Tisset i en pose på bussen

Det er ikke alltid like enkelt å vite hva man skal gjøre.

Spesielt når man skal rekke flere ting samtidig, og alt er like viktig.

Noen skal rekke fly, andre har sine avtaler.

Mange står kanskje langs veien å venter på oss og tenker: – Hvor i all verden blir det av bussen?

Hadde ikke en app som informerte om vår posisjon i sanntid da.

Kanskje har enkelte sett feil på klokken og skulle egentlig ha tatt bussen føre, men rakk den ikke.

For det hender også av og til.

I slike tilfeller er det fint om bussen er på tiden.

På vei til Kristiansand så gjorde jeg et kort stopp i Grimstad.

Et normalt stopp for å slippe av og ta på folk.

Billetterte dem, og var deretter klar til å reise videre mot Kristiansand.

Rett før avgang i Grimstad kom det frem to damer.

Tror de kom på bare noen få stopp tidligere.

Begge var litt små-brisene.

De spurte om de kunne gå ut for å gå på do.

Jeg var allerede noen få minutter forsinket, og ytterlig forsinkelse hadde jeg ikke lyst på.

Hadde jo korrespondanser som jeg også skulle rekke.

De to hadde jo ikke sittet på i bussen så veldig lenge, så noen minutter til burde kunne gå tenkte jeg.

Av erfaring så vet jeg at slike pauser for enkelte også kan innebære å skaffe seg mer å drikke på.

Drikke hadde de tydeligvis fått nok av.

Mer av det flytende trengte de ikke.

Så jeg svarte dem på en vennlig måte: – Det blir ikke til at jeg venter lengre her!

– Vil dere, så kan dere gå av bussen, og bruke samme billett hos min kollega, men da på neste buss!

Det ble mitt tilbud for dem.

Jeg hadde tross alt korrespondanse som sagt.

Blant annet med buss videre inn til flyplassen, Kjevik.

Ville jo ikke la de to alene unødig forsinke meg eller de øvrige passasjerene noe mer.

De takket nei til mitt tilbud, og satte seg fint tilbake på plass.

Følte nok at det var ikke så prekært som først antatt.

Da vi kom til Lillesand hadde jeg faktisk fått kjørt inn litt av denne forsinkelsen.

Fine veier der mellom de to byene.

Håpet på at innkjørt tid kunne bistå dem med deres ønske om å få gå på do.

Da jeg stoppet i Lillesand tilbydde jeg dem om å få gjort sitt ærend.

Dette var den gangen vi kjørte nedom selve rutebilstasjonen i byen der.

Og der ville jeg ha ventet på dem.

For da visste jeg litt mer om tiden vi hadde igjen til rådighet.

Det er ikke noen behagelig å reise når man er trengt, såpass vet jeg også.

Der var det toalett – rett ved den gamle rutebilstasjonen.

Visste at der kunne de også få vasket sine hender etter endt toalett-besøk.

Og den gangen nede i selve Lillesand så var det ikke så lett å skaffe seg mer å drikke på.

Da måtte de ha gått et stykke, og det i feil retning i forhold til doen de skulle på.

Men damene, de gikk bare ut.

Tente seg en røk og slappet bare av liksom.

Jeg gikk ut og viste dem hvilken retning toalettet var, men dit skulle de ikke.

Jeg tenkte: – Hva har skjedd?

– Det går fint nå! – svarte dem, og smilte som om ingenting hadde skjedd.

Jeg gikk inn igjen i bussen.

Da kom det frem en kar som kunne fortelle at de hadde alt fått tisset.

– I all verden! – tenkte jeg.

De hadde da tatt en pose, brettet ned trusa.

Lagt posen i rett posisjon under sine skjørter, og tisset i posene – bak i bussen.

Heldigvis knytta de posene etter bruk.

Takknemlig for at posene var nye og tette.

Damene tok heldigvis posene med seg ut på ankomst i Lillesand, og kasta sine dråper i søpla der.

Helt utrolig, men sant.

Kan være lurt å tisse før man reiser med kollektivtrafikk.

Iallefall dersom det ikke er toalett ombord.

Og begrense inntak av drikke undervegs.

Alle skal rekke noe på ankomst, tro meg.

Da er det fint om bussen er i rute, og ikke unødig blir hindra.

Skulle ikke sagt noe om dette var eldre mennesker, og som gikk på vanndrivende.

Men slike personer er normalt ikke ute etter å skaffe mer å drikke på heller.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Passasjeren som ville trylle

Det er ikke fint å le av folk, men av og til så er det vanskelig å la være.

Hadde med en person som ville prøve å trylle litt for oss som var i bussen.

Han hadde en stor del igjen av sjokoladen sin, og resten som var igjen ville han prøve å trylle vekk.

Han startet som alle tryllekunstnere gjør.

Sa de rette ordene: Hokus, pokus filliokkus! – og vips så var sjokoladen borte.

Borte med et smell – for jeg hørte at sjokoladen landet langt bak i bussen.

Et lite under at han ikke traff noen av sine medpassasjerer.

For sjokoladen suste lavt og hurtig over seteryggene.

Det kunne man høre på lyden.

Selve bort-tryllingen utførte han med stor stil.

Så jeg utfordret han på å få tryllet sjokoladen frem igjen.

Men da ble det liksom litt problemer kan du si.

Da han hadde sagt pokus for femte gang – da innså han at han hadde nok litt mer å trene på.

For sjokoladen var ikke å se.

Jeg stoppet etter hvert bussen på ankomst, og gav han mulighet for å “trylle” sjokoladen tilbake.

Det vil si lete den frem igjen, men det ble uten resultat.

Hverken over eller under setene var den å finne.

Etter hvert gikk jeg selv bak i bussen for å hjelpe med letingen, og fant til slutt sjokoladen for han.

Men da gikk “tryllekunstneren” ut.

Noe irritert over sitt eget show.

Det var lett å se.

Han ville ikke engang ha sjokoladen tilbake, den som jeg endelig fant igjen for han.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Bilder med kommende brud

Ikke ofte at jeg har fått slike ønsker som jeg nå skal fortelle om.

Jeg kom til endestasjonen i Kristiansand.

I samme øyeblikk som siste passasjer hadde gått ut, kom der inn ei jente, og som hadde noen merkelige ønsker.

Hun var sammen med ei gruppe jenter som skulle ha utdrikkingslag.

Og i den forbindelse ville de gjerne ha kommende brud fotografert i fanget på en med uniform.

Da var jeg plutselig den utvalgte.

Jeg må innrømme at jeg ble litt i tvil på hva jeg skulle svare.

Men jeg fikk liksom ikke betenkningstid, så jeg gikk med på dette.

Tenkte at de skulle vel forevige hendelsene for dagen bare.

Gjengen kom med mange forslag, og de hadde mange kreative ideer til stillinger for oss “modeller”.

Og de hadde konkrete ønsker om hvor jeg skulle ha mine hender i forhold til kommende brud.

Men det fikk bli med et bilde der hun var på fanget i førerstolen, hvor min hånd var på hennes lår.

Kunne ikke tillate meg å følge alle de forslagene som kom, for det var mange.

Et bilde ble også tatt på utsiden av bussen.

Der holdt jeg bare rundt henne, og da med bussen i bakgrunnen.

Man skal jo oppføre seg ordentlig vet du.

Bildene ble tatt, og de takket for velvilligheten.

Tenkte ikke på det at de bildene kanskje senere skulle vises på storskjerm – og i selve bryllupet.

Den tanken slo meg ikke i det hele tatt der og da.

Men de fikk ikke noen bilder som jeg ikke kunne stå for.

Det ble en god trøst for meg.

Men det var jo litt dumt at jeg ikke spurte om å få bildene tilsendt selv.

Kunne jo lagt de ut her.

Jeg blogga ikke den gangen, så de bildene har jeg dessverre ikke.

Men jeg har smilt av det i ettertid.

Du for noen ønsker man kan få som bussjåfør.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Skulle hente ei gruppe om natta

Jeg skulle hente ei gruppe om natta ute på en plass som heter Padda.

Padda ligger ute ved Kilsund, nær Arendal.

Jeg hadde fått en fin veibeskrivelse av trafikkleder, og så frem til å hente denne gruppa som heter “Pilsens venner”.

Må innrømme at jeg tenkte mitt med tanke på navnet.

Hvor edrue ville de være liksom.

Da det nærmet seg tiden for å dra – gjorde jeg klar bussen og dro fra parkering.

Men da jeg kom til Kilsund og skulle se på lappen – fikk jeg se at jeg hadde tatt med meg feil lapp.

Jeg hadde ikke med meg de noteringene som beskrev hvor jeg skulle.

Klokka var snart 02.00 om natten, og banke på hos noen var ikke så greit.

De fleste sover jo da.

Hvem kunne jeg ringe, og på den tiden av natta?

Lite proft kan du si.

Og den gangen hadde jeg ikke mobil som kunne vise med hvor jeg skulle.

Å dra hjem for å hente lappen med veibeskrivelsen hadde jeg ikke tid til.

Heldigvis er jeg alltid tidlig ute.

Men hadde ikke nok tid til å snu for å dra hjem for å hente lappen igjen.

Men hadde heldigvis litt tid på meg før noen kunne merke min tabbe.

Så jeg ringte til drosjesentralen i Arendal.

De måtte vel vite hvor Padda lå tenkte jeg.

Jeg ble satt i kontakt med en lokal drosjesjåfør.

Han var oppe, og han kunne si at jeg var på rett vei, jeg var til og med i nærheten av stedet hvor jeg skulle til.

Kan tro jeg ble glad og takknemlig.

Da jeg hadde fått gruppa ombord – sa jeg ingenting om min tabbe for å finne veien.

De merket ikke noe til det, de var bare i godt humør.

Ikke var de fulle slik jeg trodde de kunne være med tanke på navnet, “Pilsens venner”.

Kjører mer enn gjerne turer for de igjen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Bruk refleks

Jeg tok en dag mikrofonen og forklarte litt om fordelen ved å bruke refleks.

Og til mer refleks, jo lettere er det for oss sjåfører å se dere.

Det vi ikke ser kan vi heller ikke få stoppet for.

Og det er ikke så kult å havne på sykehus på grunn av en påkjørsel.

Bare fordi man ikke ble sett i mørket.

Ligge der med punktert lunge, kanskje med knust bekken og brekte armer – i verste fall dø.

Noe så leit og veldig trist.

Både for dere selv, deres familier, men ikke minst meg som sjåfør.

Det er ikke slik vi ønsker å bli kjendis.

Blir dere kjørt i fra på et busstopp, så sjekk om refleksen var synlig.

Litt leit å gå glipp av en date eller et annet viktig møte – bare fordi sjåføren ikke så deg.

Da kom det frem en større gutt som sa: – Du sjåfør, slik har jeg aldri tenkt på det!

Han skulle skaffe seg refleks.

La det bli en mote på skolene og på arbeidsplassene med å bruke refleks.

La det være inn å bli sett i trafikken.

Bruk mye refleks, helst refleksvest.

Om ikke annet, bruk lyset på mobilen inntil du har fått deg refleks, og beveg den så vi ser deg.

For vi bussjåfører vi gjerne ha dere med.

Eller kjøre skånsomt forbi dere om dere er bare ute for å gå tur.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Avskjed

Å slutte et arbeidsforhold er ikke noe greit.

Iallefall ikke når man trives.

Men nye muligheter stod foran meg.

Jeg ville prøve nye muligheter, og kortere arbeidsvei var jo også avgjørende den gangen.

For jeg valgte å endre stasjoneringssted til Vegårshei – der jeg tross alt bor.

Etter aller siste tur på TIMEkspressen – kom jeg opp til parkering.

Jeg gikk opp for å henge opp nøkkelen på plass i Moland Park etter endt skift.

Her klar til turkjøring fra Lunderød i Arendal til Stavanger, dato den 07.07.07.

Men i det jeg kom inn i kantina fikk jeg en overraskelse jeg sent skulle glemme.

Min kollega som skulle overta i min posisjon hadde kokt kaffe, kjøpt to wienerbrød til oss.

Jeg ble litt satt ut av min kollegas påfunn.

Så uventa, men du så fint gjort.

Omtenksomt rett og slett.

Og at min kollega hadde satt seg inn i hvilken tid jeg skulle ankomme – ja det var også overraskende for meg.

Da jeg skulle til å gå – takket jeg for kaffe, for wienerbrød og den koselige samtalen vi fikk sammen.

Å få frem ordene: – Lykke til i denne posisjonen! – var ikke det enkleste jeg har gjort.

Men jeg fikk stammet det frem.

For som sagt så trivdes jeg der på ruta mellom Arendal og Kristiansand.

Ikke hver dag man får muligheten til å være med på oppstarten av et nytt konsept.

Et konsept som TIMEkspressen var den gangen her på Sørlandet.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Barn som ikke blir henta som avtalt

Noe av det verste jeg som bussjåfør opplever – det er når barn ikke blir henta som avtalt.

Når moren svarer i telefonen: – Men, det er ikke denne helgen hun skal til meg!

Da er gode råd dyre.

Jeg kjenner jeg får ondt langt inni meg – bare ved tanken.

Fikk på ei ung lita jente, og faren sa farvel.

Jenta kom inn i bussen min og fikk satt seg fint, og med setebelte på.

Det virket som at dette skulle gå greit

Både med turen, og at mottagelsen skulle bli som avtalt.

Etter endt tur og på ankomst ved endestasjonen spurte jeg henne: – Ser du mamma?

– Nei, men hun kommer sikkert snart!

Jeg reiste ikke derfra før jeg så at moren kom.

Mens jeg ventet, gikk jeg gjennom bussen.

Da dette var gjort, og jeg skulle egentlig ha kjørt – kom hun til meg igien.

Og med tårer i øyekroken sa hun: – Mamma er ikke her!

Jeg spurte henne om hun hadde telefonnummeret til mamma.

Det kunne hun faktisk i hode, og jeg ante et lite håp om hjelp.

Jeg gikk ut på utsiden av bussen, og bad jentungen bli sittende.

Fikk ringt moren, sa hvem jeg var, og hvorfor jeg ringte.

Da svarte hennes mor: – Men, det er ikke denne helgen hun skal til meg!

Fikk sagt til moren uten at jenta hørte på, at: – Hun er her i byen nå, du må komme å hente henne!

Da jeg gikk inn igjen i bussen – tørket jeg tårene hennes på hennes kinn.

Jeg sa: – Nå kommer snart din mamma å henter deg!

Og la til: –  Hun gleder seg til at du skulle komme!

Men du for en følelse av å stå der midt i mellom barken og veden.

Følte skylden lå på faren.

Fikk en følelse av “endelig kvitt henne”.

Det gjorde meg ondt.

Den kvelden glemmer jeg aldri.

Så jeg håper at alle tenker på barna, selv om det er krig hjemme.

Og at alle har gode avtaler og gode rutiner i hverdagen – spesielt når barn skal ut å reise aleine.

La dem iallefall føle seg elsket og verdifulle.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Traff skoleeleven igjen etter mange år

Noen passasjerer glemmer man sent, noen glemmer man aldri.

Det kan ha forskjellige årsaker.

Marius var en som jeg fikk god kontakt med på den tiden han fulgte meg fast.

Bilde er lagt ut med tillatelse.

Men så skiltes våre veier, og han ble borte fra mi rute.

Han dro på ny skole etter hvert, og som ikke lå i min trase.

Men du så fint det var å se Marius igjen.

Nå var han lærling, og var snart klar for å avlegge fagprøven innen betong.

Han hadde fått seg sertifikat, og han hadde også kjøpt seg bil.

Men bilen hadde dessverre fått motorstopp, derfor ble han min passasjer.

Slik sett “heldigvis”, for ellers hadde jeg ikke truffet han på bussen min.

Klart jeg ønsker at bilen hans skal fungere, skulle bare mangle.

Inntil han har får orden på bilen – så blir bussen hans fremkomstmiddel.

Han kunne fortelle at han nå hadde startet enkeltmannsforetak, og drev med sagbruk.

Og tenk deg det, det er i en alder av bare 19 år.

Jeg blir så glad når man treffer passasjerene igjen, og ser at de har tatt gode valg i livet.

Marius var liksom ikke den lille gutten lenger.

Men nå er han en voksen, kjekk mann.

Og han hadde beholdt smilet, den lune humoren og glimtet i øye.

I skrivende stund kan jeg si: – Lykke til med fagprøven, Marius!

– Du er en som oppmuntrer de rundt deg, og er en gledesspreder i hverdagen!

Innlegget er skrevet med tillatelse.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Sang i mikrofonen

Hadde med en eldre kar på bussen.

Litt original vil kanskje noen hevde.

Men slik sett er vi vel alle litt originale.

Han satte seg etter hvert i midtgangen.

På trinnet opp fremme hos meg, for han ville gjerne skrolle litt – som vi sier på Vegårshei.

I likhet med meg så var også denne karen veldig selskapssyk.

Han likte å slå av en prat, og lot ikke mange muligheter gå i fra seg.

Og det var jo koselig.

For jeg liker det når folk vil snakke litt på bussturene jeg har.

Dette var på den tiden at setebelter i buss ikke var “oppfunnet”.

Sikkerhet i buss var heller ikke et samtaleemne i samme grad – slik som det er nå.

Da vi hadde snakket lenge og vel på turen oppover, tok jeg mikrofonen bort mot han og spurte han:

– Kan du ikke synge en liten sang for oss?

Tenkte det kunne glede passasjerene, og kanskje kunne han ha glede av dette selv også.

Og før han rakk å tenke så veldig lenge, satte jeg mikrofonen på – og han var på “lufta”.

Tror du ikke – han sang ei fin skillingsvise fra krigen.

Hadde jo sjekket litt på forhånd om hva slags folk jeg hadde ombord.

For hadde bussen vært fullastet, og kanskje med folk som ønsket å sove – da kunne man ikke gjøre slike opptredener.

Men denne gangen var det bare noen få glade “tanter” som skulle hjem fra byen.

Så sang ble det.

Der han ikke kunne teksten bare nynna han litt.

Av og til tror jeg han la til litt tekst selv.

Merka jo det at det var ikke all tekst som rimet like godt.

Jeg kunne ikke tro at en låtskriver hadde skrevet en slik tekst, iallefall ikke i edru tilstand.

Men du for en god stemning det skapte i bussen.

Da han var ferdig med visa si – reiste han seg opp, snudde seg mot “publikum” og spurte passasjerene: – Kunne dere høre meg?

Passasjerene gav han applaus.

Og den applausen tror jeg han levde lenge på.

Tilbakemelding fikk han også i form av smil og gode ord.

Det er det jeg kaller gullkorn i hverdagen.

Utrolig lite som skal til i blant – for å glede noen.

Han gav meg mikrofonen tilbake etter endt opptreden.

Bukket høytidelig, hemset opp buksene sine, og satte seg tilbake i sitt bussete.

Satte seg med et stort smil rundt munnen.

Småprata litt med seg selv i det han fikk roa seg ned litt etter endt show.

I dag er mannen borte, og kun minnene lever videre.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Tok med to biltyver inn mot byen

På min vei til byen fikk jeg se en bil som hadde kjørt i grøfta.

Det var for smalt til at jeg bare kunne kjøre forbi.

Dette så bilføreren som stod i veikanten.

Han for inn igjen i bilen, og satte bilen i bevegelse.

Men han kjørte bilen enda mer inn mot grøften, slik at han skrapa opp bilen inn mot fjellveggen.

Ikke lurt kan du si, og heller ikke var det nødvendig.

For han gav full gass, som om det hele gikk ut av kontroll.

Passasjeren tok på vei i motsatt retning, og det hele begynte å se mistenkelig og noe merkelig ut.

Men føreren ble stående å snakke med meg.

La merke til at han var veldig stressa og oppjaga.

Jeg tilbudte meg å ta dem med inn mot byen, slik at de kunne få tak i hjelp.

Da ropte bilføreren på passasjeren, som motvillig snudde, og ble med inn i bussen.

Det som også var rart var at de satte seg langt bak, enda bussen var helt tom.

Ikke et takk, ikke noen forklaring på hva som hadde skjedd.

Da de gikk ut av bussen ringte jeg til politiet.

Syntes de oppførte seg såpass mistenkelig, at det syntes jeg politiet burde få vite.

Noe senere på dagen ringte politiet til meg igjen, for de ville ha litt mer opplysninger.

Da viste det seg at de hadde stjålet bilen jeg så.

Nå var tatt i en annen by, også det i en ny stjålet bil.

Politiet lurte på om jeg kunne gi konkrete opplysninger på hvor jeg hadde plukket dem opp.

Fordi en eier ville ha sin bil igjen.

Koselig at det nytter å ringe.

Fint når eiendeler kommer tilbake til sin rette eier.

Bare så synd at bilen ble ødelagt.

Men det ble vel noe tyvene fikk betale for i en god stund fremover.

I tillegg til andre gebyrer som påløper seg ved å “leie” slike biler.

Kanskje fikk de en overnatting eller to på statens regning også.

Hvem vet?


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto