Jeg har en fornøyelig jobb.
Kan sitte der foran å beskue den flotte naturen, jeg kan høre fin musikk, men jeg har også den muligheten til å lytte til hva andre ombord i min buss sier.
Det kan til tide være en god underholdning i seg selv – spesielt når man skjønner at personen snakker med seg selv.
En dag kom en av de faste passasjerene inn.
Illustrasjonsbilde som er tatt 24. September i 2014. – under utstillingen av våre nye busser før anbudsstart 2015 – på Scania, Nedenes i Arendal.
Ikke noe unormalt i det, men jeg måtte smile litt da vedkommende ble møtt av en annen slagferdig passasjer ombord med følgende: – Hei Kjakan! – og med en latter som kunne få hele bussen til å le.
I en slik setting var det kanskje litt greit at de kjente hverandre fra før, for ellers kunne den hilsningen vært en dårlig start på dagen for gutten.
Jeg hadde radioen på svakt der foran hos meg, og plutselig kom der en kjent sang fra Kardemomme by på radioen.
Den sangen gikk ikke den ene gutten forbi, for da utbrøt han: – Neimen jessiland, det er jo Tante Sofies sinte vise!
Gutten sang med der det passet: – Å huff’a mei, å huff’a mei! – ja, det var tydelig at gutten hadde hørt den sangen før.
Det ble fort slutt på søvnen ombord for de som hadde lagt seg for å sove, for han sang med av full hals, klart og tydelig.
Gutten snublet heller ikke i teksten og det spilte heller ingen rolle i hvor mange som var ombord å hørte på.
For meg så det ut som han drømte seg litt bort.
Ja, enten som artist eller som en gjest i Dyreparken – nærmere bestemt i Kardemomme by.
Har jo selv gått der noen ganger, både med barn og med barnebarn – så sangen der hadde jeg også fått med meg.
Det ble uansett for meg en fin start på dagen.
Sånne blinkskudd i hverdagen tar jeg med meg i lang tid fremover som gode minner.
Det er for meg viktig å leve i øyeblikket.
Livet består jo av blant annet slike gode øyeblikk.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto