En mann med stor interesse for buss

Mange i vårt miljø kjenner denne karen.

Bilde er tatt 05.04.13 – og er av Frode Kalleberg.

 

Frode har jeg truffet ved flere anledninger.

Her var han med meg til Gjeving brygge.

Han er født 08.12.71 – bor på Sira i Vest Agder.

Frode er vel den man kan kalle en god og dyktig bussentusiast.

Han vet litt om de fleste bussene som er her på Sørlandet.

En interesse han har hatt helt siden året 1991.

Han har også avtaler med verksteder om at når en buss er solgt eller avskiltet – så får han beskjed.

Da blir dette lagt inn i hans sitt system.

Bilder har han også sikra seg av bussene gjennom en lang speiding.

Stadig speiding etter nye motiver og ny informasjon om hva som ruller på veiene her på Sørlandet.

Frode har dessverre hatt kreft, men ble heldigvis kvitt den, og ble friskmeldt i året 2017.

Jeg håper han vil fortsette å jakte på oss som ruller langs veiene i mange år fremover.

Han er en stor oppmuntring for de rundt seg.

Han fortjener virkelig litt heder og ære.

 

Bilde og innlegg er lagt ut med tillatelse.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Det smalt her om dagen

Kjørte den tidligste avgangen fra Risør til Arendal.

Flere av passasjerene mine sov, og det var egentlig ganske rolig i bussen.

Men da jeg kom til Brekka i Auste Moland – der skulle jeg få i fronten dette rådyret.

Fallviltnemnda tok dette bilde etter avlivingen. Bilde er lagt ut med tillatelse.

 

Har aldri i livet kjørt på noe slikt før.

Ringte selvfølgelig til Politiet, og de skulle igjen få varslet Fallviltnemnda.

En jeger fra Fallviltnemda ringte kort tid etterpå, slik at han fikk så riktig vei-beskrivelse som mulig.

På returen fra Arendal kunne jeg se jegeren med børsa – da var han allerede på saken.

Jeg var i rute og hadde nye passasjerer med, i retning Risør, og hadde ikke anledning til å få rede på utfallet da.

Men i pausen i Risør ringte jeg jegeren opp på nytt.

Fordi det var tross alt et liv jeg hadde fått ødelagt – kanskje drept.

Rådyret var funnet, og det var også avlivet – det var beskjeden jeg fikk.

Dyret hadde beveget seg bort et stykke, men ikke langt i fra veien.

Jeg ble veldig glad for at det var funnet, glad på den måten at det ikke skulle lide mer.

Takknemlig for at der er noen man kan og skal ringe til når slikt skjer.

Og at jeg da kunne være sikker på at ingen liv måtte lide i skogen på grunn av meg.

Må rette en stor takk til både Politi og til jegeren fra Fallviltnemnda.

Følte de overtok mitt ansvar på et vis.

En god følelse, selv om denne hendelsen skulle jeg gjerne vært for uten.

Bussen fikk mindre skader.

Her er litt av busten etter rådyret på hjørne.

 

Heldigvis liten skade på selve bussen.

 

Ei lyspære til tåkelyset gikk som følge av dette, pluss litt forskyvning mellom to plater som du ser på det nederste bilde.

Passasjerene tok det veldig fint.

Skjønte jo at de våkna da de hørte dunk-lyden foran – skulle bare mangle, for det støtet hørte man godt.

Jeg kunne se at enkelte var nysgjerrige på omfanget.

For noen som normalt skulle gått ut i bakdøren – kom frem på Harebakken, og gikk ut i fremdøren.

De ville se bussen på utsiden.

Godt det ikke skjer slike påkjørsler hver dag.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Dårlig service, arrogant holdning

Jeg leverte ei gruppe passasjerer på hotellet etter å ha kjørt dem hele dagen.

Bilde er fra en tur jeg hadde for RTB, tatt på Lillehammer 18.08.06, men det er ikke derfra denne hendelsen er i fra.

 

Ble enig med reiselederen om at hun skulle dele ut rom-nøklene mens jeg kjørte ned igjen til sentrum for å få tanket diesel.

Det er jo en ting man må gjøre, og som alltid er greiest å gjøre når man er alene, slik at passasjerene ikke unødig må vente.

Jeg gledet meg til vi skulle treffes igjen, og ha en felles middag med hele gruppa etterpå på hotellet.

Problemet var at jeg fikk ikke mitt dieselkort til å virke ute ved pumpa på denne bensinstasjonen.

Så jeg gikk inn for å spørre betjeningen om de kunne svare på hvorfor.

Dieselkortet ble testa inne.

– Ditt kort er sperret! – var svaret jeg fikk.

Fortsatte med å si: – Skal du ha diesel må du bruke ditt private visakort!

– Eller så får vi kalle inn vitner og ta det som et lån! – la hun til på en noe spydig måte.

Følte et øyeblikk som om jeg stod i en rettssal.

Dog uten vitner eller en god advokat til stede.

Jeg ble veldig paff.

Gikk deretter ut, og tok i bruk mitt eget visakort.

Problemet var at mitt kort hadde en sperre på 999 kroner, og det var ikke i nærheten av hva jeg trengte av diesel.

Det føltes som en dråpe i havet.

Kunne jo tatt kortet ut og inn til jeg hadde fått fylt opp så klart, men syntes ikke det var noe greit.

Man skal kunne bruke det kortet som tilhører bussen.

Jeg ringte da min trafikkleder og forklarte min situasjon.

Han ble også overrasket over svaret jeg hadde fått fra denne betjeningen.

Han bad om å få snakke med denne dama jeg hadde fått et slikt svar i fra.

Jeg overhørte denne samtalen, og jeg kunne høre henne si: – Jeg har allerede en avtale med sjåføren, ha det bra! – og hun la på.

Ordet arrogant er ikke dekkende nok.

I det jeg var på vei tilbake til bussen ved pumpa ringte heldigvis min trafikkleder meg opp igjen.

Jeg fikk gitt han alle de opplysninger jeg kunne gi – med hensyn til kortnummer, navn på stasjon, sted og navnskiltet som jeg la merke til på betjeningen.

Etter få minutter ringte han meg opp igjen og bad meg prøve kortet på nytt.

Da virket det.

Jeg fikk fylt tanken på bussen helt full.

Takk og pris at jeg ikke venta til dagen etter, for da skulle vi rekke flere ferger.

Rart at ikke hun på bensinstasjonen bare kunne dra kortet over i en slik avtrykksmaskin – slik som de kan gjør når systemet er nede.

Pengene ville de fått uansett, liksom.

I mitt tilfelle var vi for gode kunder.

For kortet i bussen hadde nådd sin øverste grense, og min trafikkleder fikk forhøyet den grensa via telefon med vakta i oljeselskapet vi brukte.

Det var en flott service i seg selv.

Godt å ha noen der hjemme på Sørlandet som har sine kontakter, og som kunne få orden på sakene når man kommer i en slik situasjon.

Jeg rakk jo ikke middagen sammen med de andre, dessverre.

Men resepsjonen på hotellet ordnet allikevel en god kalvestek, med god og kald eplemost til.

Og det uten at de skulle ha noe for det.

Det er service.

Skulle gjerne skrevet hvilket hotell dette var og gitt dem kreditt for det.

Men da sier det seg selv hvilken bensinstasjon dette var, og det har jeg ikke lyst til.

Mitt poeng er ikke å henge ut en enkel person eller en konkret bensinstasjon.

Men det var utrolig godt å få av seg uniformen, og bare kunne slappe av etter en slik hendelse.

Kunne nyte den middagen, og vite at det gikk godt til slutt.

Lurer på hva oljeselskapet sentralt sa til denne dama på bensinstasjonen?

Jeg tviler på at det var lønnsforhøyelse de snakket om.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Passasjerene likte dårlig maten

Jeg kjørte en gruppe på tur til Danmark.

Bilde er tatt den 06.08.06, og er fra Skagen i Danmark.

 

Vi var vel ganske sultne alle sammen.

Så en tur på restaurant var liksom ikke feil valg til neste punkt på programmet.

Jeg kunne se at der var flere gjester der i restauranten, og jeg så servitørene komme ut med de lekreste retter.

Mange i min gruppe hadde nok veldig lyst på det de så, og vi alle gledet oss til å nyte et lekkert og smakfullt måltid.

Forventningen var stor, man kunne kjenne vann i munnen.

Men da våre retter kom – sank haka på flere av oss.

For vår gruppe hadde tydeligvis bestilt noe helt annet – enn hva som så godt ut.

Jeg måtte dra på smilebåndet og late som om at jeg ble begeistret, iallefall vise et snev av takknemlighet.

Tenkte bare på: – Hvordan i granskauen skal jeg få dette ned?

Vi ble servert biff tartar.

Det vil si rå kjøttdeig – på størrelse med en karbonade – med rå eggeplomme plassert midt oppå.

Tror flere i min gruppe syntes det var litt lite stekt.

Jeg for min del fikk i meg mesteparten av dette, og lata som om det var godt

Ikke fint å lyge, men man skal jo være høflig også.

Men så fikk jeg se at mange i gruppa sendte servitørene med de samme rettene tilbake til kjøkkenet for steking.

Da ble jeg en smule flau.

Det ble plutselig mer trafikk inn mot kjøkkenet – og det med fulle tallerkener.

Der var nok mange som følte seg litt snytt for rekene og andre god-saker – som de fikk se at de andre gjestene fikk.

Jeg fikk også med meg at flere spurte servitørene om ikke de kunne bytte til en annen rett.

Men vår gruppe hadde bestilt dette, så dette var den retten som var inkludert i prisen.

Kan tro jeg var glad for at jeg ikke hadde noe med dette med mat-bestilling å gjøre.

Det var iallefall en rett jeg aldri skal anbefale noen – om det var opp til meg alene.

Nei, da er det bedre å få det stekt som karbonade, og med et speilegg på toppen.

Litt løk og litt salat til, så kan dette også bli veldig godt.

Slik sett så burde jeg også ha sendt min mat ut igjen, for jeg skjønte de som sendte maten ut igjen.

For blir god mat tilberedt riktig så er dette god mat.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Ærlighet varer lengst

Hadde her om dagen en hyggelig prat med en av mine faste passasjerer.

En skolegutt på videregående.

Illustrasjonsbilde

 

Vi snakket om utdannelse, valg av yrke og det er utrolig mange spørmål ungdommene står over for.

De skal kanskje sette kursen for det som skal prege dem for resten av deres liv.

Dette er valg som blir tatt i ung alder.

Vi snakket blant annet om det med ærlighet, og hvor viktig det er med ærlighet i de fleste jobbene som er.

Denne unge skolegutten er i skrivende stund utplassert her i distriktet.

I samtalen så ville han fortelle at han fant en tier på stuebordet hjemme.

Den tok han, og gledet seg først over av å få litt mer å bruke når han da skulle ut for å handle.

Men på trappa – ved ytterdøren, der innhentet samvittigheten han.

Han snudde, gikk inn igjen og tilstod sin gjerning.

Da fikk han fra sin mor vite at tieren kunne han få.

I tillegg så tok hun frem noe mer, der vanket det en ekstra seddel som han også skulle få.

Denne fortellingen traff meg veldig, og på en god måte.

Veldig takknemlig for at han delte dette med meg og med de ungdommene som satt foran.

Og som jeg alltid har påstått: – Ærlighet varer lengst!.

Ærlighet kan kanskje koste litt ekstra der og da, men ærlighet er best i lengden.

Nå fikk han uttelling for sin ærlighet, og hadde plutselig mer å rutte med når han skulle treffe de andre i gjengen.

Jeg kunne se at hans fortelling, hans væremåte også traff andre der i bussen min.

For noen fantastiske ungdommer vi har.

Jeg er priviligert som får være bussjåfør, og som får tilgang på slike gullkorn i hverdagen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Fikk en kassett

Jeg har kjørt en del skoleelever opp igjennom årene, og enkelte har jeg fått god kontakt med.

Ei skolejente på videregående stilte meg spørsmål og som jeg på daværende tidspunkt ikke skjønte hvorfor jeg ble spurt.

Et av spørsmålene var om jeg kunne si hva slags musikk jeg likte.

Jeg husker jo ikke alltid hva sangen eller artisten heter, og det gjorde jeg ikke den gangen heller.

Men med å forklare i form av litt nynning hadde hun ofte svarene på hvem og hvilken sang som det kunne være.

Dette skjedde flere ganger på turene til og fra skolen.

Vi begge er glade i sang og musikk..

Jeg måtte jo prøve å vise mitt brede musikksmak-register med å ta flere forskjellige artister og diverse melodier.

Da hun noen dager senere kom på bussen hadde hun med seg en kassett.

Og den var fylt opp med mine favoritter, de jeg for kort stund siden hadde nynnet og sagt til henne.

Den kassetten fikk jeg.

Ble både glad og veldig satt ut.

Følte et øyeblikk at jeg hadde selv vært med på å forme kassettenes innhold, nesten som om den var bestilt.

Den kassetten ble iallefall spilt ofte i bussen når jeg kjørte.

Tror skoleelvene også likte den.

Dessverre så ble den kassetten borte.

Den ble stelt, og jeg måtte bare innrømme for henne at tapet var stort, og jeg kunne ikke noe for det.

Det må ha vært flere som kunne tenke seg den, eller kanskje var det noen andre passasjerer som var gørrlei den.

Endelig borte, liksom.

Vet bare at ofte ropte ungdommene bak: – Opp med musikken, Alf Otto!

Dette med kassetten får jeg nok aldri vite – hvor ble den første av de to hen?

– Det gjør ikke noe! – svarte hun.

– Jeg lagde to, så du skal få en til!

Tenk, hun hadde en ekstra kopi på lur.

Ordet takknemlig var ikke dekkende nok.

Raust, omtenksomt og fint gjort.

For meg gode minner.

Vil dele en av sangene som var på denne kassetten.

Kanskje der er flere som liker slik musikk?

Og kanskje er der flere som får frem gode minner fra svunnen tid med å høre denne.

Her sunget av Jan Christian Johansen

 


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Fikk kjøtt fra en servitør på en av båtene

Ofte når man er på tur med ei gruppe – så skal gruppa man kjører på ofte over med ei eller annen form for båt eller ferge.

Bilde er fra Skagen i Danmark 06.08.06

 

Vi sjåfører sitter normalt på anviste steder og spiser sammen med kollegaer, og det er hyggelig.

Andre ganger blir man så godt kjent med gruppa – at det er mest naturlig for meg å sitte sammen med dem.

For meg er det ingen fast fasit med hensyn til dette.

På en overfart så satt jeg med gruppa mi.

Det var pensjonister, trivelige sådan og vi nøt en aldeles god middag ombord i båten.

Stemningen var god.

Da den ene servitøren var på vei tilbake til sitt kjøkken for å hente påfyll – kom han bortom meg av alle ting.

Han lesset på min tallerk resten av kjøtt og grønnsaker som han hadde igjen på sitt serveringsfat.

Det var ikke lite mat.

Følte jeg fikk kjøtt tilsvarende for “4 personer”.

Lurer på om han syntes jeg var underernært, enda så stor jeg er?

Men det var jo hyggelig gjort av han, og godt var det også.

Godt at overfarten varte en stund.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En servitør tok heimlich-manøver på meg

Hadde henta to skoleklasser oppe ved Brennabu leirskole.

Bilde er tatt 07.09.07 ved Brennabu leirskole. Plassen ligger på Vaset i Valdres – i Vestre Slidre kommune.

 

Og på vei til Sørlandet igjen kjørte vi nedover Numedalen.

Vi skulle etter hvert ha oss litt mat som var bestilt.

Jeg var jo med gruppa og lærerne inn, og spiste meg god og mett.

Da jeg skulle til å gå – kom en servitør bak meg og tok heimlich-manøver på meg.

Og i det han slapp taket sa han: – Åh, der er plass til et kakestykke også!

Han geleidet meg til et bord der det stod kaker og kaffe.

Da fikk jeg et godt kakestykke og en kopp kaffe også av han.

Jeg ble takknemlig for tilbudet, rausheten og satte meg ned igjen.

Men måten jeg ble sjekka på – om jeg var forsynt, den var ny for meg.

Han skal bare være glad for at ikke hele middagen kom opp igjen, for han trykka til kan du si.

Men det var god mat og trivelige folk.

Kjører gjerne slike folk igjen, og stopper mer enn gjerne der for nye matopplevelser.

Du for en fin natur vi har i vårt land.


 

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Fikk en hånd som tok tak i meg

Jeg kjørte nedover fra Telemark, og hadde med ei eldre dame som satt ved fremdøra.

Vi kom i prat.

Illustrasjonsbilde

 

På den tiden så skulle jeg om kort tid kjøre en tur til Sverige, og visste at jeg hadde en ledig plass igjen i bussen.

Jeg spurte om hun hadde lyst til å bli med.

Og uten å tenke seg om svarte hun: – Ja!

Trodde hun måtte snakke med de hjemme, men hun var alene og hadde ingen å ta hensyn til.

Da vi kom til Varberg i Sverige noen dager senere – var der ei som tok tak i armen min.

Da så jeg ned på ei eldre og litt kortvokst dame.

Det var samme dama som jeg tidligere hadde spurt om å bli med på tur.

Hun stod der med tårer i øyene, og hadde litt vanskelig for å uttrykke det hun skulle si.

Hun sa: – Alf Otto, du vet ikke hvor mye denne turen har betydd for meg!

Og hun la til: – At du ville ha meg med!

– Nå har jeg fått noen å snakke med, og det med folk i alle aldre!

– Jeg har fått venner for livet! – og hun tørket bort enda en tåre.

Hun handlet ikke stort på turen slik jeg fikk inntrykk av, men hun ble med for turen sin skyld, for å komme seg litt ut.

Jeg fikk få dager etter endt tur se hennes dødsannonse.

Det gjorde inntrykk.

Da er det spesielt for meg når jeg er på denne plassen i Varberg.

Tankene går ofte til denne gamle dama.

At så lite kunne bety så mye.

Jeg er takknemlig for at hun fikk oppleve denne turen – og det i tide.

Det å vise litt omtanke i hverdagen kan bety mye for den som får oppleve det.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Våre nye landsmenn

Jeg har ofte med meg våre nye landsmenn i bussen jeg kjører.

Landsmenn og kvinner – for å ikke gjøre forskjell.

Illustrasjonbilde

 

Mange av dem har jeg fått gode samtaler med.

Og det forundrer meg hvor flinke mange av dem har blitt til å snakke norsk – og på relativt kort tid.

Mange av dem har klart å skaffe seg sertifikat, fått seg jobb, og mange har blitt godt integrert i vårt samfunn.

Har hørt at for noen har reisen hit vært lang.

Lang og strabasiøs.

Flere har måtte gå fra familie, hus og eiendeler.

Mange har sett at sine kjære har blitt tatt av dage.

Noen har måtte dra fra opparbeidet jord, sin selvgående bedrift.

Har ofte tenkt: – Hvordan ville jeg taklet en slik overgang – slike opplevelser?

– Hvordan ville jeg taklet det å gå fra min familie på en slik måte?

Sett mitt hus og eiendeler blitt gjort til intet?

Har hatt ungdommer på bussen som har tråla gjennom ørken, uten mat på flere døgn.

Selv kan jeg bli utidig om det går over et enkelt måltid, liksom.

To brødre var sammen, men de mistet hverandre på reisen hit.

Jeg skjønner at jeg har mye å være takknemlig for.

Tror vi alle har godt av å reflektere litt over livet i ny og ne.

En ung gutt på bussen sa til meg: – Vi må bare ikke tenke på det som har skjedd, fremtiden ligger foran!

Setningen grep meg.

Jeg kunne se et lite smil, selv om det var tårene som var mest synlig.

Hvem hadde ikke hatt tårer i en slik situasjon?

Med en slik bagasje i livet, fortellinger som man nesten ikke skulle tro var sanne – slik man bare ser på film.

For meg blir det ganske nært i samtale med slike.

En setning som kan komme til god nytte for noen og enhver om man føler seg urettferdig behandlet.

“Fremtiden ligger foran”.

Føler meg priviligert som bussjåfør.

Bare tenk på alt det de må lære med hensyn til språk, nye regler og levesett.

Skole, arbeid og miljøet rundt dette.

Må si, jeg beundrer dem.

Der er de som har måtte selge unna arvesølv for å få betalt for sin reise ut av sitt hjemland.

Sølv og gull som er uerstattelig.

Jeg tror vi har noe å lære av hverandre, og kanskje være mer takknemlig for det man har.

Vi får begynne med oss selv.

Kanskje bli mer inkluderende, rause og tålmodige.

Evnen til å tilgi på tross av.

Og kunne se på hverandre med respekt, uavhengig av kjønn, tro og legning.

Jeg har selv mye å strekke meg til for å bli bedre.


 

 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto