countryekspressen gode selvopplevde busshistorier

Å slutte et arbeidsforhold er ikke noe greit.

Iallefall ikke når man trives.

Men nye muligheter stod foran meg.

Jeg ville prøve nye muligheter, og kortere arbeidsvei var jo også avgjørende den gangen.

For jeg valgte å endre stasjoneringssted til Vegårshei – der jeg tross alt bor.

Etter aller siste tur på TIMEkspressen – kom jeg opp til parkering.

Jeg gikk opp for å henge opp nøkkelen på plass i Moland Park etter endt skift.

Her klar til turkjøring fra Lunderød i Arendal til Stavanger, dato den 07.07.07.

Men i det jeg kom inn i kantina fikk jeg en overraskelse jeg sent skulle glemme.

Min kollega som skulle overta i min posisjon hadde kokt kaffe, kjøpt to wienerbrød til oss.

Jeg ble litt satt ut av min kollegas påfunn.

Så uventa, men du så fint gjort.

Omtenksomt rett og slett.

Og at min kollega hadde satt seg inn i hvilken tid jeg skulle ankomme – ja det var også overraskende for meg.

Da jeg skulle til å gå – takket jeg for kaffe, for wienerbrød og den koselige samtalen vi fikk sammen.

Å få frem ordene: – Lykke til i denne posisjonen! – var ikke det enkleste jeg har gjort.

Men jeg fikk stammet det frem.

For som sagt så trivdes jeg der på ruta mellom Arendal og Kristiansand.

Ikke hver dag man får muligheten til å være med på oppstarten av et nytt konsept.

Et konsept som TIMEkspressen var den gangen her på Sørlandet.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Noe av det verste jeg som bussjåfør opplever – det er når barn ikke blir henta som avtalt.

Når moren svarer i telefonen: – Men, det er ikke denne helgen hun skal til meg!

Da er gode råd dyre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg kjenner jeg får ondt langt inni meg – bare ved tanken.

Fikk på ei ung lita jente, og faren sa farvel.

Jenta kom inn i bussen min og fikk satt seg fint, og med setebelte på.

Det virket som at dette skulle gå greit

Både med turen, og at mottagelsen skulle bli som avtalt.

Etter endt tur og på ankomst ved endestasjonen spurte jeg henne: – Ser du mamma?

– Nei, men hun kommer sikkert snart!

Jeg reiste ikke derfra før jeg så at moren kom.

Mens jeg ventet, gikk jeg gjennom bussen.

Da dette var gjort, og jeg skulle egentlig ha kjørt – kom hun til meg igien.

Og med tårer i øyekroken sa hun: – Mamma er ikke her!

Jeg spurte henne om hun hadde telefonnummeret til mamma.

Det kunne hun faktisk i hode, og jeg ante et lite håp om hjelp.

Jeg gikk ut på utsiden av bussen, og bad jentungen bli sittende.

Fikk ringt moren, sa hvem jeg var, og hvorfor jeg ringte.

Da svarte hennes mor: – Men, det er ikke denne helgen hun skal til meg!

Fikk sagt til moren uten at jenta hørte på, at: – Hun er her i byen nå, du må komme å hente henne!

Da jeg gikk inn igjen i bussen – tørket jeg tårene hennes på hennes kinn.

Jeg sa: – Nå kommer snart din mamma å henter deg!

Og la til: –  Hun gleder seg til at du skulle komme!

Men du for en følelse av å stå der midt i mellom barken og veden.

Følte skylden lå på faren.

Fikk en følelse av “endelig kvitt henne”.

Det gjorde meg ondt.

Den kvelden glemmer jeg aldri.

Så jeg håper at alle tenker på barna, selv om det er krig hjemme.

Og at alle har gode avtaler og gode rutiner i hverdagen – spesielt når barn skal ut å reise aleine.

La dem iallefall føle seg elsket og verdifulle.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Noen passasjerer glemmer man sent, noen glemmer man aldri.

Det kan ha forskjellige årsaker.

Marius var en som jeg fikk god kontakt med på den tiden han fulgte meg fast.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Bilde er lagt ut med tillatelse.

Men så skiltes våre veier, og han ble borte fra mi rute.

Han dro på ny skole etter hvert, og som ikke lå i min trase.

Men du så fint det var å se Marius igjen.

Nå var han lærling, og var snart klar for å avlegge fagprøven innen betong.

Han hadde fått seg sertifikat, og han hadde også kjøpt seg bil.

Men bilen hadde dessverre fått motorstopp, derfor ble han min passasjer.

Slik sett “heldigvis”, for ellers hadde jeg ikke truffet han på bussen min.

Klart jeg ønsker at bilen hans skal fungere, skulle bare mangle.

Inntil han har får orden på bilen – så blir bussen hans fremkomstmiddel.

Han kunne fortelle at han nå hadde startet enkeltmannsforetak, og drev med sagbruk.

Og tenk deg det, det er i en alder av bare 19 år.

Jeg blir så glad når man treffer passasjerene igjen, og ser at de har tatt gode valg i livet.

Marius var liksom ikke den lille gutten lenger.

Men nå er han en voksen, kjekk mann.

Og han hadde beholdt smilet, den lune humoren og glimtet i øye.

I skrivende stund kan jeg si: – Lykke til med fagprøven, Marius!

– Du er en som oppmuntrer de rundt deg, og er en gledesspreder i hverdagen!

Innlegget er skrevet med tillatelse.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Hadde med en eldre kar på bussen.

Litt original vil kanskje noen hevde.

Men slik sett er vi vel alle litt originale.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Han satte seg etter hvert i midtgangen.

På trinnet opp fremme hos meg, for han ville gjerne skrolle litt – som vi sier på Vegårshei.

I likhet med meg så var også denne karen veldig selskapssyk.

Han likte å slå av en prat, og lot ikke mange muligheter gå i fra seg.

Og det var jo koselig.

For jeg liker det når folk vil snakke litt på bussturene jeg har.

Dette var på den tiden at setebelter i buss ikke var “oppfunnet”.

Sikkerhet i buss var heller ikke et samtaleemne i samme grad – slik som det er nå.

Da vi hadde snakket lenge og vel på turen oppover, tok jeg mikrofonen bort mot han og spurte han:

– Kan du ikke synge en liten sang for oss?

Tenkte det kunne glede passasjerene, og kanskje kunne han ha glede av dette selv også.

Og før han rakk å tenke så veldig lenge, satte jeg mikrofonen på – og han var på “lufta”.

Tror du ikke – han sang ei fin skillingsvise fra krigen.

Hadde jo sjekket litt på forhånd om hva slags folk jeg hadde ombord.

For hadde bussen vært fullastet, og kanskje med folk som ønsket å sove – da kunne man ikke gjøre slike opptredener.

Men denne gangen var det bare noen få glade “tanter” som skulle hjem fra byen.

Så sang ble det.

Der han ikke kunne teksten bare nynna han litt.

Av og til tror jeg han la til litt tekst selv.

Merka jo det at det var ikke all tekst som rimet like godt.

Jeg kunne ikke tro at en låtskriver hadde skrevet en slik tekst, iallefall ikke i edru tilstand.

Men du for en god stemning det skapte i bussen.

Da han var ferdig med visa si – reiste han seg opp, snudde seg mot “publikum” og spurte passasjerene: – Kunne dere høre meg?

Passasjerene gav han applaus.

Og den applausen tror jeg han levde lenge på.

Tilbakemelding fikk han også i form av smil og gode ord.

Det er det jeg kaller gullkorn i hverdagen.

Utrolig lite som skal til i blant – for å glede noen.

Han gav meg mikrofonen tilbake etter endt opptreden.

Bukket høytidelig, hemset opp buksene sine, og satte seg tilbake i sitt bussete.

Satte seg med et stort smil rundt munnen.

Småprata litt med seg selv i det han fikk roa seg ned litt etter endt show.

I dag er mannen borte, og kun minnene lever videre.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

På min vei til byen fikk jeg se en bil som hadde kjørt i grøfta.

Det var for smalt til at jeg bare kunne kjøre forbi.

Dette så bilføreren som stod i veikanten.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Han for inn igjen i bilen, og satte bilen i bevegelse.

Men han kjørte bilen enda mer inn mot grøften, slik at han skrapa opp bilen inn mot fjellveggen.

Ikke lurt kan du si, og heller ikke var det nødvendig.

For han gav full gass, som om det hele gikk ut av kontroll.

Passasjeren tok på vei i motsatt retning, og det hele begynte å se mistenkelig og noe merkelig ut.

Men føreren ble stående å snakke med meg.

La merke til at han var veldig stressa og oppjaga.

Jeg tilbudte meg å ta dem med inn mot byen, slik at de kunne få tak i hjelp.

Da ropte bilføreren på passasjeren, som motvillig snudde, og ble med inn i bussen.

Det som også var rart var at de satte seg langt bak, enda bussen var helt tom.

Ikke et takk, ikke noen forklaring på hva som hadde skjedd.

Da de gikk ut av bussen ringte jeg til politiet.

Syntes de oppførte seg såpass mistenkelig, at det syntes jeg politiet burde få vite.

Noe senere på dagen ringte politiet til meg igjen, for de ville ha litt mer opplysninger.

Da viste det seg at de hadde stjålet bilen jeg så.

Nå var tatt i en annen by, også det i en ny stjålet bil.

Politiet lurte på om jeg kunne gi konkrete opplysninger på hvor jeg hadde plukket dem opp.

Fordi en eier ville ha sin bil igjen.

Koselig at det nytter å ringe.

Fint når eiendeler kommer tilbake til sin rette eier.

Bare så synd at bilen ble ødelagt.

Men det ble vel noe tyvene fikk betale for i en god stund fremover.

I tillegg til andre gebyrer som påløper seg ved å “leie” slike biler.

Kanskje fikk de en overnatting eller to på statens regning også.

Hvem vet?

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det hender jo at man har med seg enkelte passasjerer, og som man også ser på tv i ny og ne.

Det er det vi kaller på godt norsk en kjendis.

Hadde med meg denne kjendisen flere ganger på min rute.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Dette skjedde på den tiden da jeg kjørte på strekningen Arendal – Kristiansand med TIMEkspressen.

Da det nærmet seg den tiden da min eldste datter skulle gifte seg – hadde jeg så lyst å finne på noe ekstra og uventa for henne og min kommende svigersønn.

Visste at denne kjendisen hadde med seg sin gitar, for den lå i luka på bussen.

Jeg spurte om han kunne tenke seg å sende en liten hilsen til det kommende brudeparet.

Vet du, det ville han.

Og på ankomst i Arendal gikk han ut, og vi sammen fant gitaren i luka.

Han var ikke sen med å pakke opp gitaren, og jeg fant frem mobilen.

Han sang, og han tok seg også tid til å formulere noen fine og velvalgte ord til brudeparet.

Og for meg var det en liten ekstra bonus, og som jeg kunne vise på storskjerm i selve bryllupet.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg gikk en dag i mot bilen som stod parkert.

Arbeidsdagen min var over.

På avstand fikk jeg da se at noe lå under vindusviskeren på bilen min.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hadde jeg fått en bot mon tro?

Det var det altså ikke, og heldigvis for det.

Denne lappen var en fin oppmuntring for meg.

Det var så koselig å få – og så uventa.

Pluss der lå en del annet også, og som tydeligvis giveren visste om at jeg liker.

De produktene ble dessverre ikke tatt bilde av, for jeg blogget ikke den gangen.

Men der lå både halspastiller, tyggegummi og sjokolade.

Lappen tok jeg vare på, og deler den her med deg som leser.

Man trenger ikke kjøpe noe, eller skrive så mye – for å oppmuntre en person.

Av og til er det nok med et “hei” – “godt å se deg”.

Eller ønske en man treffer “ha en fin dag” eller “god helg”.

Glemmer aldri da en gutt sa til meg: – Jeg ønsker deg en fin dag, full av glede!

En setning jeg bruker selv av og til.

Den virker.

Prøv selv!

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg kom til Oslo Galleri, og bussen skulle losses for folk og bagasje.

Det alene gikk fort og greit.

Fikk etter hvert gjemt veska mi, og gikk deretter bak i bussen for å klargjøre bussen til neste sjåfør.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Blant annet skulle det ordnes mer vann til kaffemaskinen.

Min kollega skal kunne komme til en respektabel buss.

Da er det viktig å få tatt opp eventuell søppel, seteryggene skal opp i normalstilling osv.

Alt dette gjøres når man normalt er alene i bussen, og dørene er normalt lukket.

Mens jeg holdt på med kaffemaskina ved bakdøra – hørte jeg lyden av folk inne i bussen.

Da jeg så opp og fremover fra trinnene i bakdøra – dukket det en ned i trinnene i fremdøra, en med hvit caps!

Jeg fikk da se at en person hadde klart å få åpna fremdøra litt på gløtt.

Og han var i ferd med å ta hele pengeveska.

Hadde ikke mye betenkningstid.

Handlet vel på instinkt.

Jeg sprang frem og overrumplet han.

Den gangen hadde jeg ikke lyst å gi veska mi i fra meg.

Heldigvis så er dette noen år siden.

Passasjerene i dag betaler nå for tiden mest med kort, eller med app-billetter skaffet på nett.

I et øyeblikk holdt vi begge i samme veske, og i ettertid har det gått opp for meg at det var nære på.

Han som prøvde seg la på sprang – uten å få veska mi med seg.

Jeg så fort i grove trekk om alt var der.

Men sprang for sikkerhets skyld bort og banket på på kontrollrommet på Galleriet.

Jeg kunne jo ikke vite med sikkerhet om han hadde klart å få med seg noe.

De i kontrollrommet kunne se mannen på en av monitorene – da ved en annen plattform.

En av dem som var på vakt ville gjerne bli med meg ut – for å få en eventuell prat med typen.

Det kunne jo være lurt for eventuelt politiet også – dersom man fikk tak i mannen.

Å få notert seg navn på de som eventuelt prøvde seg, litt det for å kunne kartlegge hvem og når.

Men da vi kom frem til den nye plattformen – var mannen som sunket i jorden.

Enda vi gikk på innsiden av glassveggene bort mot plattformen.

At det går an å være så frekk og så slu.

Skulle tro at han ble advart om at noen var etter han.

Godt at det er mye mindre kontanter i dag pga nettbaserte billett-løsninger.

Og at der finnes låsbare skap til å låse veskene inn i når bussene klargjøres.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

På en av turene til Göteborg så tenkte jeg det var lurt å kjøre i kollektivfeltet.

I dette tilfellet der trikkeskinnene går i byen.

For det kunne jeg jo gjøre siden jeg kjørte buss.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Trodde jeg hadde fordeler med kjøre der.

Det hadde jeg visst ikke.

Ikke visste jeg at det feltet var kun de lokale brukerne som hadde tilgang på.

Tenker da på hensyn til å få frem det grønne lyset i lyskryssene.

Jeg venta i et av kryssa på å få grønt lys.

Venta og venta, og håpet på å få klar bane.

Trikken stod plutselig bak meg å tuta og tuta.

Lite visste jeg hvorfor trikkeføreren hadde så dårlig tålmodighet.

Trikkeføreren, han burde da skjønne at jeg ikke kunne kjøre på rødt.

Men jeg ville jo ikke kjøre, så jeg stod å venta, stille og rolig.

Da kom trikkeføreren frem til meg personlig – litt overgitt var han, og bad meg kjøre.

Han var ikke blid kan du si.

Trikkeføreren hevda at jeg kunne stå der til det grodde måse på meg.

Og det uten at jeg hadde fått sett noe til det grønne lyset.

Han kunne selv få frem det grønne lyset med trikken sin, men da måtte jeg flytte meg først.

Der lå visst et signal i hans trikk, noe vi gjester av byen ikke hadde i våre kjøretøy.

Så da var jeg tvungen til å kjøre på rødt.

Det likte jeg dårlig, men hva skulle jeg ha gjort da?

Skulle tro han trodde jeg gjorde dette for å trekke og terge på han.

Jeg er nok mer på vakt heretter med å bruke kollektivfeltet i andre byer.

Spesielt på plasser der jeg er mindre kjent, iallefall der det er lyskryss i sikte.

Heldigvis var jeg alene i bussen, og var på vei til parkering.

Hadde ikke vært koselig å få kjeft av han i påhør av passasjerene.

En lærerik opplevelse.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

På turen ned mot Risør så hørte jeg på litt fin countrymusikk.

Den lå svakt i bakgrunnen – slik som den ofte gjør når jeg kjører min buss.

Sangen som kom kan du selv høre her.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Trykk på linken til YouTube om du vil.

Da vi var vel fremme i Risør var der ei dame som sa:

– Jeg har ikke lyst å gå av bussen. Du spiller så fin musikk!

Det er jo litt gøy når en får slike tilbakemeldinger etter endt tur.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto