Å le av folk som har et handikap er ikke fint gjort.
Men når de ikke tar seg selv så høytidelig er det ikke godt å la være å smile sammen med dem av og til.
En av mine busspassasjerer er blind.
Bilde er tatt på Østebø i Risør. Dato 21.02.20.
Det å ta seg frem som svaksynt eller blind kan for enkelte by på utfordringer.
Terje han er litt av en modig kar – flink til å komme seg frem selv om han er blind.
Han har prøvd seg på rulleskøyter og i fart med hvit stokk, og når han fortalte meg dette i bussen så lo han selv.
Jeg spurte: – Var du ikke redd for telefonstolper og andre skilt eller hindringer langs veien?
Da svarte Terje med et lunt smil: – Nei, jeg tror de klarte seg fint!
Vi nærmet oss hans hjemsted, og jeg spurte: – Skal du av på den vanlige plassen eller bli med videre til endestasjonen?
Da svarte Terje: – Jeg får se! – og lo godt igjen.
Han tar ikke seg selv så høytidelig som du skjønner – du for en livsglede på tross av sitt handikap.
For meg er Terje et stort forbilde på mange måter, og han har et humør som er til ettertanke for meg.
Vi skulle alle bli flinkere til å verdsette de små og store tingene i hverdagen.
Innlegget er lagt ut med tillatelse av Terje.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
