En gutt kom bort til meg i bussen imens jeg hadde pause på siden av bensinstasjonen i Risør.
Han ville vært inn, men som sagt så hadde jeg pause og den vil jeg helst ha i fred.
Det er noe annet om det er en kjent person som vil slå av en prat, men det var ikke denne karen her.
Jeg har ikke den samme friheten om jeg har folk rundt meg når jeg har pause.
Tenker da på å kunne snakke i telefon uforstyrret eller kunne gå på toalettet uten å måtte ta med meg alt.
Jeg liker å kunne låse bussen om jeg forlater den – kan ikke låse noen inne.
Eller kanskje bruke tiden til å vaske litt vinduer for å slippe å gjøre det senere i skiftet – da er det greiest å være alene.
Så jeg sa: – Dessverre, nei – du kan ikke komme inn nå, kamerat!
Han fikk beskjed om å vente i busslomma på den andre siden sammen med alle de andre skoleelevene som snart skulle komme.
Han snudde i døra og respekterte dette.
Illustrasjonsbilde
Da jeg etter hvert kom meg til dette busstoppet i rute – da kom alle skoleelevene på, inklusiv denne gutten.
Alle la busskortet sitt på kortleseren, og da spurte ikke jeg hvor de skulle hen.
Jeg pleier ikke å spørre de med månedskort om hvor de skal hen.
I den situasjonen er det bare å få satt seg, blinke ut og komme seg av gårde.
Den ruta jeg kjørte skulle korrespondere med flere busser, så unødig venting det gjorde jeg ikke.
Da jeg var ferdig med stoppet i Vinterkjær kom gutten frem og spurte noe forundret: – Unnskyld, men kan du si meg hvor vi kjører hen nå?
– Hvor skal du hen da? – spurte jeg like forundret.
– Jeg skulle vært av i Risør! – svarte gutten med lav og beskjeden stemme.
– Oij, nå er du på vei til Tvedestrand! – sa jeg, men han lot ikke seg bli så preget av det.
Bussen jeg møtte til Risør hadde jeg for kort tiden siden møtt, så den muligheten for retur av gutten var forbi.
Jeg tok han med meg til Tvedestrand og tenkte at jeg fikk ringe skolen derfra.
Å ringe når man kjører er jo ikke så greit – da kan man fort havne i både i aviser og på sosiale medier.
Å stå stille og vente på svar når man skal korrespondere med andre busser er heller ikke så greit.
Da går minuttene fort – veldig fort.
Jeg kom til Grenstøl i Tvedestrand og informerte om bussbytte for de som skulle videre mot Arendal.
Der gikk mange passasjerer av, faktisk litt for mange.
Plutselig var gutten jeg følte et viss ansvar for også borte.
Jeg sjekket i min buss først uten å finne den aktuelle gutten.
Deretter løp jeg fort over til min kollega og bad han vente til jeg hadde fått en viss klarhet i situasjonen.
– Du har en passasjer for mye tror jeg, en som ikke skulle vært med – hverken med deg eller med meg! – sa jeg til min kollega
Jeg gikk innover i bussen hans og i midten av bussen til Arendal hadde gutten satt seg.
– Skulle ikke du til Risør? – spurte jeg.
– Jo! – svarte gutten.
– Nå er du på vei til Arendal! – sa jeg til gutten.
Uten å vise noe nevneverdig forståelse over at han satt på enda en ny buss og fremdeles i feil retning – så ble han med meg over i min buss igjen.
Heldigvis lot han seg lett overtale.
– Har du noen telefonnummer til en av foreldrene dine? – spurte jeg, men gutten selv hadde ikke noen telefonnummer å gi meg, hverken til mor eller til far.
Jeg tok kontakt med skolen – og som igjen skulle informere de som hadde ansvar for gutten.
Heldigvis viste hun jeg snakket med fra skolen å hvem jeg hadde med meg.
På vei videre ned mot Tvedestrand ringte selveste far til gutten meg.
Da hadde hun på skolen tydeligvis fått tak i far.
Det var en lettelse for meg også, endelig liksom.
Nå hadde jeg plutselig direktekontakt og et telefonnummer i min mobil til en jeg kunne forholde meg til.
Fikk fortalt far også i korte trekk om hva som hadde skjedd.
Jeg sa at gutten fikk bli med meg opp til vaskehallen etter ankomst i Tvedestrand, fordi bussen skulle opp til Bergsmyr til vask.
På grunn av at jeg ikke turte å slippe gutten løs i Tvedestrand måtte han bli med meg – jeg turte ikke annet.
Hadde jo en viss erfaring med den gutten kan du si.
Skulle det skje at han tok første tanke i bruk og gjorde alvor av den også – da kunne man risikere å ikke få se gutten igjen i tide til min retur.
Derfor ble vi enig om at han fikk bli med meg.
Etter at bussen var vasket og parkert på utsiden igjen forklarte jeg til gutten at han måtte ikke glemme å gå på do.
Kunne jo risikere at det var litt flaut å spørre en fremmed person i uniform om det.
Jeg ville ikke ha mer unødig arbeid for å si det slik, men det sa jeg selvfølgelig ikke til gutten.
Heldigvis stakk han fort bak bussen og gjorde et kort men tiltrengt pit-stop der.
Nær ankomst i Risør ringte far igjen for å forsikre meg om at sønnen ble henta av hans bror, for kona tok ikke telefonen og selv var han på arbeid langt borte.
Men du for en takknemlig far når jeg beskrev at en annen vinkende, dog eldre gutt som stod der på ankomst ved Tollboden – tydeligvis klar til å ta i mot den reise-glade gutten.
Før jeg fikk stoppet – i det jeg rundet siste rundkjøring – kunne jeg se over på busstoppet på motsatt side og forklarte faren å hvem som stod der.
Faren tok det på beskrivelsen jeg gav han.
– Ja det er broren hans! – kunne far fortelle i det han tok et lettelsens sukk.
Han takket så mye, og begge guttene vinket til meg i det jeg forlot busstoppet.
Jeg fikk en god følelse over å ha gjort en god gjerning, men alle ville gjort det samme.
Var veldig heldig som fikk det med meg at gutten også hadde bytta buss – og i tide – før min kollega blinka ut og kjørte videre mot Arendal.
Det virket for meg som om gutten bare fulgte strømmen.
Lurer på hva som hadde skjedd om gutten hadde gått ut i Arendals gater?
Jeg tror noen ville ha etterlyst han.
Dette er opplevelser som satte spor etter seg, man glemmer ikke slike ting så lett.
Heldigvis så satt han som en prest og med belte på begge veier.
Han oppførte seg høflig hele tiden og var en alle tiders gutt.
Håper bare at det ble en lærepenge for han, og at han heretter leser litt på skiltkassa vår når bussen kommer.
For skiltkassa på bussene tekster jo litt om i hvilken retning vi har tenkt oss, men jeg kunne vel ikke forvente det at en så ung gutt skulle kunne få det med seg.
Selv voksne kan spør: – Går du til Oslo? – og i toppen den gangen stod jeg der med stor og lysende skift “Kristiansand” i toppen.
Han fikk iallfall en lang og tidkrevende skolevei hjem den dagen.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
