På vei ned mot byen kom en representant for russen frem for å spørre om det var mulig å gjøre et aldri så lite stopp.
Han kunne fortelle at der var noen få som gjerne skulle ha letta litt på trykket.
De var nemlig på vei til et arrangement i byen, og noen av dem hadde tatt noen få innabords.
Og det er jo slik at det som kommer inn, det må også ut.
Jeg foreslo en plass som var greit å få ordna dette, og det var heller ikke så lenge til på det tidspunktet.
For der skulle jo jeg tømme ei postkasse også, så da kunne vi liksom få gjort to ting på en gang.
Han takket for velvilje og forståelse, og overbringa svaret til de som trang et lite stopp for lufting.
Da jeg kom frem og var i ferd med å tømme denne postkassa – fikk jeg til min store forskrekkelse se at over halve bussen, gutter og jenter var ute for å gjøre sitt fornødne.
De stod på kryss og på tvers, og ingen brydde seg om nærlysene sto rett i mot.
Noen stående og andre på huk, jeg trodde faktisk ikke mine egne øyer.
Dagen etter var jeg innom på samme butikk for å levere ei pakke.
Da sa butikkdama at der var utrolig mange gule flekker i snøen – som om jeg kunne vite hvorfor!
Jeg ble så paff.
Både av hendelsen fra dagen føre, og på ordene fra butikkdama.
Det satte meg virkelig fort noen timer tilbake i tid – såpass at jeg fikk meg ikke til å innrømme at det hele var min ide til den nødne russen.
Har heller ikke sagt det i skrivende stund.
Får vente til det har gått en stund tror jeg.
Jeg trodde at det kanskje kunne være 3 til 4 stykker som trengte å få letta seg litt kvelden føre, og ikke så mange som det ble.
Var også sikker på at de ville gå bak selve butikken slik at de kunne gjøre dette litt mer diskre.
Ikke stå hulter til bulter, gutter og jenter om hverandre.
Parkeringsplassen så ikke ut.
Det måtte jeg jo bare være enig i.
Den var fylt med gule flekker i sneen, som i et fargekart.
Jeg må innrømme at jeg følte meg litt del-skyldig, selv om jeg bare ble en måpende tilskuer.
Jeg kom for kort tid siden inn til vårt stopp i Vinterkjær.
Det var faktisk nå på onsdag i denne uka.
Dro kjenselen på en som sto der – en som sto med ryggen til.
Jeg åpnet fremdøra og jeg ropte: – John!
Var det ikke han, så svarer han vel ikke tenkte jeg.
Men, han svarte meg jo!
– Ja! – hørte jeg fra en kjent stemme.
Med andre ord så var det rett person.
Jeg spurte om han kjente meg igjen da han kom bort til framdøra mi.
– Ja, det gjør jeg! – svarte han.
– Er du sikker på hvem jeg er? – spurte jeg like forundra.
Har tross alt endra meg litt siden sist han så meg.
Har jo fått meg briller, blitt litt gråere i håret og blitt noe tyngre enn da jeg var rundt 15 år.
Han stod på sitt, og fremholdt på det at han visste hvem jeg var.
– Husker du navnet mitt også?
Ville jo teste om han snakket sant.
For alle kan jo si at de kjenner en person – bare for å være hyggelig liksom.
Han svarte: – Du heter, Alf!
Da skjønte jeg at han var på rett spor, selv om jeg har to navn, og bruker dem begge.
Han var nemlig min rektor på Vegårshei barne og ungdomsskole.
Mange her på Vegårshei som vet hvem dette er.
Jeg var ikke fast gjest på hans kontor den gangen jeg var skoleelev, faktisk så ble jeg aldri sendt ned dit.
Der var nok noen av dere som leser som kanskje ville tro at jeg var en slik villbasse – slik at jeg var fast på gangen eller ofte sendt på rektors kontor.
Men jeg havnet aldri der, ikke på noen av de plassene.
Allikevel kjente han meg igjen – og det etter over 35 år.
Ble veldig imponert over hans hukommelse.
Det var så koselig for meg å treffe John og kona Asta Sjaavaag igjen slik i forbifarten.
Og de holdt seg like godt, slik som de alltid har gjort.
