Som sikkert enkelte har fått med seg, så har jeg vært borte fra mitt yrke som bussjåfør i et år.
Har skrevet om det tidligere i “Mitt liv som sykemeldt”
Men det er en annen historie – en opplevelse som jeg er veldig takknemlig for at jeg i det hele tatt overlevde.
Takknemlig for at jeg i dag kan kjøre bussen min, og det uten skade eller varige men.
Så glad for å være der for familien, venner, for mine passasjerer og kolleger.
Nok om det.
Illustrasjonsbilde
En av de første dagene etter at jeg ble friskmeldt fikk jeg på en ung gutt.
Denne karen har jeg hatt som passasjer mange ganger.
Før jeg ble sykemeldt var han en gutt med godt humør, hadde det bra på alle vis.
Han lurte veldig på hvor jeg hadde vært den siste tiden, han gav uttrykk for at han hadde savnet meg bak rattet.
En utrolig god følelse – når man er savnet.
Denne gutten pleide å sitte langt bak, men gutten slo seg ned i første sete da han så meg igjen etter så lang tid borte.
Vi fikk oss en god prat.
Der fremme satt vi to helt alene, og ingen andre fulgte med i vår samtale.
Da han hadde fått stillet sine spørmål angående om meg og jeg hadde besvart etter beste evne – kom tårene frem på gutten.
Han fikk høre om min redsel for operasjonen, jeg sa litt om at andre har gått bort på grunn av dette jeg hadde opplevd.
Fikk sagt at jeg var redd for om dette var det siste jeg skulle få oppleve – enda min unge alder.
Tankene og refleksjonene på om jeg ville miste taleevnen, kanskje miste balansen, det å kunne kjenne sine egne igjen, ja det slo meg mange ganger.
Ville jeg noen gang få kjøre buss igjen?
Har nok aldri vært eller følt meg så liten som da.
På den turen i ambulansen inn mot Rikshospitalet surret tankene fritt, spørsmålene var mange.
Han sa han ikke pleide å vise tårer foran andre, men da kom tårene, ja på oss begge.
Livet er skjørt.
Alder sier ikke noe om morgendagen.
Da tårer var tørket bort sa han: – Alf Otto, siden du er så åpen og ærlig – og deler noe av det du har vært igjennom, vil jeg også dele litt med deg!
Han kunne fortelle at en nær venn hadde gått bort, og sorgen var ikke borte – vedkommende person han fortalte om hadde tatt sitt eget liv.
Igjen tilbake satt denne karen å opplevde savnet og smerten etter å ha mista en venn som stod han nær.
Å få en slik samtale med en ungdom er for meg gull verdt.
Jeg kjente meg beriket – som for del i slike normalt lukka rom.
Han fortalte videre om at han kunne skjønne hvordan denne kameraten tenkte – når han kunne ta sitt eget liv.
Fordi han selv hadde drevet med selvskading, og tankene på å ta sitt eget liv hadde streifet han flere ganger.
Da fikk jeg virkelig ondt av gutten.
Jeg sa at neste gang du står foran speilen din å ordner deg, så vil jeg du skal huske en viktig ting fra denne bussturen.
Og det er: – Du er god nok!
Han ble stille, veldig stille.
Denne setningen sa jeg en gang til: – Du er god nok!
På ankomst tørket han igjen bort tårer, takket for turen, takket for ordene som han fikk.
Jeg kjente bare en slik glede av å få lov å være både en bussjåfør og et medmenneske som bare var der for han.
Som fikk tillit, og som var en person han kunne snakke med.
Jeg sa eller sier ikke dette fordi jeg er bedre enn andre bussjåfører.
Andre bussjåfører gjør også en god jobb, det vet jeg, men denne gangen var det meg som fikk tilgang på en slik dyp og god samtale.
Ville ikke vært den samtalen foruten.
Kan dette jeg skriver være til hjelp og oppmuntring for deg som leser, så var og er det verdt det.
For gutten tror jeg ordene fikk stor betydning.
Husk, til deg som leser også: – Du er god nok!
– Ingen andre kan ta din plass, eller være den du er og gjøre dette bedre enn deg selv!
Siste setning fikk han også med seg i det han gikk ut fremdøra nede i byen.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto