Månelyst i Strömstad

Jeg kjørte på hele nitti-tallet en årlig tur til Gekås i Ullared.

Gekås Ullared var nok ikke så utbygd da slik som det er nå.

Men de hadde et hus der oppe i bakken og som de hadde til oss bussjåfører og guider.

Der kunne man lage seg mat, få traktet litt kaffe, få dusja og få seg en hvil i en ny-oppredd seng.

Sørget denne gangen for at en av de reisende tok vare på nøkkel til bussen – mot noen goder.

I mellomtiden var jeg og kona mi av sted å handlet.

Deretter dro vi to opp til dette huset i bakken for en hvil.

Ullered, året 1990

Hadde jo kjørt store deler av natta ned, så da var det godt å få noen timer på puta.

Passasjerene kunne dermed få satt i fra seg varene og ev satt seg inn i bussen etterpå etter endt handling.

For han som jeg gav nøkkelen til, han kjenner jeg godt og han ordna det slik at bussen ble åpnet på et angitt tidspunkt for de reisende.

Så når jeg kom tilbake – uthvilt og klar for retur, så var bussen ferdig lastet og varene lagt fint inn og i rett luke i forhold til stoppa hjemover.

Da vi kom til fergeterminalen i Strömstad ble det litt styr kan du si.

Jeg gikk inn for å hente billettene til mi gruppe, og etterpå ble de delt ut inne i bussen mens alle mine passasjerer var samlet.

Hver enkelt gikk selv ombord i båten..

Da jeg og min kone var alene igjen i bussen, hun som guide, fikk vi klarsignal fra de på kaien om at vi kunne kjøre ombord.

Da ble gode råd dyre!

Jeg kunne ikke finne nøklene til bussen!

Og fergefolkene de plystra og fortsatte med å vinke!

De trodde nok at jeg drev gjøn med dem, men det kan jeg love deg at det gjorde jeg så absolutt ikke!

Nå var det bare meg igjen og som båten foreløpig venta på!

Alle mine var ombord eller var i ferd med ombordstigning, og tankene på hvor nøklene var gikk over alt.

Jeg sjekket lommene, pilotkofferten min, rattstammen enda en gang, rommene ved siden av sjåførstolen og til slutt bagasjeluka.

Men da gikk det opp et lite lys.

Hva med han som har hatt nøkkelansvaret nede på Ullared!

Jeg fikk sagt i fra til de som masa på meg med å få meg ombord, og la på sprang inn mot dem som gikk innendørs.

Vaktene slapp meg ombord, fikk nesten rydda vei i køen, og ombord ble callingen i informasjonen tatt i bruk.

De roper en over høgtaleren: – Det var ett meddelande till Thomas, snälla kom till informationen, tack!

Da var det en som plutselig skjønte tegningen – da han hørte sitt navn ble ropt opp.

Han var rask, kom fort til informasjonen og spurte: – Er det disse du leter etter?

Der var de nøklene.

Endelig funnet!

Jeg takket for nøklene, og takket for hjelpa til de på båten.

Så var det å gå motstrøms ut igjen og finne den korteste veien til min ensomme buss.

Der stod nemlig ikke flere kjøretøyer igjen.

Fikk startet den, kjørte ombord, og følte nesten at bauen var på vei ned før jeg var helt på plass.

Båten stod ikke lenge i Strömstad etter at jeg hadde kjørt ombord kan du si.

Forklaringen var at han som tok nøkkelen, han tok den ved en feiltagelse.

Kjernekaren tok nøkkelen fordi han skulle jo bare ha noe inn eller ut fra bagasjen sin som lå i luka.

Og dette skjedde mens jeg ordna billettene inne på terminalen.

Og så plikt oppfølgende som han er – så tenkte han fremdeles på å passe godt på nøkkelen – slik han gjorde nede på Ullared.

Han låste luka, og la nøkkelen i lomma.

Slik som han gjorde da han hadde ansvaret der nede ved handlesenteret.

Fikk videre billetten selv av meg, og dro ombord sammen med alle de andre.

Så han gjorde ikke dette helt med vilje.

Jeg var bare så takknemlig for at nøkkelen kom til rette, og at fergefolkene viste skjønn og forståelse.

Og veldig glad for at jeg selv kunne stille med samme buss etter endt båtreise i Sandefjord.

At ikke passasjerene dro i fra meg der i Sverige.

I dag kan vi smile litt av det hele.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Måtte se ekstra nøye

De fleste tror på meg når jeg sier at jeg skal til den eller den plassen.

Verre er det når skiltkassa en skjellen gang slår seg vrang.

Setter opp navnet på bedriften jeg kjører for i stedet for rett destinasjon.

Jeg opplevde det da jeg ankom et busstopp.

Elektronikk trenger ikke å være gammelt for å slå seg vrang og måtte startes på nytt.

Det kan skje også i nye busser.

Jeg kom til et busstopp, og selvfølgelig hadde skiltkassa tusta igjen.

“Arendal” stod ikke lengre i toppen.

Da jeg stoppet sa den ene passasjeren at han skulle ikke med meg.

– Jeg skal til Arendal! – sa han med stor overbevisning.

– Da er det denne du skal reise med! – svarte jeg, og prøvde å overbevise han så godt jeg kunne om at jeg skulle i dit.

– Nei, du skal ikke dit, jeg venter på en annen buss! – sa han, og bad meg kjøre videre.

Han riktig vinket med videre.

Det virket som om han var redd for at den “rette” bussen skulle kjøre i fra han mens jeg oppholdt han.

Jeg visste jo selvfølgelig hvor jeg skulle, og visste at denne karen skulle være med i min buss.

Kjenner de fleste igjen av de faste som reiser.

Jeg fikk endelig skiltkassa til å lystre mens vi snakket.

Jeg sa:  –  Nå står det “Arendal” i toppen hos meg, bare kom inn!

Da han kom helt inn la han nesten hele sin overkropp i fanget mitt.

For da ville han se med sine egne øyne om at det stod “Arendal” på min skjerm, om jeg virkelig snakket sant.

Illustrasjonsbilde

Da han fikk se at min skjerm viste “Arendal” kunne han endelig slappe av.

Smilet kunne igjen finne sin plass på hans ansikt.

Jeg kunne se han så letta ut.

Det var jeg også, om jeg skal være ærlig.

Men du, det tok sin tid.

Jeg fikk iallefall se betydningen av å ha rett destinasjon i toppen av skiltkassa.

Den betyr alt for enkelte.

Nesten mer enn hva bussjåføren sier – som faktisk kjører bussen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Ble stoppet av politiet

Før så kjørte jeg noen skift som begynte veldig tidlig.

Jeg dro hjemmefra kl 03.50 på natta, og da var det stort sett bare meg, kjeltringer og politiet som var på veiene.

Jaja, kanskje du som leser også er ute på den tiden?

Vi, du og jeg har iallefall rett motiv for å være ute på veiene på den tiden av døgnet.

Jeg ble ofte stoppet, og de lurte jo ofte på hva jeg gjorde ute på veiene, og på den tiden av døgnet.

Illustrasjonsbilde

En tidlig morgen ble jeg stoppet av ei ung politi-jente i krysset ved veien inn til Bjornes i Auste Moland, nær Arendal by.

Hun presenterte seg høflig, og forklarte at de hadde kontroll.

Og når hun var ferdig med å spørre om sine ting – spurte jeg henne om hun ville bli med meg på busstur til Kristiansand.

Jeg var jo på vei til jobb, og ville gjerne se hennes reaksjon.

Hun trodde jeg mente det og svarte: – Er du gal, hva tror du mine kolleger ville sagt!

– Nei, jeg får stå her på min post å passe på her! – og ønsket meg bare en god tur videre.

Neste dag skjer akkurat det samme.

Samme sted, samme tid på døgnet, der stod den samme politi-jenta og vinket meg inn.

Jeg tok ned mitt vindu igjen, atter en gang.

Da spurte jeg henne: – Åååh, har du ombestemt deg?

– Blir du med på busstur til Kristiansand i dag?

– Årh, er deg deg? – du kan bare kjøre! – svarte hun, og lo godt.

Da spurte jeg henne før jeg dro videre: – Når du først har stoppa meg, du har ikke en kopp kaffe å servere?

Må jo fyre litt på dem.

Det ble bare en god latter.

Kaffe fikk jeg dessverre ikke.

Og merkelig nok, hun ble ikke med meg den gangen heller.

De stod der ikke på dag nummer tre, dessverre.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Tok feil av frokosten i Russland

Jeg hadde jo en fin busstur til Russland for noen år siden.

Har flere rike opplevelser derfra og som jeg kunne skrevet om – bare fra den turen.

Har posta litt allerede.

Jeg skal begrense det, og kun fortelle om en til, en flause igjen.

Tror det er viktig å ikke ta seg selv så høytidelig.

Vi hadde parkert bussene ved en barneleir nær Bryansk i Russland.

Vi sov der en av nettene.

Noen innendørs på gode senger, mens noen av oss sov i bussene på “gode” underlag.

Mange av setene var tatt ut, så vi hadde store gulv i bussen vi kunne slå oss til for natten på.

Jeg var en av flere som sov i bussen, og holdt vakt på en av de to.

Våknet tidlig på morgenen.

Det var snart tid for frokost, og dagen skulle snart begynne.

Skal innrømme at jeg er nok litt vanen i matveien, selv om det ikke ser slik ut.

Jeg gikk ut av bussen, og tok meg en liten luftetur rundt om på område etter endt morgenstell.

Da fikk jeg se at på bordene i spisesalen var dekket.

Det stod servert noe som jeg absolutt ikke hadde lyst på.

Nesten ufint å snakke slik, men dette lignet ikke på noe mat som kunne passere mitt svelg.

Så jeg valgte å gå tilbake til bussen, håpet at ikke tolken så meg, slik at jeg kunne ta mine medbrakte knekkebrød og smør-ost fra Norge.

Jeg hadde nok av cola fra fergeturen mellom Sverige og Finland, så jeg gledet meg over min egen medbragte frokost, og gledet meg over at jeg skulle klare meg.

Satte nesten litt synd på de andre.

Enkelte av dem var også litt kresne i matveien, men tenkte: – De ser det nok! – og smilte litt for meg selv.

Ikke fint å ikke ta i mot det som blir servert – jeg ser den.

Men av og til så klarer man ikke, og da hendte det at jeg overfor tolken vår sa:

– I have some problems with my stomach!

Om ikke jeg hadde problemer fra før, så visste jeg at det kunne jeg fort ha fått om jeg hadde fått i meg alt det der som de er vant med å spise i sitt hjemland.

For det så ut som små-pølser som lå i en slags lake  og med surkål-lignende greier til.

Og det skulle vi liksom ha til frokost!

Tolken som fulgte oss var flink til å samle oss i gruppa, så jeg måtte en skjellen gang bruke den godt innlærte setningen.

– I have some problems with my stomach!

Vet ikke om han gjennomskuet meg, men følte det av og til.

Men uansett, da kunne jeg i dette tilfellet isåfall svart, og med god samvittighet: – Jeg har spist! – om han absolutt skulle ha meg bort til frokostbordet – til de andre.

Men da den ene etter den andre fra gruppa kom ut fra frokostsalen, og alle inkl dem som var enda mer vanen enn meg sa:

– Dette var den beste frokosten så langt!

Jeg kunne se de mente det, for det avslørte ansiktsuttrykket til dem.

Da skjønte jeg absolutt ingenting, for jeg hadde jo selv sett hva de skulle få servert.

Da sa den andre kameraten min i reisefølge – og som var verre enn meg vil jeg påstå:

– Det du så, Alf Otto – det var til de ungene som var på leir!

– Vi fikk servering i salen på innsiden av dem!

– Der hadde de ferske brød, kald melk, kald og god juice!

–  Varm kaffe og te, stekt og kokt egg, bacon, rørte jordbær osv, – ja det var rene hotellfrokosten!

Da måtte jeg nesten le.

Le av av min dumhet, at det gikk an!

Sett i ettertid, så hadde jeg nesten litt godt av den.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Traff denne dama på bussen

Noen mennesker treffer man ofte, andre sjeldent.

Denne dama kom inn på bussen, og vi fikk en god prat.

Det viste seg at hun hadde bodd på Vegårshei, i min egen hjembygd.

Så klart ble jeg nysgjerrig på hvem dette kunne være.

Da hun sa navnet sitt kjente jeg henne igjen.

Hun er til og med inngiftet i min familie langt uti, og jeg har til og med gått på den skolen hun var lærer på.

Bilde er lagt ut med tillatelse.

 

Jeg fikk snakke med selveste, Kari Breiung.

Hun har i skrivende stund en alder på 95 år.

Men gikk som en ungdom, og var utrolig rask og frisk i forhold til alder.

Hun var lærer på Vegårshei skole, skolen der jeg gikk mine 9 år.

Hun var lærer der i 12 år, gikk av som pensjonist i 1991.

Selv gikk jeg ut fra samme skole i 1983, og har vel ikke snakket med henne siden da.

Så det var for meg en stor opplevelse å ha Kari med meg på bussen.

Der vi kunne mimre fra tiden vi var på samme skole og bodde i samme bygd.

Minner som går over 36 år tilbake i tid.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En aldri så liten flause

Det hender jeg går i baret og gjør mine feil.

Jeg hadde fått beskjed fra trafikkleder at på siste ankomst i Arendal så ville jeg få besøk av to teknikere.

De skulle inn i min buss for å resette noe elektronisk i mens jeg hadde pause.

Da benyttet jeg den tiden til å gå ut av bussen.

Jeg gjør ofte det.

Det er godt å få strekt seg litt, få litt frisk luft osv.

Kort tid etter så var jeg tilbake, og på samme tid var også teknikerne ferdige med sine gjøremål.

De var raske.

Jeg fikk da se ei orange lue ligge i fremsete, ei som jeg trodde var gjenglemt.

La den fint på dashbordet, og begynte ombordstigning og billettering.

Folk satte seg bakover, også der lua hadde lagt i fremsete.

Ei dame kom inn – ei som jeg kjente godt fra før.

Hun hadde ei orange veske og hadde på seg orange genser, så jeg kunne ikke la være, så jeg sa til henne:

–  Den lua hadde du passet! – og pekte på den jeg nettopp hadde lagt frem.

Regnet med at hun tålte en spøk.

–  Ja den vil jeg gjerne ha, den er min! – svarte hun litt brått og med trykk på “er”.

Hun hadde lagt lua i sete mens jeg var ute et øyeblikk, for hun trodde at lua gjorde jobben med å holde av plass.

Teknikerne lot nemlig dørene i bussen stå åpne mens de jobbet, og dermed benyttet damen denne muligheten.

Jeg følte meg litt dum, litt slem som bare hadde flytta hennes lue bort, men for meg var det å betrakte som gjenglemt.

Men fargen var såpass matchene, at jeg ble paff når hun sa at det var hennes.

Jeg var heldig som traff på fargen iallefall – selv om hun sikkert hadde ønsket at jeg ikke hadde rørt den.

Da hun gikk ut på ankomst beklaget jeg det hele.

Hun var blid og fornøyd, og hun skjønte hvorfor jeg hadde flytta på lua.

Håper hun tok det som et kompliment at lua og veska, ja genseren også – passet godt sammen.

For det var tydelig at hver enkelt del var valgt med omhu.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

To gode kollegaer

Noen som har og som gjør stort inntrykk på meg er Jan Sollid og Evan Hansen.

De holder seg like godt i dag som da jeg traff dem for første gang.

Jan har fartstid som bussjåfør fra året 1965, og var til tider min bussjåfør opp til Haukenes der min pappa hadde sin butikk.

Var ofte med opp dit med mamma i min oppvekst.

Den gang var det ikke barnehage slik som nå.

Pappa stengte dørene på Haukenes for siste gang 30.06.74 – for å åpne en ny butikk i Myra.

Jan leverte sin bussveske i 2013, da med 48 års fartstid.

Bilde er lagt ut med tillatelse fra dem begge.

Evan har jeg skrevet om før.

Må føye til at jeg har fått kjøre tur sammen med Evan.

Da til Vrådal med en av bankene i distriktet.

Og en som ordna opp for oss var Evan.

Den gangen var vi 6 busser i følge, og vi kunne nyte godt av Evans omsorg for oss bussjåfører.

Evan har fartstid i bransjen fra 1963.

Begynte som billettør, og fikk kjøre selv sommeren 1966.

Han kjører enda i skrivende stund, og i likhet med Jan så ser han like godt ut i dag.

De er for meg gode forbilder.

De har begge et humør og positiv væremåte som smitter over til de som får være rundt dem.

Så lang fartstid må bety god trivsel i yrket.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Personer som har betydd og betyr utrolig mye for meg

Jeg har etterspurt bilder av han som en gang godkjente meg som bussjåfør.

Det var selveste Evan Hansen som godkjente meg som bussjåfør den gangen.

Bilde er tilsendt fra Evans datter, Lene Hansen.

Den gangen var det ATS vi kjørte for, og året var sommeren 1989.

Da begynte jeg som tilkalling-sjåfør, og likte godt å kjøre i helgene og litt av ferien det året.

Jobbet i utgangspunktet hos Olav Stray AS, på Opel der, men jeg skjønte at det var store biler jeg hadde mest lyst til å kjøre.

Evan var den som ble med meg ut på en prøvetur, og husker jeg rett var det i buss med intern-nummer 555 jeg kjørte den gangen.

Mener det var en Scania, og med orange takkanaler inne.

Kjørte første prøveturen blant annet inn tunnelen som ender ut på torvet i Arendal, den som bare er for parkering i dag.

Første tur alene for ATS gikk til Grimstad, da i buss 206.

Mener det var en Mercedes.

Til Grimstad var greit, for der hadde jeg vært på opplæring.

Kom til Grimstad og skulle videre kjøre Holvika og Groosåsen.

De to plassene hadde jeg ikke hatt opplæring på, men fikk tildelt et kart den gangen.

Godt når noen har stor tro på en, for det manglet jeg en del av selv den gangen.

Liker beste å vite hvor man skal kjøre når man er i rute.

For folk forventer at vi bak rattet vet hvor ferden går liksom.

Det er et minimum synes jeg.

Litt annerledes når man kjører tur.

Alle kan ikke være like godt kjent over alt.

På tur er det lettere å kunne få tilgivelse for om man tok feil i et kryss og må snu kanskje.

Da alle var gått ut i Grimstad, og ny pulje skulle inn til bybuss – sa jeg bare at: – Denne traseen har jeg ikke kjørt før!

Jeg turte ikke si at jeg ikke hadde kjørt buss alene før, for da kunne kanskje noen ville snu i døra.

Det ville jeg ikke utsette dem for.

Men da var der ei gammel dame med skaut som ville vise meg vei.

Du så hjelpsomt og raust gjort av henne.

Hun skulle egentlig gå av i et kryss, men ville vise meg veien rundt og bli med, og gikk av på tilbaketuren.

Da hun gikk av kom en ny passasjer som skulle være med meg videre til neste sted, og ned til byen igjen.

Dermed var resten av traseen under kontroll, slapp å se på kartet til og med.

Fikk mange fine turer på ATS, som etter hvert ble en del av Nettbuss Sør.

Kjørte vel alt som gikk ut fra Moland Park, men trivdes best på langrutene.

Her ser du et annet godt bilde.

Dette bilde er også tilsendt fra Evans datter, Lene Hansen.

Her ser du Lene også.

Ei av flere jenter som jeg hadde gleden av å ha som bussvertinne på turer til og fra Oslo med Sørlandsekspressen.

Familien Hansen har betydd og betyr mye for meg.

Fikk en god start i livet som bussjåfør.

Takket være mange gode mennesker, men spesielt dem.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Når russen bare måtte

På vei ned mot byen kom en representant for russen frem for å spørre om det var mulig å gjøre et aldri så lite stopp.

Han kunne fortelle at der var noen få som gjerne skulle ha letta litt på trykket.

De var nemlig på vei til et arrangement i byen, og noen av dem hadde tatt noen få innabords.

Og det er jo slik at det som kommer inn, det må også ut.

Jeg foreslo en plass som var greit å få ordna dette, og det var heller ikke så lenge til på det tidspunktet.

For der skulle jo jeg tømme ei postkasse også, så da kunne vi liksom få gjort to ting på en gang.

Han takket for velvilje og forståelse, og overbringa svaret til de som trang et lite stopp for lufting.

Da jeg kom frem og var i ferd med å tømme denne postkassa – fikk jeg til min store forskrekkelse se at over halve bussen, gutter og jenter var ute for å gjøre sitt fornødne.

De stod på kryss og på tvers, og ingen brydde seg om nærlysene sto rett i mot.

Noen stående og andre på huk, jeg trodde faktisk ikke mine egne øyer.

Dagen etter var jeg innom på samme butikk for å levere ei pakke.

Da sa butikkdama at der var utrolig mange gule flekker i snøen – som om jeg kunne vite hvorfor!

Jeg ble så paff.

Både av hendelsen fra dagen føre, og på ordene fra butikkdama.

Det satte meg virkelig fort noen timer tilbake i tid – såpass at jeg fikk meg ikke til å innrømme at det hele var min ide til den nødne russen.

Har heller ikke sagt det i skrivende stund.

Får vente til det har gått en stund tror jeg.

Jeg trodde at det kanskje kunne være 3 til 4 stykker som trengte å få letta seg litt kvelden føre, og ikke så mange som det ble.

Var også sikker på at de ville gå bak selve butikken slik at de kunne gjøre dette litt mer diskre.

Ikke stå hulter til bulter, gutter og jenter om hverandre.

Parkeringsplassen så ikke ut.

Det måtte jeg jo bare være enig i.

Den var fylt med gule flekker i sneen, som i et fargekart.

Jeg må innrømme at jeg følte meg litt del-skyldig, selv om jeg bare ble en måpende tilskuer.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Ei kjempesinna dame

Som oftest så er alle mine passasjerer hyggelige.

Det var normalt denne dama også, og som jeg nå skal fortelle deg om.

Men av og til kan tålmodigheten fravike med sin tilstedeværelse for noen og enhver.

Det hadde den tydeligvis gjort for henne denne dagen.

Saken var at jeg overtok en buss fra de indre bygder, og den var veldig forsinket den dagen.

Årsaken var at det var holkføre i Telemark.

Og min kollega var tvungen til å legge på kjettinger, og ta det hele med ro nedover.

Nedover mot bussbytte vi alltid hadde.

Det er jo absolutt den beste løsningen når man har holkeføre på veien – ta det med ro.

Men der denne dama sto å venta nærmere kysten – var der hverken snø eller glatte veier.

Så da var det ikke lett for henne å skjønne hvorfor bussen var så forsinket.

Den gangen var der ikke noen app fra AKT som kunne si noe om hvor i løypa vi var – slik som vi har til rådighet nå.

Da jeg lukket opp døra for påstigning for den reiseklare dama sa hun meget irritert:

– Hadde du ikke kommet nå hadde jeg gått hjem igjen! – å slo knytteneven i dashbordet så det sang.

Husker det enda.

For hun snakket i klartekst, og sparte ikke på volumet.

Jeg fikk etterhvert roa henne ned med å beklage forsinkelsen.

Det hjelper godt i de fleste tilfeller.

Pluss jeg fikk forklart at vi tross alt hadde bussen fremdeles på veien – tross glatte veier i Telemark.

Der er som regel en grunn for at det man venter på er forsinket.

Hun gikk heldigvis ut på ankomsten i Arendal med et smil rundt munnen.

Det er da uttrykket kommer til nytte: – Er enden god – er allting godt!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto