Forsinket under veiarbeidet

Da de lagde den nye firefelten borte ved Dyreparken i Kristiansand, da ble der en del forsinkelser.

Dette ble også varsla i forkant i både media og i våre rutetabeller den gangen.

På vei til Kristiansand så ble jeg veldig forsinket pga dette, og en passasjer kom frem og lurte på om vi rakk toget videre til Stavanger.

Illustrasjonsbilde

 

Det gjorde jeg jo ikke.

Rakk ikke bort til min egen avgang i retur en gang, et tidspunkt som var tidligere enn hva toget hans hadde til avgangstid.

Da spurte min passasjer: – Hva vil du, sjåfør gjøre med det?

Jeg svarte: – Jeg ville tatt en tidligere avgang – for å være sikker på å rekke bort i tide!

Han bad da om å få en taxi.

Jeg prøvde å overbevise han om at da hadde jeg ca 50 personer til – og som sikkert kunne tenke seg å få sin egen taxi.

Kan jo ikke gjøre forskjell – alle haster til der de skal til.

Og det tar tid å bestille og fremskaffe til så mange personer.

Han måte jo se selv at vi stod dønn stille til tider.

Ingen taxi kunne komme fortere frem enn hva vi i bussene kunne – når trafikken først stod stille.

Jeg fikk sagt at dette er en forsinkelse som var varslet, den var forventa, men allikevel så var der lite forståelse å få.

Det er i slike situasjoner man kunne hatt lyst til å si noen velvalgte ord, men det er sikkert lurest å tie stille.

Fikk bare smile og se glad ut – selv om alt tydeligvis bare var min feil og jeg burde ha ordna opp for han.

Det var så fråden stod, og ord som ikke egner seg på trykk – de kom uten varsel fra denne oppgitte mannen

Skulle så gjerne ha hjulpet alle.

Men av og til så blir vi forhindret i å gjøre det.

Kan informere deg om at det er skjellen at bussen er forsinket uten en god grunn.

Det hjelper godt at alle har sine betalings-midler klare ved ombordstigning.

Da tenker jeg på til det daglige – da uten veiarbeid, enten det er kort eller grunker som skal benyttes.

Takknemlig for at de fleste skjønner dette.

Refleks og bruk av lys på mobil det hjelper oss sjåfører i å se dere langs veien.

Det gjør at vi kan få en behagelig oppbremsing og stopp ved ditt ståsted.

La oss håpe at alle kommer seg vel frem og i tide.

For vi vil gjerne ha dere ombord på våre busser.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Innsendt tegning

Det er ikke mye som slår en personlig hilsen.

En personlig hilsen er liksom ikke rettet til noen andre.

Min svigersønn sendte meg denne tegningen som da William, mitt barnebarn har “tegnet”.

“Tegnet” av William Skorstøl (med litt hjelp fra en ansatt i barnehagen)

 

Deler av en chat med min svigersønn, Dag.

 

Det er hverdags-gleder, og som oppmuntrer meg veldig.

Jeg må få legge til en liten detalj til.

Se bilde under.

En bit til av samme chatten med min svigersønn, Dag.

 

Husker William sa det sist de overnattet: – Morfar, jeg er glad i deg!

Slike gullkorn kan jeg leve lenge på.

Husk at gutten er bare litt over 3 år i skrivende stund.

Jeg er takknemlig for å ha en slik familie rundt meg.

Som er der for en – ja vi er der for hverandre.

Hadde vært gøy om han ble bussjåfør.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Visakortet som forsvant

En passasjer fòr opp fra bussete, det var som en veps hadde stukket han i baken.

– Deger’n, visakortet mitt er borte! – sa Jonas.

Illustrasjonsbilde

 

Det var et mirakel at han ikke fòr i taket og fikk dunka hode sitt på turen opp.

Jonas ble veldig ute av seg, og begynte å lete.

Han leita over alt, og jeg kunne se at bekymringen steg i takt med fargen i ansiktet.

Jeg prøvde å gi han noen tips om hvor et visakort kan være.

For det kan fort ligge i selve lommeboka – bare på en annen plass, men der var det ikke.

Ikke lå det ved mobilen heller.

Men etter hvert kom det i fra Jonas: – Du så flaut, det lå i lomma på buksa!

– Jeg skal aldri mer ha bukser med flere en to lommer! – la han til og lo.

Han kunne informere meg om at den buksa han gikk med – den skulle nå kastes.

For den hadde for mange lommer å holde styr på.

En fin slutt siden visakortet kom til rette.

Og for meg en artig historie, en historie som også er helt sann.

 

Navnet er selvfølgelig byttet ut.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Vill i røret

Jeg traff ei jente nylig, og som jeg syntes det var noe kjent med.

Vi kom i prat, og hun sa at hun husket meg igjen.

Jeg hadde vært hennes bussjåfør for lenge siden.

Hun var nemlig min passasjer fra 1994 til 1997.

Vi mimret litt, og hun husket at vi hver morgen så hørte vi på “Vill i røret” på radioen i bussen jeg kjørte.

Det stemte.

Da satte hun meg samtidig på en hendelse som jeg nesten hadde glemt.

Illustrasjonsbilde

 

Vi hadde på en av turene hørt på dagens utgave av “Vill i røret”, og de på radioen sa:

–  Om dere kjenner noen dere vil vi skal lure, gi oss beskjed!

Umiddelbart etter denne oppfordringen på radioen kom spurte en glad gutt på første sete: – Alf Otto, kan jeg få mobilnummeret ditt?

Han smilte lurt og blunket til meg.

Han fikk ikke mitt mobilnummer.

For jeg vet hva han da ville, og på radioen skulle ikke jeg.

Men du så gøy å høre på når andre blir oppringt og blir lurt.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Parkering under broa

Vil fortelle om en hendelse til – fra en av turene til Gøteborg.

Jeg har jo tidligere kunne parkere under broa i byen, men fikk se at denne plassen var denne gangen sperret av pga parkeringsområde skulle omgjøres.

Men litt frimodighet må man jo ha når man er på tur.

Så jeg satte på nød-blinken og sprang bort å spurte en av de som jobbet der om jeg kunne få stå der den helgen.

Tro det eller ei, det fikk jeg.

Måtte bare ikke stå i veien for maskinene.

De løftet bort sperringene sine og fikk vinka meg inn på det sperra område, og lederen der gav meg tommel-opp da jeg kunne stoppe.

Illustrasjonsbilde

 

Jeg hengte opp en lapp i frontruta på bussen om at jeg hadde fått lov til å stå der, og med navnet på personen som gav meg lov.

Da hadde jeg igjen en god følelse om at bussen var på et trygt sted.

Ja den ble faktisk innegjerdet bak sperringene til de som jobbet der også.

Jeg liker det når en får parkert bussen greit for natten, og helst så nær til hotellet der man bor på.

Gratis ble det, for det var jo ikke da en parkeringsplass lengre.

Jeg går ofte turer når jeg besøker andre steder – godt å få lufta seg litt, kunne gjøre seg litt kjent.

En svingom bort for å se til bussen ja det gjør jeg mer enn gjerne om det passer seg slik.

Da er det greit å ha bussen nærme for å se at alt er greit – sett utenfra liksom.

Veldig fint å møte velvilje når man er ute på tur.

Hadde jeg bare tatt med til rette hadde nok bussen vært tauet vekk.

Derfor er det lurt å spør først.

Det tipset gjelder nok i de fleste tilfeller.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En kollega fikk bot

På en av turene til Sverige var jeg så heldig å treffe en norsk god kollega.

Jeg kjente han fra tidligere.

Vi begge bodde i samme område den gangen.

Han kjørte da for et annet selskap enn meg, og hadde en annen gruppe med seg på tur.

Begge hadde parkert på samme plass for natten.

Om morgenen etter kom vi begge til bussen samtidig.

Vi fikk en god prat sammen med litt kaffe – før arbeidsdagen skulle begynne.

Slik er bare så koselig.

Han ville etter hvert opp for å gjøre seg klar ved hotellet og kjørte føre meg opp dit.

Det gjorde han for å rigge seg til, og for å gå inn på hotellet for å gi beskjed til sin gruppe om at han venta med bussen på utsiden.

Noen minutter senere gjorde jeg det samme.

Da kom min kollega bort til meg og vifter med noe i sin hånd.

Illustrasjonsbilde

 

Han kunne fortelle at han var inne for å hente gruppa si.

I de få minuttene mens han var inne for å gi beskjed hadde en parkeringsvakt klart å være der og gitt han gebyr for ulovlig parkering.

Noe så ergerlig.

Fordelen for meg var at jeg kom etter at parkeringsvakta var gått videre, men klok av hans skade var jeg rimelig raskt inne til min gruppe som var på samme hotell.

Kunne jo ikke vite om parkeringsvakta stod rett bak et hjørne.

Mine måtte jo få beskjed om at også min buss stod klar til dagens utflukt, og var klar for ombordstigning.

Noen er iherdige i sin tjeneste du.

Til og med når en turbuss besøker en by.

Min kollega stod der bare i noen få minutter, og ikke i veien for noen.

Tenk bare på alle de pengene slike gjester legger i fra seg bare ved en overnatting.

Og så blir vi ønsket velkommen på en slik måte.

Skammelig.

Hadde han enda stått i veien for noen.

Jeg er glad jeg ikke fikk en slik økonomisk reaksjon.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Når den nye veien åpner

Jeg kjørte jo forbi slike skilt noen ganger på mine turer til og fra Arendal.

Og jeg hørte jo at passasjerene også var opptatt av dette.

De fleste vil jeg tro så frem til å få en ny vei på strekningen.

Noen lurte jo også på om bussene bare skal på den nye veien.

– Hva med oss som bor på den gamleveien? – hørte jeg ofte.

Uansett, dette skiltet sa iallefall litt om at tiden nærmet seg.

Illustrasjonsbilde tatt den 06.04.19 – og jeg stod stille når det ble tatt. Er tatt på Bergsmyr i Tvedestrand.

 

Det ble god stemning i bussen da en av passasjerene sa: – Denne veien åpner den toende juli!

Han var nok ikke så opptatt av hvilken trase vi skulle kjøre på.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Speilen jeg tok ved Syrdalens hjørne

Jeg får faktisk litt tilbakemeldinger fra dere lesere.

Det er jo kjempehyggelig.

En lurte på om jeg bare hadde solskinnshistorier.

Denne jeg deler i dag er vel kanskje ikke det.

Den går vel under det vi kaller en tabbe.

Men, man må ikke ta seg selv så høytidelig – at man ikke kan dele sine tabber også.

Jeg kom inn på ankomst i Arendal.

I spor D i Peder Thommessens Gate, og hadde veldig dårlig tid til sjåførbytte.

Den gangen kjørte vi tom buss opp til Moland Park for å bytte sjåfør med en påtroppende kollega.

Da alle mine passasjerer var vel ute av bussen, alle hadde fått sin bagasje – ja, da var det bare å komme seg opp til Moland Park.

Men hele Peder Thommessens Gate stod der kø.

Så jeg brukte de tomme bussfeltene foran, og dro forbi hele køen.

Litt frekt, ja, men de i køen skulle bare visst hvilken tid jeg hadde til rådighet.

Da jeg kom til Syrdalens hjørne – blinka jeg fint til venstre og gav det tegnet som køen trengte for å vite mitt ønske om å bli fletta inn.

I det jeg får ledig lomme, svingte jeg til høyre igjen og ut i veien mot rundkjøringen, og la ikke merke til noen problemer.

Fikk kjørt bussen opp til Moland Park, og overleverte bussen til påtroppende kollega.

Jeg kjørte hjemover og tenkte: – Endelig helg!

Selv om man trives i jobben, så er det godt med fri-helger også.

Godt inn i Vegårshei kommune ringte telefonen.

Da var jeg kommet til toppen av Hauglansdammen i Vegårshei – da ringte min teamleder.

Han kunne fortelle at der hos han stod en fortvila mann som hadde fått sin lakkerte speile på sin privatbil ødelagt av bussen.

Illustrasjonsbilde, tatt i forbindelse med en tur til Stavanger 07.07.07

 

Tid og sted stemte, så jeg måtte ned igjen til Moland Park for forklare han som stod der hva som hadde skjedd.

Det var lange tre mil tilbake, og jeg som var nesten hjemme .

Vel nede igjen fikk jeg forklart til denne fortvila mannen hva som hadde skjedd, og fikk tatt han i hånden og bedt han om unnskyldning.

Fikk også sagt at det var ikke meningen å stikke av.

Men jeg så ikke, jeg merket ikke noe, og hørte ikke noe av at jeg var så vidt borti i – idet jeg svingte til høyre igjen.

Var nemlig så vidt borti med overhenget bak.

Fort gjort var det.

Han tinte fort opp når han evna å se hendelsen også fra min side, og han kunne etter hvert dra på hytta med kona si som først avtalt.

Den uheldige ble heldigvis på godt lag igjen.

Men det var en lærerik opplevelse for meg.

Man kommer lengst med å legge seg flat har jeg funnet ut, be om unnskyldning om feilen er hos en selv.

Det blir det greiest i lengden for begge parter.

Så det var verdt det å dra ned igjen å få ordna opp.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Hengerne som mista sin last

Forbi Timeneskrysset i retning Kristiansand var jeg nære på.

Nære på med å få en bil inn i fronten på bussen.

Jeg lå i venstre fil slik at de som var i akselerasjons-feltet ut fra Kjevik kunne fra Timeneskrysset kjøre inn på E-18 uten at vi hindret hverandre.

Men plutselig så dro bilen som lå rett foran i høyre fil en brå sving over i min kjørebane.

Han skifta felt plutselig, så jeg måtte bremse.

Jeg skjønte fort hva som skjedde.

Bilen foran han igjen hadde en tilhenger med en sofa på.

Illustrasjonsbilde

 

Denne sofaen lå plutselig i hans veibane, og så vidt at det ikke smalt mellom sofaen og bilen.

Skjønte hvorfor han skifta fil, men jeg tror ikke han tenkte på hvor nært han kom meg i sin iver for å unna-manøvrere.

Derfor er det en fordel med å holde avstand.

Det rare er at i samme område, på broa øst for Varoddbroa opplevde jeg nesten det samme.

Da var jeg på vei til Arendal.

Bilen foran meg hadde også en tilhenger.

Hengeren var lastet med vinduer kan jeg huske.

Også han hadde sikra lasten sin for dårlig, og mista et vindu med karm midt på broa.

Jeg fikk sett dette tidsnok og slapp å bråbremse, slapp å hive bussen tilside.

Denne sjåføren så at deler av lasten plutselig ble borte.

Begge disse sjåførene burde ha sikra lasten sin bedre.

Det kan også være lurt, veldig lurt å holde god avstand til kjøretøyet foran.

Spesielt om forankjørende frakter en tilhenger med løse deler på.

Vil oppfordre alle til å holde god avstand til forankjørende.

Som en politimann sa til meg: – Stol ikke på andre i trafikken enn deg selv!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Isen etter skolen

En enslig skolegutt kom inn i bussen med en is-pinne i hånden.

Illustrasjonsbilde.

 

– Åh, er det lunsjen din? – spurte jeg, og smilte lurt.

Jeg liker å ha god kontakt med ungdommene og elsker når man kan få noen ord med dem.

Visste jo det at det kunne ikke være lunsj, for nå var skolen slutt og skolegutten skulle hjem etter endt skoledag.

– Vil du ha en is, Alf Otto? – spurte han.

– Nei takk! – svarte jeg, og lurte litt på om han hadde flere i det hele tatt.

Jeg så jo kun den ene isen han holdt i hånden, og et slikk av hans sin var ikke så fristende akkurat.

Da en annen gutt gikk av bussen fikk jeg se at han hadde fått seg en is og som han tok med seg ut.

Og da is-gutten selv skulle av bussen kom han igjen å lurte: – Er du sikker på at ikke du også vil ha en is, Alf Otto?

Han hadde visst en hel pakke i ryggsekken, og nå var pakka halvfull.

Et bevis på at han var omtenksom og veldig spandabel.

Da tok han opp en is og gav meg også en.

Isen var i ferd med å smelte, men du så god den var.

Jeg takket for isen.

– Du er snill og gavmild, du er en gutt med et stort hjerte! – sa jeg i det han gikk ut.

Han hadde spandert på flere der bak, og jeg tenkte jo mitt med hensyn til griseri.

Ved endestasjonen – der jeg snur med bussen fikk jeg se at alle sammen hadde lagt sine pinner og papir i søppeldunken.

Ikke noe var tilgriset med, hverken på gulv eller i setene.

Denne opplevelsen gjorde min dag så fin, det ble liksom prikken over i-en.

Og det å se de flotte ungdommene kose seg, og at de ryddet opp etter seg – rett og slett fantastisk.

Jeg er privilegert som får være en bussjåfør for slike flotte ungdommer.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto