Tragedien som rammet henne

Som jeg tidligere har nevnt i en tidligere blogg, så var jeg borte fra mitt yrke som bussjåfør i et år.

Grunnen var en operasjon i hode.

Da jeg etter et år kom tilbake, traff jeg en av mine faste passasjerer igjen.

Ei jente.

Hun var 15 år, og riktig slo seg på låret da hun fikk se meg.

– Hvor i all verden har du vært hen, Alf Otto?

– Jeg har savnet deg bak rattet!

Skal innrømme at det var gode ord å få, og ekstra sterkt å få det fra ei så ung frøken.

Hun la til at hun trodde jeg hadde slutta som bussjåfør.

– Jeg kunne vært død! – svarte jeg.

Hun satte seg foran, fordi hun ville gjerne høre hva jeg hadde gjort den siste tiden.

Normalt pleide hun å sitte langt bak.

Sa jo etter hvert at jeg hadde vært sykemeldt i et år.

Dette på grunn av at reglene er slik når man kjører buss med passasjerer.

Og faktisk er det flere enn bare meg som har slått hode i et fall, men der utfallet har blitt mye verre.

Noen har blitt varig ufør, og der er de som har dødd av en slik hendelse.

Så jeg har vært heldig, svært heldig.

Heldig som hverken døde eller ble ufør av dette fallet.

Ikke en tablett eller noen plager har jeg hatt for min del etter at de sydde igjen hullene i skallen.

Jeg legger ut den historien i en egen link her om du vil lese hva jeg gikk gjennom.

Link til tidligere post

Hun begynte å gråte.

Og hun sa at dette pleide hun ikke å gjøre.

Ingen pleide å få se hennes tårer.

Men min opplevelse gjorde visst inntrykk på henne.

Så de tårene bare kom.

Det var jo fint, det tok jeg som et stort kompliment.

Fordi man må og skal ikke ta livet som en selvfølge.

Hun kunne fortelle at en hendelse også hadde skjedd henne.

Og det ønsket hun å dele med meg, som en tillit tilbake.

Hun hadde mistet en person som stod henne nær, og dette hadde satt sine spor.

Jeg vet litt om hva det innebærer – det å miste en som stod en så nær.

Kan fort komme tårer på noen og en hver da i en slik stund.

Hun hadde det ikke like greit nå som da jeg hadde henne med som passasjer sist – før jeg ble sykemeldt.

Men følte allikevel hun fikk et lite lys i tunnelen etter vi hadde snakket sammen.

Hun hadde heldigvis gode venner rundt seg, og som ville henne bare det beste.

Jeg ble bare så takknemlig – for at jeg fikk tilgang på en slik god og dyp samtale.

At hun viste meg denne tilliten.

Av og til så hjelper det bare det å kunne sette ord på følelsene, tankene og det som opptar en.

Fellesnevneren for oss to var og er – det er utrolig viktig å ha en å kunne dele ting med.

Dele med noen når livet er vanskelig, og kanskje litt tungt å leve til tider.

Da blir byrden halvparten så tung.

Og gledene dobbelt så gøye – når man har en eller flere å dele oppturene med.

Selv må jeg takke de (blant annet min kone) som fikk meg til sykehus den gangen – og i tide.

Som fikk fortgang i en operasjon på Rikshospitalet.

Alt må man ikke bære på alene.

Det kan koste en livet.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Tilbudte busspassasjeren hjelp

Jeg hadde vært en tur i pauserommet i Arendal.

Det er veldig godt å få strekt litt på bena når man har kjørt en stund.

Få seg litt frisk luft for å si det rett ut.

Kunne gå på toalettet, og kanskje etterpå få seg en liten kopp kaffe i lag med gode kollegaer.

Tror dette er med å gjøre oss sjåfører mer konsentrert i trafikken.

Så ser du en bussjåfør som går fra bussen sin på ankomst, så se på det som et pluss.

Bussjåføren vil forberede seg for returen.

Alle er tjent med en våken og opplagt bussjåfør.

Da jeg kom tilbake til bussen fikk jeg se ei jente stå på utsiden av bussen.

Hun stod der med veldig mye bagasje.

Før jeg låser opp for alle, så prøver jeg å hjelpe de med barnevogn, og de med bagasje først.

Og selv sin unge alder – så tilbudte jeg også henne min hjelp til å få inn bagasjen.

Godt med alt som er på plass før avgangstiden er der liksom.

Men hun takket nei, med videre beskjed: – Jeg skal ordne alt selv!

Hun virket en smule sta og egenrådig.

Tiden gikk, og vi hadde etter hvert bare noen sekunder igjen til avgang.

Men tror du hun hadde plassert noe av bagasjen?

Nei, nei.

Den begynte hun på 10 sekunder før før vi skulle til å kjøre.

Da skulle bagasjen plasseres, da syntes hun det passet best.

Videre skulle hun finne frem sitt kort for å betale for turen.

Det er da man kunne tenkt å si noen fine velvalgte ord.

Av g til er lurest å ikke si noe.

Men vi kom oss av sted, bare litt forsinket.

Hadde vi hatt mange av de du!

Noe som hjelper godt for oss bussjåfører det er når bagasje er på plass i tide før avgang.

Og at betalingskortet eller penger er funnet frem ved ombordstigning.

Dette med betaling gjelder også de som står langs veien å venter på oss.

Da skal vi bussjåfører gjøre alt som står i vår makt i å prøve å være på tiden i ankomst.

Selve trafikken og hindringer langs veien råder vi ikke over.

Ikke styrer vi stort med hensyn til været heller.

Men det vi kan i fellesskap gjøre noe med – vil jeg som bussjåfør gjør min del av.

– Og du din?

Så blir det fine bussturer for oss alle, i rute, og på tiden i ankomst.

Takknemlig for alle bilister og sjåfører på tunge kjøretøyer som slipper oss ut igjen i fra busslommene.

Dere er med å hjelper oss i å få våre passasjerer frem i tide.

Dere hjelper oss i å rekke våre korrespondanser.

Håper vi kan fortsette det gode samarbeidet.

Både i bussen og i trafikken.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Turen til Lillehammer

Et år så fikk jeg gleden av å kjøre syklister fra Arendal til Lillehammer.

De skulle sykle i Birkebeinrittet.

Et ritt som går fra Rena til Lillehammer.

To av syklistene hadde en del med trafikken å gjøre, iallefall på den tiden.

En av dem har jeg hatt som lærer på skolen da jeg tok fagbrevet i tungtransport.

Den andre har blant annet vært kjøreskolelærer i distriktet vårt.

Da alle var vel ombord, alle syklene var fint plassert i godsrommet – tok en av de to ordet og ønsket velkommen til sin gruppe.

Og han klarte også å si at det var godt de hadde fått en bussjåfør med fagbrev.

Kan tro jeg kjente forventningene steg et lite hakk.

Der skulle de to sitte å følge med på hva jeg gjorde – og det på den lange turen.

Ikke bare en vei, men tur retur liksom.

Følte et øyeblikk at dette ble som en lang oppkjøring til førerprøven.

Men, det gav seg heldigvis fort.

Jeg kjørte slik jeg alltid har gjort, og de klaget ikke på det.

Det ble en fantastisk fin tur.

Fin stemning i bussen.

Kan jo fortelle at da jeg kom til Lillehammer la jeg meg i feil fil.

Skulle ha lagt meg i høgre i forhold til Mølla hotell.

For det var dit vi skulle til.

Oppdaget dette for sent.

Men i lyskrysset tok jeg en “spansk” en, og kom meg over i rett fil.

Jeg kunne ikke dy meg, så jeg sa til de to “betjentene”: – Ja nå fikk du se hvordan fagfolk gjør det! – og smilte.

Da svarte en av dem: – Ja, men det gikk jo greit dette!

Alle var fornøyde.

Det er vel det vi kaller å improvisere, eller joksa litt – som Inger Espelid av og til sa.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Krasjet ved Bergemoen i Grimstad

Ikke alle innlegg er like fornøyelige.

Men jeg ønsker å være åpen og ærlig.

Og uhell kan skje alle.

Kan jo ikke skrive bare når det går fint, og bare når livet har medgang.

Da ville jo ikke min blogg være helt ærlig og sann.

Derfor blir også denne fortellingen tatt med på bloggen min.

Forresten veldig koselig at du tar deg tid til å lese, og følge meg på deler av min hverdag.

Fortellingen denne gangen er fra tiden før vi fikk firefelts-motorvei mellom Grimstad og Lillesand.

Veien inn fra Bergemoen kom på som i et vanlig veikryss den gangen.

Det vil si at de som kom ut fra Bergemoen og inn på E18 – måtte først krysse ei fil om de skulle østover mot Arendal.

Jeg kom med buss fra Kristiansand.

Ante fred og ingen fare.

Jeg så at en bil fra Bergemoen stod å ventet på klar bane fra øst, noe bilisten også fikk.

Men den veien fra Bergemoen hadde jo vikeplikt fra begge sider.

Jeg kjørte tross alt på E18, og regnet med at bilisten ville vente til det også ble klart fra den andre siden, altså bilistens høgre side.

Da jeg var nesten foran han – kjørte bilisten ut, og rett i siden på bussen min.

Ikke skjønte jeg hva han tenkte på.

For det ble skader.

Skader på både buss og bil.

Heldigvis ingen passasjerer ble skadet, men de skjønte jo fort at noe var galt.

Han tok på seg hele skylden på stedet.

Jeg tok bare noen bilder for å få sikre bevismaterialet derfra.

Noterte meg registreringsnummer og navnet hans, tid og sted.

Ble enig med mannen som kjørte bilen om å skrive skadeskjema senere oppe i Moland Park der vi parkerte bussene.

For å stå i veibanen og lage mere kø, det ville jeg helst unngå.

Vil helst ikke være et midtpunkt i veibanen i ordets rette forstand, og helst ikke foran mine passasjerer.

Så det hele ordnet seg, men allikevel veldig kjedelig for oss begge.

Han hadde fått bussen min i sin blind-sone.

Det vil si at jeg lå skjult bak hans vinduskarm og sidespeil.

Og jeg kom foran han i det han så seg på nytt til sin venstre side.

Utrolig fort gjort.

Men igjen en lærerik opplevelse for meg – sikkert for han også.

Sjekk blind-sonen godt er min oppfordring.

Han skal være glad jeg ikke var syklist.

De er enda verre å oppdage, og er enda mer skjult i ens blind-sone.

Iallefall ikke så synlig som en buss skulle jeg tro.

Hadde jeg vært syklist – hadde jeg vel ikke skrevet dette i dag.

Da hadde jeg nok vært under jorden for lengst, i beste fall veldig skadet.

Det er noe å tenke på.

Ment for oss som ferdes i trafikken.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Bestemortreffen

En dag for kort tid siden hadde jeg med meg ei eldre dame.

Hun var tydelig bestemor.

Ikke fordi at hun så gammel ut, men hun snakket så varmt om sine skjønne barnebarn.

Hun skulle snart få ha dem alle på overnatting, fem i tallet.

Og de skulle ut på kino kunne hun fortelle.

De skulle også ut å kose seg på en pizza-restaurant etter hvert.

Og alle barnebarna skulle få kvalitets-tid med bare henne.

Hjemme skulle de spille og bare ha det gøy – men da også sammen med bestefar.

Dette var det de kalte “Bestemortreffen”.

Jeg ble så takknemlig for det hun fortalte i bussen.

Minnene kom fort da mine barn var hos sine besteforeldre.

Nå er det bare gode minner.

Fordi alle besteforeldrene til mine barn er borte i dag.

Men jeg vet at mine barn husker mange gode stunder og øyeblikk fra dem enda.

Slike treff gir gode opplevelser, og det skaper gode minner.

Ble så glad når hun fortalte om sine planer for sine barnebarn.

Håper jeg kan få være en så god bestefar selv – for mine barnebarn.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Dette tok Tvedestrandsposten tak i

Fikk en hyggelig henvendelse fra lokalavisa Tvedestrandsposten her om dagen.

De hadde fått med seg at jeg delte en oppfordring på min private Facebook.

Oppfordring gikk/ går ut på å anskaffe seg refleks.

Noe alle som ferdes langs veien burde anskaffe seg fortest mulig.

Og har man ikke refleks på seg, så for all del: – Bruk lyset på mobilen!

En god hjelp i seg selv nå i høstmørket.

Prøv å kjør med nærlys, kanskje møte biler som blender litt, og man har tåke og regn.

Da er mørkkledde personer nesten som ikke synlig.

Legger ved linken til innlegget som Tvedestrandsposten la ut på nettutgaven.

Tvedestrandsposten var greie å åpna dette innlegget for alle, selv for de uten abonnement.

Det vil si alle kan få lest dette, og høre min video-snutt.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

To passasjer hjalp til i et fryktelig snøvær

Hadde med to passasjer for mange år siden.

Passasjerer som jeg har hatt med meg mange ganger.

De reiste fast inn til Kristiansand.

Illustrasjonsbilde

De har nok opplevd en del av livets harde skole og dens motgang.

Men de har tross dette – et humør og en væremåte som gleder de rundt seg.

Det hendte ofte at de skulle til storbyen med meg.

Jeg var heldig som fikk mange gode samtaler med dem.

Dette var på den tiden da jeg kjørte TIMEkspressen mellom Arendal og Kristiansand.

Noen som overrasket meg veldig var nettopp de to.

De stod en mørk og snørik vinterkveld å hjalp til med kjettinger for en av mine kollegaer.

Han var var på vei i retning mot Kristiansand, og stod parkert på motsatt side av der jeg slapp av noen av mine passasjerer.

Det var et snøvær av de sjeldne.

Men nettopp de to stod ute i snøføyka sammen med min kollega som la på kjettinger.

Den ene hjalp til med å dra i selve kjettingen, og den andre sto med lys og var til hjelp ut i snøstormen.

Det er fint med litt hjelp når man holder på med et slikt arbeid.

Er det en man kjenner er det godt med litt selskap der ute i blåsten.

Spesielt når man har et så ufyselig vær slik som det var.

Man blir også fort kald på hendene i et slikt vær.

Alt er mye enklere – bare der er lyst.

Av og til stiller de som man skulle tro det minst om – opp.

Jeg følte meg takknemlig som fikk se dette.

Selv om det ikke var meg de hjalp, så hjalp de liksom meg allikevel.

På en måte så ble det jo det.

Det var tross alt min kollega og mitt selskap de hjalp.

Jeg gav et lite tut på hornet i det jeg forlot holdeplassen min i retning Arendal.

Både min kollega, og de to – vinket og gav tommel opp tilbake.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Bokstavlig talt

Vet ikke hva som kan være galt.

Men av og til så får jeg noen rare spørmål.

Det er kanskje meg som det er noe galt med, som ikke skjønner hva folk tenker.

En spurte ved ombordstigning: – Hvor mye skal du ha?

Det virket som om jeg skulle vite resten.

– Jeg må nesten vite hvor du skal hen! – svarte jeg høflig.

Jeg kan jo ikke skanne hva folk tenker.

En gang jeg stod i Arendal.

Og en annen personen i fremdøra sa: – Jeg skal ha en voksen billett til Arendal!

Jeg måtte smile, og svarte: – Det blir ikke lange turen – vi er jo i Arendal!

De pleier å skjønne at de må oppgi et annet sted enn der vi er.

Jeg fikk raskt opplyst hvor personen ville reise.

Blir som regel litt smil fra oss begge da.

Andre ganger tar jeg opp ting litt vel bokstavelig, og satser på at passasjeren har en smule sans for humor.

Hadde med ei dame her om dagen som lurte på om jeg kjørte over skolen.

– Nei, det gjør vi ikke!

– Det er vel litt drastisk, synes du ikke?

Dama skjønte fort at det var vel voldsomt.

Jeg elsker å trekke litt.

Og hun tok det at jeg var så bokstavelig med et smil.

Hun satte seg foran og vi hadde en veldig koselig samtale på turen.

Hun fikk selvfølgelig svar på sitt spørsmål.

Vi kjørte over Viddefjell i Risør, og som egentlig var det spørmålet gikk ut på.

Jeg har også ordlagt meg feil i ny og ne.

Har fått lært at man spør ikke følgende spørsmål: – Skal du ha honnør-billett?

En godt voksen person så ned på meg med et skummelt blikk.

– Ser jeg så gammel ut? – fikk jeg til svar.

Da er gode råd dyre.

Liker ikke om noen opplever meg frekk.

Fikk heldigvis forklart at det er ikke bare de eldre som får honnør-rabatt.

Lærte jo det at da er det bedre å spørre: – Hva slags billett ønsker du?

For slår jeg ut en voksen-billett og tar det som en selvfølge, kan du være sikker på at det skulle vært en honnør.

Derfor er det fint å få plass rett kategori ved billettering.

Da blir alle fornøyde, og da slipper jeg å oppbevare på et feilslag.

Må ta med denne også.

– Vet du når bussen går?

Det er liksom den opplysningen jeg fikk før jeg skulle svare.

Hva ville du svart, du som leser?

Var det avgangen fra Arendal, eller fra Risør de lurte på mon tro?

Kunne jo være personen lurte på om når vi drar fra Tvedestrand.

Litt konkret kan være greit.

Må ha med en til.

Lover at det blir den siste for denne gang.

En liten guttunge skulle med bussen min.

Han skulle av med den grønne postkassa.

Da er det en fordel å være litt kjent på ruta.

For der finnes mange grønne postkasser.

Kan opplyse om at han kom seg trygt frem, og kom av på rett plass.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Brukte meg som en bank

En av mine faste passasjerer kom en dag og lurte på om jeg kunne ta vare på 200 kroner for han.

For han ville være sikker på at han hadde nok penger til turen hjem, til ettermiddags-turen.

Jeg tok i mot pengene, og la dem for seg selv i veska.

Dette var jo nye takter.

Var ikke vant til slikt fra denne karen.

Denne karen pleide ofte å krite turene, og betale senere.

Jeg kjente han godt.

Selv om det kunne gå litt tid mellom hver gang han bladde opp sine sedler – så visste jeg at han ordnet opp.

Ordnet opp for alle sine tidligere turer.

Men jeg tenkte jo på: – Hvor lenge blir de pengene liggende i min veske mon tro?

Tiden for returen samme dag nærmet seg.

I det jeg gjør klar bussen for avgang – kom han litt lur bort til meg å spurte:

– Trur du jeg kan få pengene igjen?

– Jeg må et viktig ærend – jeg må på polet!

Han var jo ærlig på dette.

Pengene var jo hans, så pengene fikk han.

Blid og fornøyd så snudde han seg, og gikk beint i retning polet.

Kom raskt tilbake, da med pose.

Mine mistanker stemte.

Han hadde ikke flere grunker igjen til turen hjem.

Tidligere anbefalinger om å betale etter hvert hadde igjen blitt “glemt”.

Så da var det opp med blokka, og få notert en tur til.

Godt der ikke var renter på innskuddet.

Da hadde det blitt vel mye flytende i posen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Fikk tilbud om å se puppene

Kan tro som bussjåfør kan man oppleve mange rare spørsmål.

Og til tider blir vi møtt med de utroligste ting.

Ei dame i Arendal kom bort til meg litt før bussavgang å spurte: – Kan jeg låne 100 kroner?

Jeg var litt opptatt der da.

Holdt på å gjøre klar bussen til avgang, og rakk dessverre ikke å svare raskt nok.

Lite visste jeg om at hun ikke ville gi seg.

Så fikk jeg spørsmålet eller tilbudet om man kan kalle det det på nytt – ja nesten uten valg.

– Kan jeg låne 50 kroner da – så skal du få se puppene mine?

Før jeg rakk å svare hadde hun dratt opp genseren.

Og der så jeg rett inn i fronten på barmen hennes.

Ingenting var skjult.

Jeg ble så paff at jeg hadde ikke ord.

Slike syn er ikke hverdagskost.

Tror nok hun skjønte at jeg ikke vil gi henne mer penger til å drikke for.

For genseren gikk heldigvis fort tilbake til normal posisjon.

Det ble bare en god latter for oss begge.

Dette synet fikk en bekjent av meg også se.

En bekjent som skulle sende ei pakke med bussen.

Han lo så han grein.

Vet ikke om det var av meg han lo.

For jeg ble bare stående å måpe.

Jaja, vet ikke om man kan kalle dette krydder i hverdagen.

Men jeg husker det godt kan du si.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto