countryekspressen gode selvopplevde busshistorier

Ei ung jente stod forleden en dag å venta på bussen, skoledagen var endelig over.

Jeg stoppet og tok henne med.

– Hei, lenge siden jeg har sett deg! – sa jeg.

Hun satte seg foran, og jeg fikk endelig muligheten igjen til å få en prat med henne.

– Har du hatt en fin ferie? – spurte jeg.

Jeg regnet jo med at ungdom i den alderen hadde fylt ferien med noe fint – med verdifulle opplevelser, opplevelser som gir gode minner.

Men det skal man ikke ta som en selvfølge.

Hun svarte: – Nei, det har ikke vært noen god ferie for meg!

Jeg fikk da vite at hun hadde fått slutt med sin kjæreste.

Illustrasjonsbilde

Ikke nok med det, men han hadde blitt sammen med hennes beste venninne.

Begge to hadde vært der i livet for henne – og det over lang tid.

Jeg kunne kjenne hennes fortvilelse, sorg og savn.

Nå var plutselig to personer som stod henne nær – borte!

Det er ikke hverdagskost å få slike samtaler og med ei fra den aldersgruppa.

Jeg ble takknemlig som fikk del i hennes hverdag – en tillit som jeg satte stor pris på.

Tror det er viktig å kunne lufte ut slike episoder, og ikke brenne inne med slike hendelser.

For da kan det innvendige trykket bli for stort, og et slikt trykk kan bli vanskelig å takle på sikt.

Derfor er mitt råd: – Finn en du kan betro deg til – en du kan snakke ut med!

Av og til hjelper det å lufte det man bærer på med en man har tillit til.

Da blir det på mange måter lettere å gå videre i livet.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det var på tide å dra østover mot Arendal, alle fly jeg skulle hente fra hadde landet.

Jeg gikk inn en siste gang på terminalen for å sjekke om der eventuelt var flere som hadde lyst til å bli med meg.

Ved bagasjebåndet så jeg ryggen på en person, så jeg spurte: – Skal du ha buss mot Arendal?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Da reiste personen seg opp og svarte høflig: – Nei takk, jeg skal ikke ha buss!

Jeg fikk se at dette var en kjent artist, og han virket som en kar med sans for humor og overskudd.

Illustrasjonsbilde

Kunne ikke holde meg, så jeg spurte han: – Er det deg? – og tiltalte han med navn.

– Jeg har en buss på utsiden – fylt av folk, og jeg har mikrofon – vil du bli med ut å synge en sang?

De fleste ville nok dratt kjenselen på han, og jeg må innrømme at jeg har så lyst å si navnet hans.

Men jeg skal jo ikke navngi noen uten tillatelse, så der må jeg være litt streng – håper du forstår det.

Jeg kan si deg såpass at han kommer fra Bergen – ikke si det til noen.

Han svarte meg med et glimt i øye: – Du kan spørre meg om hva som helst, men ikke å synge, for nå er det ferie!

Det viste seg at han hadde tilgang på hytte i nærheten, og han sa at han skulle tilbringe tiden der en stund fremover.

Du for en koselig kar å prate med.

Jeg kunne gjerne invitert han med hjem til en intimkonsert, og sørget for litt god mat og drikke som takk for besøket.

Han virket så jordnær.

Hvem vet, kanskje ble det en ny sang til der ute på hytta?

Det hadde jo vært gøy med en ny “buss-sang”.

For “En bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør” har jo være på hitlistene i en årrekker.

Nå må de som kan skrive, låtskrivere og artister finne på å få laget en ny en synes jeg.

Kanskje du som leser har de evnene der til å skape en ny “hit”.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Denne posten bør ikke sarte sjeler lese, ei heller de som er kritiske.

De bør bare skrolle videre og lese andre viktige nyheter eller historier.

Men jeg hadde her forleden med meg en av mine faste passasjerer – en ung mann i sin beste alder.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi måtte jo under disse tidene sitte adskilt fra hverandre, men ikke lengre vekk fra hverandre enn at vi kunne prate sammen.

Illustrasjonsbilde

I bussen var det da bare meg og han, og som du skjønner så kjenner jeg han godt – vet at han tåler en aldri så liten spøk.

Vi hadde kjørt et godt stykke, og på stoppet som da lå foran oss så jeg at der stod der ei jente på rundt hans alder, og visste at hun også skulle være med.

Da i oppbremsingen inn til busstoppet hennes sa jeg til han: – Var det henne du likte så godt!

Det blikket på gutten var ubetalelig.

Jeg så han i inne-speilen.

Han svarte: – Hva – jeg? – i det han smilte fra øre til øre.

Jeg tror nok dette var ei han innerst inne likte og liker godt, for han smilte bredt.

Etter at hun var kommet seg inn bakdøra måtte vi begge smile.

Hun merket ikke noe.

Da vi i byen skulle slippe henne av sa jeg til han: – Så du hun blunket til deg?

Det var jo bare vas, men jeg kunne ikke la være – jeg liker å trekke litt.

Videre ned bakken måtte vi begge smile av det hele.

Tror han var glad for at ikke jenta hørte noe av dette.

Jeg kunne ikke gjort denne spøken med hvem som helst.

– Ment jeg vet du tåler en spøk! – sa jeg.

Det var han enig i.

Jeg tror det ble en tur vi begge vil huske tilbake på som gode minner.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Under denne pandemien fikk vi ikke ta inn passasjerene foran.

Sikkerheten gikk foran forståelig nok.

En mann som stod ved busstoppet gikk dermed inn bakdøra når jeg stoppet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Mannen satte seg ned bak, og jeg kunne se at han hadde lyst til å ha seg en prat med meg.

– Hadde jeg visst det var du som kjørte, Alf Otto skulle jeg tatt på meg munnbind! – ropte han bakfra der han satte seg.

Illustrasjonsbilde

Jeg lurte jo litt på om han trodde jeg var spedalsk, siden han sa det slik.

Men jeg valgte å tro at da hadde han satt seg foran.

På min oppfordring kom han frem til sperrebåndet i midtgangen, et sperrebånd som var satt opp til sikkerhetssoner i våre busser.

Derfra fikk vi igjen en koselig prat – nesten som i gamledager.

Han kom iallefall så nærme han kunne, og det var veldig hyggelig.

Jeg gleder meg veldig til vi får normale tilstander igjen, og til vi igjen kan ta inn våre passasjerer i fremdøren.

Savner passasjerene veldig.

Av og til når jeg kjører under disse unntakstilstandene så er det skremmende stille også i gatene og langs veien til tider.

Håper disse tiltakene vi alle gjør snart gir gevinst, og at det normale livet igjen kan vende tilbake.

For den tiden som nå ligger foran med varm vår og solfylt sommer vil vi vel alle tilbringe mest mulig sammen med de man er glad i.

Kan fort bli rastlaus om du er likt skrudd sammen som det jeg er, for i min verden betyr også familie og venner veldig mye.

God påske til dere alle.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg er veldig heldig som får kjøre buss.

Som bussjåfør treffer jeg veldig mange koselige mennesker i min hverdag.

En dag kom en skolegutt frem og ville snakke litt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det tar jeg jo som et kompliment.

Jeg setter så stor pris på når unge vil ha seg en prat med meg der foran.

Det gir meg så mye – og jeg tar det ikke som en selvfølge.

I løpet av samtalen fikk jeg et spørsmål jeg aldri kommer til å glemme.

Tror denne gutten var rundt 17 år, og har livet foran seg.

– Du, Alf Otto, kan jeg spørre deg om noe?

– Klart du kan! – svarte jeg.

Jeg ble veldig nysgjerrig på hva en gutt i den alderen ville spørre meg om.

Det hørtes ikke ut som om det var noen spørsmål om hverken billettpriser eller om avgangstider.

Jeg sa videre: – Håper jeg kan svare deg da! – fortsatte med å si: – Jeg har absolutt ikke svar på alt!

Da sa denne skolegutten: – Tror du at jeg kan få stille deg flere spørsmål når vi kommer frem?

Han spurte med et spørrende blikk, for det viste seg at han hadde mer han lurte på – det var ikke bare det ene.

Jeg ble og blir ydmyk og takknemlig av å få lov til å få være et menneske som får en slik tillit.

Føler det så meningsfylt å få være en bussjåfør.

Vi kom frem til hans by og der fikk vi litt tid sammen.

Bilde er fra Tvedestrand, tatt 31.03.20 ved Rutebilstasjonen.

Da var det slutt på min rute for dagen – det var kvelden for meg og da kunne vi prate uforstyrret.

Skjønner at ungdommer står på mange viktige valg i livet, noe også denne gutten gjorde.

Det er liksom i den tiden man staker ut kursen – både med hensyn til arbeid og utdannelse.

Sist, men ikke minst valget av en kjær ledsager for fremtiden.

Jeg vet som sagt ikke svaret på alt, men jeg vet at jeg kan lytte.

Og jeg har funnet ut at det er ofte en god start på en god samtale.

Av og til trenger man å ha noen å snakke med, det gjør jeg også i blant.

Sorg og motgang blir halvparten så tunge å bære når man kan dele de med noen.

Og gleden og oppturene blir dobbelt så gøye og fine – når man kan dele de med noen man er sammen med.

Vi fikk en god prat den kvelden før jeg kjørte opp til parkering.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Av og til så gjør man noen funn.

Kan man kalle det: – Våre veier krysser hverandre?

For en stund siden hadde med meg en person som tydeligvis kjente til meg og til min familie.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hun hadde til og med besøkt barndomshjemmet til kona mi flere ganger – da som lita.

Illustrasjonsbilde

Foreldrene hennes var gode venner med mine svigerforeldre da de levde.

Så dumt at jeg ikke kjente henne igjen ved ombordstigning.

Jeg ble veldig nysgjerrig på hvem jeg egentlig hadde med på bussen.

Følte ikke for å snu meg og studere henne heller, for det virket jo litt flaut siden hun hadde satt seg.

Det er jo måte på hva jeg kan gjøre som bussjåfør når folk setter seg rett bak en.

Men jeg må innrømme at jeg ble veldig nysgjerrig på hvem hun var – siden hun visste så mye om meg.

Da vi etter hvert fikk en god samtale fikk jeg også høre navnet hennes – da kjente jeg henne igjen.

Jeg tror det måtte være rundt 36 år siden sist jeg så henne.

Så koselig å få høre litt om hennes historikk gjennom livet – fikk dele litt levd liv.

Veldig gøy for meg å ha henne med på bussen etter så mange år, bare så synd at turen gikk så alt for fort.

Rart det med den tiden.

Har du som leser tenkt på det?

Av og til så går den så alt for fort.

Hvor blir tiden av liksom?

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Før i tiden så hadde jeg med meg ei jente som ofte ble sittende noen minutter etter ankomst Arendal for å prate litt.

Når en sees så skjellen så var det koselig når en fikk muligheten til å slå av en prat.

Det er det samme for meg hvilket kjønn eller alder de har – bare en har litt tid til overs og at en har noe felles å prate om.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hun her stod ikke bakerst i køen når Han der oppe delte ut sitt utseende til henne.

Illustrasjonsbilde

Jeg kunne ikke annet enn å smile da hun en dag gikk ut av bussen.

For i framdøra møtte hun en som skulle ha tak i meg – en som plutselig stod å venta.

Synet på den mannen det var ubetalelig, han fikk rett og slett hakeslepp.

Det så ut som hun gjorde inntrykk på han, ja et godt inntrykk også – det var som om han gikk noen sekunder i sjokk.

Etter hun var reist sa han bare, og nesten i fasett: – I all verden! – i det han så langt og lenge etter henne.

Jeg kan si deg at det tok litt tid før jeg kunne prate til han og få kontakt.

Det ble iallefall en god latter på oss begge når jeg til slutt fikk han i tale.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Dette blogg-innlegget er jeg så absolutt ikke stolt over.

Men kan det være til hjelp, kan vi lære noe av det – så er det verdt å dele dette også.

Jeg for min del lærte mye, og denne hendelsen er jo en del av min historikk som bussjåfør.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Husk, jeg ønsker jo at du som leser skal få et så riktig bilde av meg som sjåfør som mulig, og da må også litt triste fakta frem.

Å møte et vogntog rundt en sving er normalt ikke noen problem, iallefall ikke når der er gul linje i midten av veien.

Men verre er det om vogntoget blir forbikjørt av to biler, og alle de tre kjøretøyene møter meg med buss.

Da er gode råd dyre – dette har jeg opplevd.

Jeg fikk tidlig se problemet med de to bilene som kom kjørende i min kjørebane.

Heldigvis fikk jeg stoppet, det samme gjorde sjåføren av vogntoget.

Bilene kunne fått presset seg frem uten å gå inn i min front om de ville ha gjort det.

Men da føreren av første bil fikk se meg fikk denne føreren panikk og bråbremset da bilene var på siden av vogntoget.

Det var ikke fører i bil nummer to klar over, han fikk ikke stoppet – til det lå han alt for nærme.

Han braste inn i bilen foran, og en kollisjon var et faktum.

Illustrasjonsbilde

Jeg så at føreren av den bakerste bilen gikk fort ut av sin bil, jeg så at han var ikke skadet.

Det samme gjorde sjåføren på vogntoget.

Jeg var ikke direkte involvert, og følte at jeg kunne bare fortsette – for det ble fri passasje på veien.

For jeg så ikke noen skader på fører av den første bilen og regnet jo med at dette kunne de andre oppegående sjåførene ta seg av.

Jeg hadde jo ikke noe stort behov for å stoppe og se, eventuelt slippe nysgjerrige passasjerer ut – det hadde jeg ikke behov for – ei heller tid til.

Så jeg valgte den gangen å prøve å holde rutetiden, og jeg kjørte bare videre.

Noen dager senere overtok jeg bussen fra min kollega, og la merke til at jeg hadde med meg ei ung jente.

Hun lå i baksete på bussen, og gav uttrykk for smerte – kunne høre det da jeg gjorde meg klar bak rattet i den bussen jeg overtok.

Jeg gikk bak i bussen for å sjekke dette ut.

Kan tro jeg er glad jeg gjorde det – fikk truffet henne.

For hun var så lei seg for at ikke føreren av bussen hadde stoppet da den bakerste bilen ikke fikk stoppet i begynnelsen av uken.

– Hva mener du? – spurte jeg.

– Bussjåføren bare kjørte! – sa hun litt oppgitt.

Hun var den som ble påkjørt for noen dager siden.

– De andre var mer opptatt av å se på skadene på bilen bak meg – enn å hjelpe meg! – la hun til.

– For det var meg du møtte, og jeg beklager at du fikk en slik opplevelse den dagen dette skjedde! – sa jeg.

– Jeg var ikke direkte involvert, jeg så de to andre bilførere tok tak i saken – trodde jeg!

– For det så ut som om de var klar til å få oversikt og klar til å hjelpe deg, begge to! – sa jeg videre.

– Dermed ville jeg heller kjøre bort og holde ruta mi!

Hun var takknemlig for denne oppklarende samtale, hun skjønte meg – heldigvis.

Den samtalen var jeg også takknemlig for og som fikk oppklart dette – ja for oss begge.

Fikk ordentlig ondt av henne, jeg følte på skyldfølelse der jeg stod.

For meg ble det en lærerik opplevelse.

Tenk at hun var min passasjer, og var da på tur ned til sykehuset for å bli sjekket igjen.

I sammenstøtet noen dager før fikk hun pådratt seg en nakkesleng, en nakkesleng som ikke så god ut.

En type skade jeg ikke kunne se fra førerstolen på min buss.

Veldig lærerik opplevelse for meg.

Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg fikk forklart min side av saken, og jeg håper at de andre sjåførene også lærte litt.

Ingen av oss kunne hjulpet henne i å forhindre henne selve skaden som var oppstått.

Men vi kunne gitt henne følelsen av at hun var viktigst, rett og slett prioritert henne.

Et par oppfordringer: – Ikke ta forbi et vogntog på en så kort slette rett føre en skarp høyre sving – det er ikke lurt!

Bedre å komme for sent enn å kanskje ikke komme frem i det hele tatt.

De materielle skadene betyr ingenting sammenlignet med når en fører har fått en slik usynlig, men veldig smertefull skade.

Jeg lærte at det er bedre å stoppe en gang for mye, enn en gang for lite.

Selv om dette er mange år siden, så har liksom ikke denne hendelsen sluppet taket på meg.

Oppfordring nummer to: – Kjør forsiktig, stopp om du kommer midt oppi en trafikkulykke!

Din hjelp kan redde liv.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Den 17.03.20 var min første dag på jobb etter en periode med lang-fri.

Da fikk jeg en buss som var preget av en rar tid.

Fremdøren på bussen min hadde et skilt hengt opp, et skilt jeg aldri noen sinne har brukt før.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne døren er stengt!

Det har ikke skjedd meg noen gang i hele mitt liv som bussjåfør at fremdøren har vært stengt for publikum.

Ikke nok med det.

Jeg fikk ikke lov å ha passasjerene mine for nære heller.

Hit, men ikke lenger!

Å kjøre med så få passasjerer, se så folketomme busser, ikke noen skoleelever – det er stusslig og rart.

Til og med i byen er det mindre med folk.

At et enkelt virus kan sette en hel verden på hode – det er nesten utrolig, ja det er skremmende.

Private turer har jeg kansellert, fremtidige turer og konserter står på spill.

Midt oppi alt dette vil jeg for min del prøve å finne mine lyspunkter i hverdagen.

Jeg fikk nyte et fint syn rundt Krana i Risør denne uka.

For her må man være glad for alt som kan glede en i en slik situasjon.

Her ser du litt av min utsikt fra mitt rullende kontor.

Traseen rundt Krana i Risør tidlig en morgen, tatt den 18.03.20.

Jeg måtte stoppe opp litt og nyte dette vakre landskapet.

Gjorde meg noen refleksjoner midt oppi virustidene.

Takknemlig for at jeg har ei kone å komme hjem til.

Takknemlig for snapper fra mine nærmeste, av barn, barnebarn og svigerbarn – ja også fra venner.

Jeg er så takknemlig for jobben min, for muligheten til å få tilgang på alle de fine inntrykkene.

Inntrykk fra både naturen slik som her, og fra folk jeg treffer i min hverdag.

Håper bare at alt snart blir normalisert, og at jeg igjen kan få treffe mine passasjerer.

Savner det å kunne treffe dem, savner de gode samtalene jeg ofte får med enkelte.

Det er viktig å vise hensyn med hensyn til smitte og hygiene i disse tider.

Holde avstand og alt det der – klart jeg er enig i dette.

Men jeg tror vi må finne våre lyspunkter til å glede oss også, slik at vi ikke blir fylt av bekymring og bare fortvilelse.

For en dag så tror jeg på at dette vil gå over.

Vi må dra dette lasset sammen.

Inntil da må hver enkelt av oss finne vi hver våre måte, finne på ting som kan glede en og holde motet oppe.

Bruk telefonen flittig.

Det er iallefall et av mine alternativer til å nå noen av dem jeg er glad i.

– Om det er en trøst: – Du er ikke alene med disse korona-oppslagene rundt deg!

– For all del, ikke mist motet!

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg kjørte litt på Kystbussen i sin tid mellom Kristiansand og Sarpsborg.

Det jeg vil dele i dag er fra året 2004.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her er jeg på parkeringen til Østfold Bilruter i Sarpsborg, klar for en ny tur sørover, dato 21.03.04.

Må få legge til at Østfold Bilruter skiftet navn samme måned og år til Nettbuss Østfold.

Husker at jeg sov over på Tuneheimen fra lørdag til søndag.

Tuneheimen lå rett ved der vi parkerte bussen den gangen.

Husker vi hadde veldig kort arbeidsvei – bare over veien til bussen bort.

Rart hvordan minner dukker opp når jeg setter meg ned for å skrive.

Husker at jeg ofte fant litt ekstra god mat lagt inn i kjøleskapet på rommet.

Betjeningen der gjorde ofte det dersom det hadde vært noe ekstra tilstelning på heimen.

Gode minner rett og slett.

Husker jeg i tomkjøring på vei opp mot Oslo ble jeg oppringt av en god kollega.

Tror jeg var rundt fornøyelsesparken Tusenfryd da han ringte.

Han ville bare spørre om vi skulle ut å spise når jeg kom frem til Oslo, han lurte på om jeg hadde forslag til spisested.

Husker jeg følte meg så inkludert.

Å ha en slik jobb jeg har og attpåtil føle at en har kolleger som bryr seg, som vil hverandre bare det beste, det gjør noe med meg som person.

Sånn har jeg det i dag også, heldigvis.

Viktig å ha et godt arbeidsmiljø i det man holder på med, viktig å vise omtanke.

Det er det samme uansett hvilket yrke man har, for omtanke og godt arbeidsmiljø betyr mye.

Jeg har iallefall noe å strekke meg til – både i jobbsammenheng, i familien og vennekretsen ellers.

Kanskje vi alle kan tenke litt mer på en annen i ens hverdag?

Kunne gi et lite smil, kunne gi et klapp på skuldra med ordene: – Godt å se deg!

At ikke vi bare fokuserer på meg og mitt, men kunne gi litt av ens tid til en som kanskje kunne trenge å bli sett.

Til en som kanskje har behov for å bli hørt og forstått i ens hverdag – tid til å lytte.

Ingen kan rekke alle, men alle kan rekke en.

I disse corona-tider kanskje ta en telefon til en eller ei som dukka opp i tankene dine?

Jeg vil prøve å bli bedre på dette.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto