Jeg får faktisk litt tilbakemeldinger fra dere lesere.
Det er jo kjempehyggelig.
En lurte på om jeg bare hadde solskinnshistorier.
Denne jeg deler i dag er vel kanskje ikke det.
Den går vel under det vi kaller en tabbe.
Men, man må ikke ta seg selv så høytidelig – at man ikke kan dele sine tabber også.
Jeg kom inn på ankomst i Arendal.
I spor D i Peder Thommessens Gate, og hadde veldig dårlig tid til sjåførbytte.
Den gangen kjørte vi tom buss opp til Moland Park for å bytte sjåfør med en påtroppende kollega.
Da alle mine passasjerer var vel ute av bussen, alle hadde fått sin bagasje – ja, da var det bare å komme seg opp til Moland Park.
Men hele Peder Thommessens Gate stod der kø.
Så jeg brukte de tomme bussfeltene foran, og dro forbi hele køen.
Litt frekt, ja, men de i køen skulle bare visst hvilken tid jeg hadde til rådighet.
Da jeg kom til Syrdalens hjørne – blinka jeg fint til venstre og gav det tegnet som køen trengte for å vite mitt ønske om å bli fletta inn.
I det jeg får ledig lomme, svingte jeg til høyre igjen og ut i veien mot rundkjøringen, og la ikke merke til noen problemer.
Fikk kjørt bussen opp til Moland Park, og overleverte bussen til påtroppende kollega.
Jeg kjørte hjemover og tenkte: – Endelig helg!
Selv om man trives i jobben, så er det godt med fri-helger også.
Godt inn i Vegårshei kommune ringte telefonen.
Da var jeg kommet til toppen av Hauglansdammen i Vegårshei – da ringte min teamleder.
Han kunne fortelle at der hos han stod en fortvila mann som hadde fått sin lakkerte speile på sin privatbil ødelagt av bussen.
Illustrasjonsbilde, tatt i forbindelse med en tur til Stavanger 07.07.07
Tid og sted stemte, så jeg måtte ned igjen til Moland Park for forklare han som stod der hva som hadde skjedd.
Det var lange tre mil tilbake, og jeg som var nesten hjemme .
Vel nede igjen fikk jeg forklart til denne fortvila mannen hva som hadde skjedd, og fikk tatt han i hånden og bedt han om unnskyldning.
Fikk også sagt at det var ikke meningen å stikke av.
Men jeg så ikke, jeg merket ikke noe, og hørte ikke noe av at jeg var så vidt borti i – idet jeg svingte til høyre igjen.
Var nemlig så vidt borti med overhenget bak.
Fort gjort var det.
Han tinte fort opp når han evna å se hendelsen også fra min side, og han kunne etter hvert dra på hytta med kona si som først avtalt.
Den uheldige ble heldigvis på godt lag igjen.
Men det var en lærerik opplevelse for meg.
Man kommer lengst med å legge seg flat har jeg funnet ut, be om unnskyldning om feilen er hos en selv.
Det blir det greiest i lengden for begge parter.
Så det var verdt det å dra ned igjen å få ordna opp.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto