High five

En dag kom jeg til et busstopp der tre ungdommer sto å venta på bussen.

Jeg stoppet, og inn kom bare en av de tre guttene.

– Skal ikke de to andre være med? – spurte jeg.

– Nei! – svarte gutten.

– De bare følger meg til bussen!

Men bak han kom også den andre gutten inn.

Jeg lurte litt, siden den første gutten sa at han skulle reise alene.

– Jeg skal ikke være med! – sa den andre gutten.

– Jeg måtte bare inn for å gi deg en high-five, Alf Otto, siden jeg så at det var deg som kjørte!

Den gutten gikk ut igjen når high-five var gitt, og etterlot seg en glede og et stort smil hos meg.

Flotte gutter, kan leve lenge på slikt.

Sånne stunts lyser opp hverdagen min.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Truserøsk

En av jentene i den yngre garde bad meg om å vente litt med å kjøre, fordi hun måtte heise opp buksa litt.

Den holdt visst nemlig på å gli ned, og ting må jo være på plass når en skal ut på busstur.

Jeg var jo selvsagt enig i det og ble stående stille inntil dette var ordnet.

Jeg kunne ikke dy meg – så jeg sa til henne at hun måtte ikke heise buksa for høyt opp – slik at buksa kiler seg fast!

Da avbryter en gutt i andre klasse og sier med et stort smil (og med rullende “r”): – Glipper du på buksa er det fort for å få truserøsk! (hva nå det enn er?)

Det ble det en god latter i bussen og jenta selv syntes det bare var gøy.

Buksa fikk hun på rett plass den, og ingen skade skjedde.

Hun fikk satt seg, fikk på seg sitt setebelte og vi kunne fortsette turen innover.

Å kjøre skolebarn er bare helt topp.

De skaper liv og litt lyd, men hva gjør vel det?

Det viktigste for meg er at de er sikra og ikke mobber andre.

Kan vi oppleve litt hverdags-gleder, så takker jeg ja til det.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

“Logogiskt”

Jeg er så glad i de skolebarna som jeg får ha med meg på skolebussen.

Vi tuller og tøyser en “skjellen” gang.

Og en dag spurte jeg dem om noen enkle gåter, og de svarte jo så godt de kunne.

Den ene syntes han var veldig flink, og svarte litt bråkjekk: – Ja, det er jo “logogiskt”.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Egentlig ikke

En av de små jentene jeg har på bussen min kunne fortelle meg at hun hadde nemlig tegnet på veggen hjemme!

Og det var med ordentlig tusj!

– Jaha, det tenker jeg mamma og pappa likte godt! – svarte jeg.

– Nei, egentlig ikke! – svarte hun.

Ikke fint å le av slikt, men jeg måtte dra på smilebåndet.

Godt svart av henne iallefall.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det kan jeg ikke huske

De fleste som slår seg godt har nok ikke glemt hvordan smerten var eller er – ei heller hvor på kroppen dette inntraff!

En ung gutt kom inn på bussen og måtte si meg at i dag hadde han slått seg veldig altså, på tre plasser.

Først i hode, så på låret og så ble det stille!

– Jaha, det var to plasser! – sa jeg.

– Ja, for den tredje – husker jeg ikke!

Kan ikke annet enn å smile.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

I går fikk jeg mitt første kyss

En av mine unge passasjerer hadde noe interessant han ønsket å fortelle sin kamerat i sidesetet.

Men i sin iver så ble det ikke helt på hviske-nivå kan du si – selv om det i utgangspunktet var meningen!

Jeg gav raskt uttrykk for at jeg ved et “uhell” hørte nyheten – om at han hadde fått sitt første kyss i går!

Jeg sa at dette må vel alle få høre, og lot som om jeg ville ta mikrofonen for å overbringe denne flotte nyheten.

Men da fikk jeg rask beskjed: – Hold munn, hold munn, Alf Otto, – og gutten lo.

Det ble litt latter, og gutten så takknemlig og smilende for at jeg ikke tok det på høgtaleren.

De som fikk dette med seg var bare de som satt nærme nok og som hørte han “hviske”.

Gullkorn i hverdagen for meg.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Tusen heste-gir

Å høre ungene på bussen diskuterer om å hvem som har mest på konto, ja da skjønner jeg at jeg hadde ikke helt de samme vilkår da jeg var ung.

For den ene hadde millioner og billioner, den andre hadde tusen tusen trilliarder!

Da alle tall var brukt opp – skulle de lovende små gi uttrykk for hva pengene skulle bli brukt til.

Noe stort og fint – ja noe flott skulle det bli.

Forslagene stod i kø.

Og flere av dem hadde mange store planer for fremtiden, og det skjønner jeg godt med en slik økonomi!

En av dem skulle få laget den største båten, og den skulle bli den største i verden!

Det skulle vi alle forstå – for den skulle ha tusen heste-gir!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Arne fikk nytt mot

For en god stund siden så hadde jeg med meg en busspassasjer som skulle til Kjevik.

Han fortalte meg en historie som jeg tror var selvopplevd.

En vellykket forretningsmann skulle ut for å spise en bedre middag med sin partner.

Vet ikke om det var sin kjære, eller om det var med en forretningsforbindelse.

Men ut skulle dem.

Fremme ved restauranten så så tilfeldigvis denne forretningsmannen over på den andre siden av gaten.

Der dro han kjenselen på en bekjent.

En som satt der i ruskværet å tigde.

Forretningsmannen gikk bort for å hilse, strakk frem sin hånd å sa: – Hei, Arne, kjenner du meg igjen?

Arne så opp, og svarte kontant: – Ja, du kjenner jeg igjen, takk for sist!

De hadde gått i samme klasse, og begge hadde i utgangspunktet samme mål i livet.

Men for Arne så hadde det gått litt feil med tanke på de drømmene han hadde bæret på siden han var guttunge.

Arne kunne fortelle at han ved et veiskille i livet så stod det på en tusenlapp.

Men han klarte ikke å skaffe seg den, og hans drøm ble knust.

Etter litt prat gikk forretningsmannen tilbake til sin partner for å spise.

Han ble tankefull over det han nettopp hadde sett og hørt.

Og fra sitt restaurantvindu skuet han titt og ofte over på den andre siden – der hans tidligere klassekamerat satt å tigde, tigde til livets opphold.

Det ble en stor kontrast.

Maten fikk nok ikke den dimensjonen som var tiltenkt.

Så forretningsmannen tok turen ut på toalettet før desserten.

Der tok han opp sitt sjekkhefte og skrev: Til Arne, og beløp på: Tusen kroner.

Etter at hele middagen var over, ble denne sjekken overlevert til den tidligere klassekameraten.

Til han som satt å bad om noen få kroner til livets opphold – fra folk som tilfeldig gikk forbi.

Da forretningsmannen kom bort – så Arne opp med et spørrende blikk.

Forretningsmannen sa: – Arne, gå å realiser din drøm – jeg har tro på deg!

Som sagt så gjort.

Arne tok med seg sin kopp, sitt underlag og sjekken godt plassert i innerlomma.

Og med en tåre av glede skyndte han seg avsted.

Flere måneder senere så satt denne forretningsmannen på sitt kontor.

Åpnet dagens post, og der fikk han se et fint brev – sendt fra Arne.

Der stod blant annet: – Kjære venn, takk for at du tok deg tid, takk for tillit og takk for pengene!

Videre stod det at nå hadde han en bedrift som gikk med et fint overskudd.

Der lå også i brevet et gavekort fra bedriften Arne nå hadde, med pålydende verdi på titusen kroner.

Som en takk, signert av Arne.

Passasjeren som fortalte meg dette var selv fint antrukket.

Jeg la merke til at han hadde fin klokke og ringer på sine fingre.

Og han hadde selv tårer i øyene når han fortalte meg denne historien.

Passasjeren måtte selv ha en liten pause i ny og ne når han fortalte meg om Arne.

For det virket som om han gjenopplevde det.

Tror ingen har gjort en historie så levende for meg før.

Derfor tror jeg dette var noe han selv hadde opplevd, men som han ikke ville ta æren av.

Jeg kjente meg rørt, rørt over at der finnes slike medmennesker.

Han gav meg et klapp på skuldra i det han gikk av bussen min.

Takket for bussturen og gikk ut.

Det ble iallefall til ettertanke for meg.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Elgjakta

Kunne ikke unngå å spørre ungene på bussen om ikke elgjakta var i gang.

Måtte jo vise meg litt interessert, kjørte jo tross alt i ei bygd der jakt er veldig vanlig.

Da var der en meget slagferdig unge som svarte: – Her jakter de på Mamma!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Oldemor

Som bussjåfør så får vi jo en del fine opplevelser i hverdagen.

Og fra barnsmunn får en det som regel usensurert.

Og ei lita jente kunne fortelle meg at hennes oldemor var nå gått bort.

Før jeg rakk å respondere på det svarte en liten gutt: – Men henne får du se igjen i Himlen!

Da svarte jenta litt betenksomt: – Jeg vil jo ikke opp til Himlen nå – for jeg vil jo ikke dø!


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto