Jeg valgte å ta min verneplikt i siviltjeneste og fikk utføre mine plikter og oppgaver ved Furukollen etterbehandlingshjem.
Hadde en fantastisk tid der i 16 måneder og fikk lære utrolig mye på kort tid.
Bilde er tatt 19. August i 2006.
Her er jeg sammen med ei gruppe som ser utover Geirangerfjorden – på bilde er to av reiselederne.
I selve verneplikten ville jeg gjerne ha tilgang på kurs som jeg kunne få dekket av staten imens jeg var der.
Kurset jeg ville ha over alt på jord var førerkortet på store lastebiler og helst med henger, for da hadde jeg flere ben å stå på etter endt verneplikt.
Staten dekket den gangen 12 kjøretimer uavhengig av timepris, pluss noen få kroner til eventuelle merkostnader.
Resten fikk jeg betale selv, men jeg fikk et billig sertifikat.
Uansett så fikk staten mye tilbake, for det ble jo mitt levebrød med tiden – betaler jo litt skatt jeg også.
Selve stønaden stod lenge i fare enda jeg var tidlig ute med selve søknaden.
Jeg hadde på forhand søkt jobb på ATS (Aust Agder Trafikkselskap), og der hadde jeg fått en bekreftelse om lovnader om jobb etter endt kurs/ kjøreskole.
Svaret fra Dillingøy lot vente på seg, dessverre.
Skulle jeg få stønad måtte kurset være ferdig innen min verneplikt var over.
Det betydde at jeg måtte ringe å etterspørre svaret fordi verneplikten nærmet seg da slutten.
Jeg ringte, og du kan tro jeg var spent på svaret.
– Søknaden er avslått! – var svaret, jeg ble skuffet og lei meg.
Jeg påminnet dem om at jeg skulle få dekket dette dersom jeg kunne skaffe meg en bekreftelse om jobb etter endt tjeneste, eller at en arbeidsgiver som kunne love meg mer i timen på grunn av økt kompetanse.
Jeg fikk forklart at arbeidsgiveren jeg hadde hos Olav Stray AS ikke kunne love meg mer i timen.
For der kjørte jeg jo bare biler som dekkes av klasse B, men jeg lot ikke kampen slutte der, så jeg sa ifra om at jeg har jo sendt dere en bekreftelse fra ATS også.
Da fikk jeg til svar: – Det har vel aldri vært meningen om at du skal kjøre buss i verneplikten!
Lett skulle det ikke være.
For å få samlet forvirringen og misforståelsen måtte jeg spørre: – Er det der hele problemet er for at søknaden min er avslått?
– Ja, det er det! – var svaret fra representanten fra Dillingøy.
Jeg ble letta, for da hadde jeg en setning som gav mannen i den andre enden en vilje til å vurdere min søknad på nytt.
Da svarte jeg stolt og veldig glad: – Bekreftelsen fra ATS er en lovnad om jobb på fritiden min imens jeg er i tjeneste, det bør vel være på lik linje om jeg får mer i timen av en arbeidsgiver jeg allerede har?
– Da skal vi dekke ditt kurs, Rugnes!
Jeg ble utrolig glad og letta – ikke minst takknemlig for at jeg ikke gav opp.
Jeg bad mannen på Dillingøy om å sende dette skriftlig, for jeg var redd for at jeg måtte vente på nye misforståelser og forsinkelser.
Husker jeg rett dekket de 12 kjøretimer uavhengig av timepris og 3.292,- til merkostnader – for meg ble det en billig utdannelse.
På den tiden i 1988 kostet en enkel kjøretime 400 kroner, og min kjørelærer brukte bare doble timer for bruk av stor lastebil og henger.
Jeg var veldig heldig som fikk fri fra oppgavene ved Furukollen etterbehandlingshjem for å ta disse kjøretimene på dagtid.
Teorikurset forgikk heldigvis på kveldstid, for jeg liker ikke å ta fri fra mine plikter på jobb eller i tjeneste.
Til gjengjeld tok jeg med meg blant annet pasienter ut for å gå på kino eller i bassegenet for svømmetrening på ASA (Aust Agder Sentralsykehus Arendal).
Husker enda at vi så på filmen om Kamilla og tyven, en film som jeg har gode minner med.
I bassenget kunne jeg konsentrere meg om noen få pasienter som selv satte pris på at jeg stilte opp for dem.
Hadde jeg ikke fått tatt sertifikatet i verneplikten er det ikke godt å si om jeg hadde kjørt buss i dag.
Ikke sikkert at jeg hadde fått tilgang på alle de flotte menneskene jeg til daglig møter og har møtt i mitt yrke – mange av dem har blitt mine venner for livet.
En av pasientene jeg hadde med å gjøre var en tidligere lastebilsjåfør.
Han satt i rullestol og hadde en egen evne til å oppmuntre meg.
Husker enda at han kunne si: – Lykke til, Alf Otto, dette klarer du!
Mannen i rullestol tok alltid tommelen opp idet jeg skulle gå ut for å ta en ny kjøretime.
Han hadde rik erfaring bak rattet, og den gløden for yrke satte dype spor i meg.
Mannen i rullestol var oppriktig interessert i hvordan det gikk med meg.
Det var som om han blomstret opp når vi snakket om trafikale ting.
Der møttes våre veier på en god måte – han ble min inspirator og mentor på sett og vis.
Da kurset var ferdig, sertifikatet var i lomma kom tiden til at jeg tok kontakt med ATS igjen.
Fikk da høre at de hadde inntaksstopp og nedtrapping av sine sjåfører – et problem jeg ikke kunne noe for, men også der var jeg på, gav ikke opp.
Ringte dem i ny og ned, og bad om opplæring sånn i tilfelle der dukket opp noe.
Opplæring fikk jeg og holdt kontakten med trafikklederne der i tide og utide.
En dag fikk jeg en tur.
Husker at min første tur på ATS alene var i buss med internnummer 206.
Turen gikk fra Arendal til Grimstad, med videre tur til Holvika og Grooseåsen.
Jeg hadde vært på opplæring mellom Arendal og Grimstad, men videre var det verre med.
– Ingen problem, vi tegner bare et kart hvor du skal kjøre! – sa min daværende trafikkleder på telefon.
Jeg kan love deg at jeg var spent.
Alt var nytt og fremmed, men jeg fant veien og turen rundt gikk fint.
Det var ingen mobil å ringe med om det var noe, men slik startet min karriere som bussjåfør sommeren i 1989.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto