Det hender jeg går i baret og gjør mine feil.
Jeg hadde fått beskjed fra trafikkleder at på siste ankomst i Arendal så ville jeg få besøk av to teknikere.
De skulle inn i min buss for å resette noe elektronisk i mens jeg hadde pause.
Da benyttet jeg den tiden til å gå ut av bussen.
Jeg gjør ofte det.
Det er godt å få strekt seg litt, få litt frisk luft osv.
Kort tid etter så var jeg tilbake, og på samme tid var også teknikerne ferdige med sine gjøremål.
De var raske.
Jeg fikk da se ei orange lue ligge i fremsete, ei som jeg trodde var gjenglemt.
La den fint på dashbordet, og begynte ombordstigning og billettering.
Folk satte seg bakover, også der lua hadde lagt i fremsete.
Ei dame kom inn – ei som jeg kjente godt fra før.
Hun hadde ei orange veske og hadde på seg orange genser, så jeg kunne ikke la være, så jeg sa til henne:
– Den lua hadde du passet! – og pekte på den jeg nettopp hadde lagt frem.
Regnet med at hun tålte en spøk.
– Ja den vil jeg gjerne ha, den er min! – svarte hun litt brått og med trykk på “er”.
Hun hadde lagt lua i sete mens jeg var ute et øyeblikk, for hun trodde at lua gjorde jobben med å holde av plass.
Teknikerne lot nemlig dørene i bussen stå åpne mens de jobbet, og dermed benyttet damen denne muligheten.
Jeg følte meg litt dum, litt slem som bare hadde flytta hennes lue bort, men for meg var det å betrakte som gjenglemt.
Men fargen var såpass matchene, at jeg ble paff når hun sa at det var hennes.
Jeg var heldig som traff på fargen iallefall – selv om hun sikkert hadde ønsket at jeg ikke hadde rørt den.
Da hun gikk ut på ankomst beklaget jeg det hele.
Hun var blid og fornøyd, og hun skjønte hvorfor jeg hadde flytta på lua.
Håper hun tok det som et kompliment at lua og veska, ja genseren også – passet godt sammen.
For det var tydelig at hver enkelt del var valgt med omhu.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto