En kjekk kar ved navn Terje som jeg ofte har med meg skulle for noen år siden ha seg et nytt pass.
Han gikk til sin nærmeste politimyndighet i byen, og regnet med å få god hjelp der.
Illustrasjonsbilde
Han satte seg på en ledig stol, men syntes det var urovekkende rart at han ikke hørte noen andre.
Stedet virket øde og forlatt.
Etterhvert ropte han: – Hallo, er det noen her? – men ingen svarte.
Da han skulle til å gå ut igjen fikk han merke at døra var nå låst.
Nå var gode råd dyre.
Problemet er at denne passasjeren er blind.
Han kom seg inn gjennom ei dør som patruljen ikke hadde fått låst ordentlig.
Den hadde tydeligvis ikke gått i lås slik den skulle da de i hu og hast måtte ut
Passasjeren så heller ikke at lokalene var mørke, og ikke fant han noen plass til å få låst opp døra.
For har man ikke syn, da ser man jo ikke slike ting.
Heldigvis hadde han en mobil.
Og via den fikk han tak i en som kunne opplyse at døra hadde en bryter ved siden av dørkarmen.
En bryter til å åpne døra med, og som er lett å se om man bare kunne det liksom.
Han fikk trykka på knappen, og vipps var han en fri mann igjen – dog uten å få tak i nytt pass på den aktuelle stasjonen.
Heldigvis har min passasjer en stor dose med godt humør.
Han er en som ikke tar seg selv så høytidelig.
En mann jeg respekterer veldig høyt.
Både for den han er, hans humør og væremåte.
Mange av hans opplevelser tar vi seere ofte som en selvfølge.
Denne historien er bare en av mange.
Historien er skrevet med tillatelse fra Terje.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
