Jeg hadde overtatt bussen og var på vei nedover.
Ombord hadde jeg med stort sett bare skoleungdommer.
De skulle hjem fra skolen og fra internatene – for det var fredag og helg.
Bussen var godt lastet, og det var god stemning blant de reisende.
Jeg så at en skallet ung kar gikk i midtgangen og snakket med sine medpassasjerer.
Illustrasjonsbilde
Jeg trodde at dette var en som gikk på samme skole og kanskje kjente til de fleste som var ombord.
Bussen var som sagt ganske full, så at en gikk i midtgangen var jo nesten som forventet.
Jeg så ikke at han gikk å supa fra ei flaske.
Du kan trygt si at i flasken kan drakk i fra var det ikke innholdet som til en vanlig rød-brus for barn.
Jeg ville aldri i livet anbefalt dette til drikke som en del av tur-provianten.
Da flaskens innhold var vel forbi hans hals og svelg skjønte jeg at da hadde jeg med meg en kar som ikke var helt grei å ha med.
Da hadde han endret sin adferd og væremåte, ja hele hans oppførsel var helt endret.
På vei ned til byen kom der frem en gutt, en skoleungdom som spurte om å få bli med opp igjen til Blødekjær.
For denne karen som supa fra feil flaske hadde truet med en slåsskamp nede på ankomst i Arendal by – noe denne gutten ikke hadde lyst på.
Forståelig nok!
Jeg kunne merke han var nær på gråten og var skjelven i stemmen.
Kort tid etter kom der frem en passasjer til, da ei jente som spurte om akkurat det samme.
Da hadde han truet henne også – da med å slå til kjæresten som da stod å venta på henne nede i samme by.
Hun og kjæresten avtalte raskt på mobiltelefonen et nytt møtested, for hun ville også bli med tilbake og opp igjen til Blødekjær.
Da vi til slutt ankom Arendal rutebilstasjon gikk alle ut som forventa, unntatt de to som hadde spurt, og dessverre en til.
Jeg reiste meg fra førerstolen og sa på en hyggelig måte: – Se det, da er vi fremme, må du ha en god helg! – og så med et bestemt blikk mot denne ene karen.
Tror du mannen ville ut?
Nei, da svarte han: – Skal jeg ut, skal du ut! – og blakk knytte-neven sin inn i den andre hånden med et smell.
Det smellet kunne man virkelig høre, og det ble en litt uhyggelig stemning av det hele.
Jeg så bare det svarte i øyene på han, og jeg skjønte fort hvorfor de to flotte ungdommene hadde spurt om å bli med opp igjen.
Ordet redd er nok det mest riktige ordet, men for meg ble det om å gjøre å bare beholde roen så langt det lot seg gjøre.
I en slik situasjon må man ikke gjøre ting som kan eskalere og gjøre ting verre.
Jeg var kjempeglad for at dette ikke oppstod langt inne på landsbygda – for der kunne det vært lenge å vente på å få hjelp om jeg måtte ringt etter det.
Politiet er raske til å respondere om vi trenger hjelp i bussene, heldigvis – det er min erfaring, men er vi langt inne på landsbygda har også politiet en stund å kjøre selv om det haster.
Hva om de trenger forsterkninger?
Jeg satte med ned igjen og sa til denne alt for fulle mannen: – Bare bli du, nå kjører jeg! – og jeg hadde kjørt, tro meg.
Hadde han ikke gått ut da hadde jeg kjørt bussen med dem ombord rett til politistasjonen.
Politistasjonen lå den gangen nede i selve Arendal by.
Det hadde bare vært en runde i rundkjøringen det, og på med kompressorhornet foran hovedinngangen.
Da hadde jeg fått ut de politibetjentene som var tilgjengelig.
Den berusa mannen gikk heldigvis til slutt ut.
Jeg husker at det var så vidt at jeg ikke klemte til nesa hans med fremdøra i det han prøvde å stikke hode inn igjen for å si:
– Sjåfør, jeg liker deg! – i det han tok tommelen opp.
Jeg kunne ikke få meg til å si “Takk, i like måte” – for maken til type skal man lete lenge etter.
Da fremdøra på bussen var lukket, han så vidt vell på utsiden med hele seg – da kjørte jeg.
Følte at han hadde fått ødelagt nok med sin oppførsel.
Han er sikkert en koselig kar i edru tilstand, men du verden for en type når han fikk tak i feil flaske til turen.
Husker han enda i skrivende stund, enda dette er mange år siden.
Skinhead, han hadde tykt gullkjede, ring i øret, store tatoveringer og med noen muskler som kunne drepe en person med bare lillefingeren.
Han var en muskelbunt av de sjeldne.
Husker at jeg stusset over at han ikke sjanglet og virket full i det han gikk ut.
Han fikk det tydeligvis på den måten at han ble mer og mer aggressiv jo mer han fikk drukket.
Jeg er så takknemlig for at denne karen ikke gikk amok når vi var i de indre bygder.
For der kunne det være langt fra tilgang på å få hjelp om man måtte hatt det.
Jeg må si at det er utrolig hvor mye dumt som skjer i samfunnet vårt når enkelte får for mye alkohol eller andre rusmidler.
De to som ble med opp til Blødekjær igjen tror jeg satte stor pris på å få noen meter lengre busstur.
Ungdommene viste i allefall en stor takknemlighet for det.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto