med å holde bak det ene øre for å få mer lyd:
– Hææ, hva sa du?
Da skjønner man at man har med en tunghørt person å gjøre, men det sa jeg jo ikke til han.
– Hææ, hva sa du? – en setning han ropte med en hevet stemme.
Vi fikk ikke snakket så mye sammen på denne turen, for han innrømte jo sitt handikap.
Godt å vite at været blir like fint selv om man ikke snakker sammen på bussen, varmen og kulden kan vi heller ikke gjøre noe med i en slik samtale.
Det var et gammelt ansiktsuttrykk jeg ikke glemmer så lett – litt tunghørt ja, men allikevel en kar med godt humør.
Jeg skulle gjerne hatt mer tid og mulighet til å få høre mer fra hans tid som ung, tiden under krigen og hans levekår.
Hadde jeg kunne stoppet bussen og sett på hverandres munn når vi snakket hadde det nok vært enklere å føre en samtale med han, men det var jo ikke så lett når man kjører buss i rute.
Jeg synes det er så interessant å høre på når de eldre forteller fra fortiden.
De eldre har tross alt bygd opp landet vårt, de vet hva kronas verdi er – ja, vi har mye å takke den generasjonen for.
Tenk på den smerten mange av dem måtte gjennomgå, fattigdom, sult og tap av familie og eiendeler.
Man skulle tro det ikke var sant, men det er det virkelig.
Det er viktig å vise den generasjonen stor respekt.
For meg gir det stort grunnlag for å være mer takknemlig i hverdagen, for både de små og store tingene i livet.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto