Har ofte med meg ei jente på bussen, og som jeg har hatt gleden av å ha med meg mange ganger.
Det har blitt mange gode samtaler oss imellom på de turene.
Ei jente som jeg beundrer på mange måter.
Hun har delt litt om sin oppvekst, og sin kamp for å få ting til.
En kamp både mot skole, lærere og rektor.
En kamp på sett og vis mot sin egen helse også.
For jenta er født to måneder for tidlig, såkalt prematur-født..
Hun veide bare 1640 gram da hun så dagens lys.
Det ble store problemer på barneskolen.
En lærerinne gav tydelig beskjed om at hun ikke ville bli ferdig med noe i livet.
Dette ble sagt til henne da hun bare var 9 år.
Tenk å si noe slikt.
Har tenkt på det mange ganger – hvordan oppfatter en 9-åring en slik uttalelse?
Og det fra en person som man bør i utgangspunktet ha stor respekt for.
Dette er ord som virkelig fikk en ødeleggende effekt for denne jenta.
Det kunne jo ta en hver spire av selvtillit bort vil jeg tro.
Hverken lærer eller rektor tok tak i hennes problemer den gangen med hensyn til PPT, som betyr Pedagogisk Psykologisk Tjeneste.
For hun slet blant annet med dyskalkuli, som betyr tallblindhet.
Dette ble ikke oppdaget før hun ble 18 år.
Det var NAV som hjalp henne med det, men mange år for sent slik sett.
De satte i gang med tester – bedre sent enn aldri heter det.
Sjekket henne både med matematiske ferdigheter, leseferdigheter og leseforståelse.
Men hun gikk sine 10 år på grunnskole, da med disse problemene uløst.
Hun fortalte meg at hun ble hengende etter, både faglig og sosialt.
Allikevel fortsatte hun etterpå med 2 år på videregående i linjen salg, service og sikkerhet.
Etter endt skole søkte hun jobb som vekter.
Søkte jobb, men der var for mange søkere.
I tillegg hadde hun for lav i høyde, så den jobben fikk hun dessverre ikke.
Gikk deretter 1 kalenderår arbeidsledig på NAV.
Det var ikke noe hun syntes var koselig.
Mange tunge stunder.
Fikk følelser av å ikke stekke til, følelse av å ikke være god nok.
Men så fikk hun utreda dyskalkuli det året hun gikk arbeidsledig.
Fikk dermed 114 timer intensiv matte-kurs i regi av NAV.
Pluss mange gode samtaler med pedagogisk rådgiver med etterutdanning innenfor spesialpedagogikk.
Noe som ble til god hjelp for henne med hensyn til skolen videre på videregående.
I mangel på det sosiale vokste også interessen for data opp.
Datasystemer, programmer og teknikker skulle oppta henne mer og mer.
Det har gjort til at hun nå har tatt ting i et høyere tempo.
Der kunne hun skrive og også bruke korrektur.
Dermed kunne hun bruke sin hurtighet og bruke sine sterke sider til å ta igjen noe av det tapte.
Hun kunne skrive gjerne 10 til 12 a4-sider i løpet av 4 til 5 timer.
Mange skriftlige eksamener ble levert på denne måten, og det med gode resultater.
Hun satte seg på skolebenken igjen.
Nå hadde hun fått sine teknikker, sin måte å gjøre ting på, og sitt data-verktøy til å hjelpe seg med.
Pågangsmotet var ikke borte, men heller blitt trigget.
Det lærerinnen sa da hun var 9 år, de ordene og hennes mening skulle ikke få rett.
Det har hun tydeligvis klart å motbevise til det fulle.
Hun tok også 1 år allmennfag påbygg, og som gikk veldig bra.
Men så skulle hun flytte.
Da knakk hun benet, og satt i rullestol i 5 måneder.
Måtte deretter tusle rundt på krykker i 2 år til.
Dette mens hun holdt på å flytte.
En utfordring i seg selv når hun da skulle flytte alene på hybel, og det til en ny by.
I den byen tok hun fatt på 4 år til på skole, da på universitet.
Jenta har klart å få seg 3 vitnemål på veggen.
Hun har også kreative sider innen kunstfag – kunst og håndverk.
Liker å tegne og male.
Sy, strikke og hekle, ja til og med hammeren kan hun svinge om det trengs.
I dag jobber hun som barnehagelærer i en barnehage.
Tjener sine penger selv til livets opphold.
Hun er samboer.
De vil kjøpe seg hus, og huslånet ble innvilget i skrivende stund.
Nå venter hun bare på et frieri.
For jeg har skjønt det slik at hun er det vi kaller på Vegårshei: – Gifteklar!
Samboeren er heldig.
For denne jenta har vist at hun har et stort pågangsmot.
Hun har evnen til å lytte, og er en gledesspreder for de rundt seg.
Jeg er takknemlig for å få tilgang på slike personer på bussen.
Som tør og vil dele slike solskinnshistorier i hverdagen min.
Det endte godt.
Derfor velger jeg å kalle det en solskinnshistorie, selv om det startet med problemer.
Tenk at hun har klart alt dette, og det med det utgangspunktet.
Rett og slett fantastisk.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
