countryekspressen gode selvopplevde busshistorier

En innretning som gps er veldig greit å ha når man kjører tur.

Den beregner jo både ankomsttider og hvilken vei som er greiest å kjøre.

Man bør ikke stole blindt på den når man kjører stor bil, for da kan man havne litt feil i terrenget kan du si.

Men som en bekreftelse på ens magefølelse så er det et fint verktøy å bruke.

For å kunne gi en tid til eventuelt et hotell og kjøkkenet der, beregne tid til ferje og når vi er hjemme for de som eventuelt skal hente.

Ofte skal den bussgruppa en kjører ha varm-mat, og passasjerene vil jo helst som alle oss andre ha maten varm.

Da er det greit med gps, spesielt når man ikke har vært der før.

En av de mannlige passasjeren fulgte spent med på min gps og mine tider jeg gav blant annet hotellet for ankomst.

Da jeg flere dager senere traff kona til denne mannen igjen – hadde hun med seg en pose og hun sier: – Takk for sist, Alf Otto!

– Vet du hva jeg har kjøpt?

Rakk ikke å tenke før hun svarte og viste meg oppi posen.

Og hva som lå der?

Det kunne jo vært hva som helst.

– Jeg kjøpte lik gps til mannen min – lik den du har, Alf Otto!

Illustrasjonsbilde

– Han ble så begeistret over din gps, den som du hadde i bussen på turen!

Koselig når en opplever slike fornøyde mennesker i hverdagen.

Nå er min gps avleggs og må byttes ut.

Den lar seg ikke oppdatere lengre.

Men den har vært til stor glede – både i jobb og på ferieturer i inn og utland.

Til og med i USA har den gjort sin misjon.

13 år på veien har det blitt.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg kom ut på E-18 og kjørte den gangen en av de bussene som hadde midtstolpe i frontruta.

Dette er mange år siden, men husker det fremdeles veldig godt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Illustrasjonsbilde. Er ikke sikker på om det var denne bussen jeg hadde dette problemet med.

Det var en gammel buss, og ikke en buss av dagens standard akkurat.

Plutselig ville ikke bussen lystre lengre når jeg tråkka ned speed-pedalen.

Bussen gikk kun på tomgang liksom.

Jeg fikk heldigvis stoppet i ei busslomme, og var takknemlig for at jeg ikke ble stående i selve trafikken.

Heldigvis hadde jeg også da med meg litt verktøy.

Jeg krøp under og fant både vaieren og stedet der vaieren skulle sitte.

Fikk skrudd dette på plass, og var takknemlig for at det lot seg fikse såpass enkelt.

Ikke hver dag man må gjøre slike oppdrag i pen-skjorta og med passasjerer ombord.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

På vei oppover så hadde jeg med meg ei koselig eldre dame.

Hun betalte sin billett og satte seg rett bak meg.

Etter noen svinger så begynte jeg å tenke på om hun fikk rett igjen med hensyn til vekslepenger.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg trodde jeg gav henne igjen på en hundrelapp, men ble i tvil på om hun gav meg en to-hundrelapp.

Normalt så holder jeg seddelen jeg får av passasjerene i den andre hånda, slik at når jeg gir tilbake så vet jeg at de får rett igjen.

Og når passasjeren har fått igjen – først da legger jeg seddelen jeg fikk på plass i veska mi.

Men denne gangen så ble jeg veldig i tvil.

Man kan fort bli i tvil når man blir sittende å prate med vedkommende.

Og for meg er det verre å ta for mye enn å ha manko i veska.

For eventuell manko må jeg betale selv, og det er helt greit.

Jeg spurte henne: – Gav du meg en hundrelapp eller fikk jeg en to-hundrelapp av deg?

Da svarte hun: – Jeg gav deg en to-hundrelapp, sjåfør!

– Da skal du ha denne også! – og gav henne en hundrelapp til.

Illustrasjonsbilde

Det som skjedde da var spesielt.

En annen dame – på den andre siden sa: – Jeg så det, men ville ikke blande meg inn!

Kan tro jeg er takknemlig for at jeg fikk ordnet opp i dette selv.

At jeg oppdaget det før de to kanskje senere snakket sammen, kanskje etter sjåførbytte vi pleide å ha litt lengre oppe i bygda.

Kunne fort ha blitt sett på som en liten luring mot eldre personer.

For det ville ikke falle meg inn i å lure noen, langt mindre mot eldre.

Jeg tenker ofte på det når jeg har med meg eldre mennesker, tenk – de har vært med å forme vårt land.

De har opplevd krigen, de vet hva det vil si å klare seg på lite.

Uten mobil, uten Internett og med dårlige fremkomstmidler.

Bare tenk på utvalget og tilgangen på varer i butikker.

Det var ikke slik den gangen – slik vi har det nå.

Jeg har stor respekt og takknemlighet for den generasjonen.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Lille Ole på 6 år kom inn i bussen.

Moren kom rett etter og ble stående bak lille Ole for å finne frem kortet for å betale for de to.

Da sa lille Ole: – Du sjåfør, kan jeg spør deg om noe?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

–  Klart du kan, du kan spørre om hva du vil! – svarte jeg.

–  Kan jeg sette denne boksen her, så har du litt å kose deg med når jobben din er ferdig?

Denne fant jeg igjen øverst i søpla når jeg hadde parkert på endestasjonen.

Jeg rakk ikke å svare en gang før den åpna boksen stod plassert.

Det gjorde inntrykk, for han mente virkelig å gi meg resten av det som var igjen.

– Nei takk, den må du ha selv! – svarte jeg.

–  Ta den med deg, så skal vi sette oss! – sa moren etter hun hadde betalt.

Da tok lille Ole med seg boksen og gikk å satte seg.

Jeg hadde selvfølgelig ikke tatt denne skvetten fra gutten – ikke om den hadde vært uåpna heller.

Men det sa veldig mye for meg om hvilket hjerte som var plassert i denne gode gutten på bare 6 år.

Han ville gi av det han hadde.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En semitrailer hadde rigget seg inntil liften på min buss.

Den skulle levere varer som jeg skulle frakte videre innover mot de indre bygder.

Problemet var at vi lå litt i feil vinkel mot hverandre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Der var ei god glippe på den ene siden av liften da de to liftene møttes.

Et illustrasjonsbilde fra den gamle rampa bak Rutebilstasjonen i Arendal, tatt rundt 1995.

Allikevel så tok den andre trailersjåføren sjansen på å ta den høge pallen over til min buss.

Men da jekketralla hans datt nedi glippa – holdt hele pallen på å kantre.

Pallen kunne fort ha falt ned på bakken.

Instinktivt ville jeg ta i mot og støtte opp.

Men trådde ut i det blå – på utsiden av selve liften og fikk slått meg noe kraftig.

Både mot liften på turen ned, og i det jeg landet på bakken – fryktelig forkjært på bakken.

Heldigvis fikk trailersjåføren senka pallen raskt slik at pallen retta seg.

Den ble stående fordelt på begge liftene våre.

Pallen kom heldigvis ikke etter meg eller over meg.

Husker godt at den pallen hadde jeg kunnet kjent godt om den hadde kantra.

For den veide 520 kilo i følge fraktbrevet.

Vi snakker her om over et halvt tonn i bevegelse.

Du som jeg så ut da blåmerkene kom til syne.

Det var rene fargekartet fra låret og ned til leggen.

At ikke noe brakk er bare helt utrolig.

Foten ble “bare” forstuet i fallet.

Jeg husker iallefall at det var smertelig vondt.

Det komiske var jo at jeg kjørte første del av skiftet med sprukket bukse.

Det ble luftig tur i dobbel forstand.

Takknemlig for at jeg ikke fikk noen varige men av det.

Godt at man lærer så lenge man lever.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg var så heldig å bli spurt om jeg kunne kjøre syklister til Birkebeinrittet.

En fantastisk tur, med mange hyggelige og veltrente personer.

Den gangen kjørte jeg en kombivogn, dvs at bussen hadde lasterom bakerst.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Lasterommet hadde verkstedet delt inn i to etasjer, og det ble gjort kun for denne ene turen.

Gjort for å få plass til alle de dyre og fine syklene.

De var såpass dyre og eksklusive at de måtte polstres, plasseres og sikres omhyggelig.

Det føltes som om det var den rene verditransporten jeg skulle kjøre.

Illustrasjonsbilde

Slik sett har jeg jo verditransport hver dag.

For alle passasjerene er jo gull verd, ja verdt mye mer enn det.

Men heldigvis så slipper jeg å polstre mine passasjerer.

Turen gikk opp til Lillehammer – for der skulle vi sove.

Vi sov på et kjempefint hotell.

Dagen etter kjørte jeg syklistene over til Rena for start.

Jeg kjørte alene tilbake til Lillehammer.

Der stod jeg i målområde for å ta i mot dem etter endt ritt.

Da de alle var samlet i bussen og turen gikk videre til hotellet igjen – sa den ene syklisten:

– Det blir litt av en tur hjemover i morgen, Alf Otto!

– Vi skal alle på bankett i kveld, og der blir det mye drikke, og dette holder på ut over natta!

Jeg må innrømme at jeg tenkte mitt.

Kan ikke si at jeg så frem til hjemturen akkurat – slik som han snakket.

Har som vane å tro på det folk sier.

Bare en brisen person kan lage mye kvalme for de andre, hva da med en hel gruppe liksom.

Men da jeg på hjemreisedagen kom ned til frokosten på hotellet – dukka den ene syklisten opp etter den andre.

Alle var kvikke og opplagte, som om de hadde lagt seg kjempetidlig kvelden føre.

Det var som om de hadde drukket bare brus eller vann på den banketten.

Ikke en eneste person var berusa, alle var hyggelige og på godt lag.

Og den følelsen når en etter en sa: – God morgen, Alf Otto! – og med et smil i ansiktet, ja det var ubetalelig.

Klart det har mye å si når en tenker på en lang kjøretur som ligger foran – at ikke det blir spy og spetakkel.

At noen har litt på innsiden er en ting.

Det har jeg hatt ombord ofte og det uten problemer.

Men med den forespeilingen jeg fikk – så så det ikke så lyst ut.

Godt man kan ta litt feil i blant.

Jeg kjører gjerne syklister igjen.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg var veldig i tvil på om jeg skulle skrive dette innlegget.

For det er ikke en historie jeg er stolt over, og jeg håper at jeg slipper å oppleve dette igjen.

Dere får iallefall se at jeg skriver ikke bare solskinnshistorier.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men dere får ta del i litt av det som har opptatt meg – både på godt og på ondt.

Fordelen med denne historien er at det endte godt.

På stedet der dette skjedde ble det kort tid etter satt opp fotgjengerfelt med midtrabatt i veien.

Så noe godt kom det ut av dette.

Illustrasjonsbilde

Det som skjedde var at jeg skulle kjøre forbi noen få skolebarn som stod i veikanten.

De var på min høgre side og ville nok over veien så fort de kunne – så fort veien var klar for biler liksom.

Jeg vet at barn kan være uforutsigbare.

Enkelte tror visst at de bare kan springe over veien uten å tenke på eventuelle konsekvenser.

Så jeg reduserte veldig på farten i tilfelle.

Det har jeg vært takknemlig for mange ganger i ettertid på at jeg gjorde.

En av guttene trodde veien var klar.

Men veien var så absolutt ikke klar for biler, for der kom jeg – og det med buss.

Gutten så ingen bil ovenfra og trodde at det gjaldt fra begge veier, oppover og fra nedover.

Han sprang over, og rett foran bussen.

Sammenstøtet var uunngåelig.

Gutten forsvant inn under selve bussen.

Jeg bråstoppa.

Visste at ingen fremhjul var gått over gutten, for det hadde jeg nok merket.

Men hvor hardt slaget hans var med møte mot bussen – det visste jeg ikke.

Kjente det gikk kaldt nedover ryggen.

Dette er nok det verste en sjåfør kan oppleve.

Jeg åpna fremdøra, og der kom gutten krabbende frem.

Husker godt hva han sa: – Det gikk fint dette!

Dette sa han flere ganger mens jeg stod der, og du kan tro jeg ble letta og glad.

Jeg fikk snakket rolig med han.

Tok opp det om det å se seg godt føre til begge sider, og i hans høyde sa jeg hvor glad jeg var som fikk se han uten noen skade.

Han lærte nok sin lekse for sin ettertid.

Det var en lærerik opplevelse for meg iallefall.

Deretter tok jeg kontakt med både min trafikkleder og videre med politi.

For en slik hendelse kan man ikke bare kjøre i fra.

Videre så ville politiet ta kontakt med både foreldre, skole og veimyndighet – dette for å forklare hendelsen og problemstillingen på stedet.

Heldigvis så gikk det bra med gutten.

Dette resulterte i fortgang med fotgjengerfelt og med midtrabatt på stedet.

Jeg vil oppfordre alle som er i trafikken om å vise hensyn, spesielt når der er barn langs veien.

–  Vi har ingen å miste!

Er det mørkt – være grei å bruk refleks.

Har du ikke det for hånden – bruk lyset på mobilen og vift med den.

Ser vi deg ikke – får vi heller ikke stoppet.

Tenk på det om bussen kjørte i fra deg.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Som jeg har nevnt i tidligere innlegg – så fikk jeg gleden av å være sjåfør på en av to busser til Russland.

Noe som slo meg var gjestfriheten til russerne.

En enorm stor gjestfrihet til de vi besøkte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Noen av oss sov i bussene for å holde vakt på bussene, mens andre i gruppa ble innkvartert inne hos enkelte familier i Russland.

Bilde er fått og lagt ut med tillatelse av Anne Lena Aakre Olafsen, en av deltagerne på turen i året 1999.

Dette var et av de husene vi ble innkvartert i.

I tillegg inviterte noen av dem vi overnatta hos inn ekstra unger i fra nabolaget, slik at de også fikk ta del i besøket fra Norge.

Husker spesielt en familie som overlot sin dobbelseng til to av gjestene – til et eldre ektepar fra Norge, mens de selv lå trangt sammen med barna på et annet soverom.

Hvem av oss ville hatt overnattingsgjester om man var uten strøm og uten innlagt toalett?

Selv med de begrensa middlene de hadde – så hadde de allikevel hjertevarme og omtanke for andre.

Der det er hjerterom er det husrom.

De var rause og gav av det de hadde.

Jeg for min del blir fylt med takknemlighet og stor respekt etter å ha opplevd en slik tur.

Rett og slett mange sterke inntrykk.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Mange i vårt miljø kjenner denne karen.

Bilde er tatt 05.04.13 – og er av Frode Kalleberg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Frode har jeg truffet ved flere anledninger.

Her var han med meg til Gjeving brygge.

Han er født 08.12.71 – bor på Sira i Vest Agder.

Frode er vel den man kan kalle en god og dyktig bussentusiast.

Han vet litt om de fleste bussene som er her på Sørlandet.

En interesse han har hatt helt siden året 1991.

Han har også avtaler med verksteder om at når en buss er solgt eller avskiltet – så får han beskjed.

Da blir dette lagt inn i hans sitt system.

Bilder har han også sikra seg av bussene gjennom en lang speiding.

Stadig speiding etter nye motiver og ny informasjon om hva som ruller på veiene her på Sørlandet.

Frode har dessverre hatt kreft, men ble heldigvis kvitt den, og ble friskmeldt i året 2017.

Jeg håper han vil fortsette å jakte på oss som ruller langs veiene i mange år fremover.

Han er en stor oppmuntring for de rundt seg.

Han fortjener virkelig litt heder og ære.

Bilde og innlegg er lagt ut med tillatelse.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Kjørte den tidligste avgangen fra Risør til Arendal.

Flere av passasjerene mine sov, og det var egentlig ganske rolig i bussen.

Men da jeg kom til Brekka i Auste Moland – der skulle jeg få i fronten dette rådyret.

Fallviltnemnda tok dette bilde etter avlivingen. Bilde er lagt ut med tillatelse.

Har aldri i livet kjørt på noe slikt før.

Ringte selvfølgelig til Politiet, og de skulle igjen få varslet Fallviltnemnda.

En jeger fra Fallviltnemda ringte kort tid etterpå, slik at han fikk så riktig vei-beskrivelse som mulig.

På returen fra Arendal kunne jeg se jegeren med børsa – da var han allerede på saken.

Jeg var i rute og hadde nye passasjerer med, i retning Risør, og hadde ikke anledning til å få rede på utfallet da.

Men i pausen i Risør ringte jeg jegeren opp på nytt.

Fordi det var tross alt et liv jeg hadde fått ødelagt – kanskje drept.

Rådyret var funnet, og det var også avlivet – det var beskjeden jeg fikk.

Dyret hadde beveget seg bort et stykke, men ikke langt i fra veien.

Jeg ble veldig glad for at det var funnet, glad på den måten at det ikke skulle lide mer.

Takknemlig for at der er noen man kan og skal ringe til når slikt skjer.

Og at jeg da kunne være sikker på at ingen liv måtte lide i skogen på grunn av meg.

Må rette en stor takk til både Politi og til jegeren fra Fallviltnemnda.

Følte de overtok mitt ansvar på et vis.

En god følelse, selv om denne hendelsen skulle jeg gjerne vært for uten.

Bussen fikk mindre skader.

Her er litt av busten etter rådyret på hjørne.

Heldigvis liten skade på selve bussen.

Ei lyspære til tåkelyset gikk som følge av dette, pluss litt forskyvning mellom to plater som du ser på det nederste bilde.

Passasjerene tok det veldig fint.

Skjønte jo at de våkna da de hørte dunk-lyden foran – skulle bare mangle, for det støtet hørte man godt.

Jeg kunne se at enkelte var nysgjerrige på omfanget.

For noen som normalt skulle gått ut i bakdøren – kom frem på Harebakken, og gikk ut i fremdøren.

De ville se bussen på utsiden.

Godt det ikke skjer slike påkjørsler hver dag.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto