Anders har jeg hatt gleden av å ha med meg som passasjer mange ganger.
Vi snakker om flere års bekjentskap.
Har hatt flere gode samtaler med denne gutten på bussen.
Her om dagen snakket vi litt om våre gener og hva vi har og har hatt som foreldre og besteforeldre.
Anders kunne også fortelle om at mange av de i hans sine slekter er blitt gode og gamle.
Da sa jeg til Anders: – Du kommer nok til å bli 110 år du – så gode gener som du har!
Anders svarte rimelig kontant og med et lurt smil: – Ja, det var planen!
Det blir bare en så god stemning når en får slike gode replikker – så kontant at man skulle tro det var et innøvd manus.
Etter hvert kom vi innpå dette med å lytte til nettopp de som har levd lengst.
Alle har vel visst best selv av og til, kanskje en skjellen gang – eller hva?
Også Anders måtte innrømme at det ofte var lurt å høre på de som har levd en stund, de med erfaring.
Som jeg sa: – Vi foreldre vil jo ikke barna noe ondt, vi vil de bare godt!
Det er ofte slik at en formaning eller rettledning ikke alltid oppleves like greit når man står der og har sine egne planer og attpåtil kanskje er litt viljesterk.
Men jeg tror nok at de fleste skjønner det med at mamma, pappa, bestemor eller bestefar har ofte rett – spesielt i viktige valg.
Kanskje flere med meg har opplevd det?
Jeg har selv funnet ut at jeg trenger ikke å gjøre alle de dumme valgene i livet selv – om jeg ser at andre kanskje allerede har gjort det føre en liksom.
Der er de som har testa det ut, og kanskje litt for sent har oppdaget at jeg skulle hørt på hva de eldre sa.
Av og til kan man lære av andres feil og erfaringer.
Dette har Anders også fått med seg.
Anders er også en veldig reflektert person.
En som man kan ha gode og dype samtaler med, tross sin unge alder.
Selv er han et forbilde for mange andre som han selv ønsker skal ta gode valg i livet, for ungdommer som står på viktige veivalg.
Jeg beundrer slike ungdommer som Anders, som ønsker å gjøre en forskjell for de rundt seg.
I tillegg har han et godt humør og til tider utrolig treffsikre replikker.
Norge trenger slike.
Venner kan ofte avgjøre fremtiden på godt og ondt.
Velg derfor dine venner med omhu.
Jeg har sagt det ofte til ungdommer: – Det er bedre å ha en god venn, enn mange dårlige!
For den ene er den som stiller opp når “værmeldingen” melder storm i kastene.
Dette bilde er tatt i forbindelse med en øvelse på YSK-kurset jeg var på – den 05.06.19 (uke 23)
Dette bilde er tatt i forbindelse med en øvelse på YSK-kurset jeg var på – den 05.06.19 (uke 23)
Et slikt kurs går over 35 timer, og alle som skal kjøre i et betalt sjåføryrke må ha et slikt kurs hvert femte år.
Nå var det igjen på tide for min del til å ha et slikt kurs.
Veldig koselig og lærerikt i å få litt repetisjon på det vi kan komme ut for som yrkessjåfør.
Lærerikt å utveksle erfaringer med andre i samme bransje.
Her er instruktør, Øyvind Hansen i ferd med å dele av faglig innhold.
Øyvind er en av flere instruktører på YSK-kurset her i mitt distrikt, Arendal.
Han har jeg kjent i mange år.
Øyvind sitter inne med lang erfaring i bransjen, ja helt siden mai 1978, og har mye god kunnskap å dele videre.
Jeg tok flere bilder fra ute-øvelsen.
Her er Tore Halvorsen i ferd med å slukke brann – i påsyn av instruktør, Hanne Solveig Hoff.
Tore har jeg også kjent lenge.
Vi kjørte sammen på TIMEkspressen mellom Arendal og Kristiansand i mange år.
En tid jeg ser tilbake på med mange gode minner.
Kan nevne det at når en buss eventuelt brenner, da teller minuttene fort.
Da kan man fort bli satt ut av spill, bare røken kan være nok.
Hanne Solveig har jeg av og til på telefon siden hun også er på trafikk – ved siden av det å være bussjåfør.
Hun har i skrivende stund også 20 års erfaring innen Røde Kors.
Også hun er en god kollega for meg, ei jeg har kjent i mange år.
Ellers hadde vi ei uke sammen der Hanne Solveig fikk lære oss litt om førstehjelp.
Kundebehandling og kjørestil var også en del av kurset.
For det er jo personer vi frakter, og de skal frem på en trygg og sikker måte.
Repetisjon av bruken av stolheisen, både på strøm og manuell bruk.
Pluss vi hadde en fysioterapeut der en av dagene, og hun delte med seg av sine gode kunnskaper til oss som er i et stillesittende yrke.
Alt det her er jo veldig viktig.
Kost og usunn mat er jo også noe vi yrkessjåfører har godt av å tenke på – ja iallefall tenke litt over hva vi fører i oss.
Trening og enkle måter til å tøye ut på var hun også innom.
Ikke alltid det skal så mye til for å ha en god helse.
Det ble en del regler og paragrafer, tall og diagrammer, og det var vel det som var minst interessant for min del.
Litt tungt stoff for å være helt ærlig.
Men vi må jo vite hva som er innenfor og hva som ikke er lov i vårt yrke.
Hva har kundene våre krav på er også en del av innholdet i kurset.
For meg var det veldig interessant å ha en person fra Scania Norge der.
Han hadde god kunnskap på de bussene vi til daglig kjører.
Dialogen mellom gruppa og han var bare helt topp.
Han tok også med seg gode innspill fra kurs-deltagerne med seg videre opp i systemet sitt.
De tilbakemeldingene noterte han til og med ned.
For det er jo slik at det er jo vi sjåfører som er brukere av kjøretøyet, og vi vet vel litt om hva som kanskje kan gjøres bedre til neste gang en buss skal bestilles.
Tenker da på plassering av knapper, lys og diverse utstyr – hva som virker godt og hva som virker heller litt dårlig.
Så denne uka 23 ble et fint avbrekk fra de daglige gjøremåla.
Koselig å få treffe likesinnede fra flere selskaper, og kunne utveksle erfaringer.
Det var en god stemning hver eneste dag.
Så nå gjenstår det bare å få koden inn i sertifikatet, og praktisere alt det vi har gått gjennom.
En stor takk til alle instruktørene, og til de som fulgte oss på selve kjøringen.
Kjenner jeg er stolt over mitt valg av yrke.
Tenk på alle de koselige menneskene jeg treffer hver eneste dag.
Bare den delen øker passasjerantallet ombord, og krever mer tid for oss bussjåfører til å komme frem i tide.
Vi kan ha mange reisende som har sine behov med hensyn til billettering og bagasje.
Det oppstår ofte kø på grunn av tåke og dårlig sikt, og mange bilister senker da farten, ofte mer enn nødvendig.
En forsinkelse er som regel forårsaket av noe som har tilstøtt oss under vegs.
Men å få klage fra en av dem som er en del av selve årsaken til forsinkelsen, den er litt drøy.
Jeg opplevde det.
Da skal man holde tunga rett i munnen – for å ikke ta igjen!
Jeg kjørte nedover med ekspressen fra Oslo, og vi var flere busser i følge.
Illustrasjonsbilde
Der var såpass belegg sørover at vi måtte ha med hjelp i fra Oslo, altså ekstrabusser.
Passasjerene på den ene bussen var ikke billettert, og min oppgave fra trafikklederen var å gå hurtig gjennom den bussen også når jeg ankom til Fokserød.
Jeg gav beskjed over høgtaleren til mine egne passasjerer om at det ville bli en kort pause der, og at bussen min går videre etter 10 minutters stopp.
– Hver enkelt er selv ansvarlig for å være ombord igjen til den tiden! – var også en av mine setninger.
Problemet var at da de som ville ha seg en strekk var gått ut, oppdaget jeg at den bussen jeg skulle billettere – var ikke der.
Den som stod der var var ikke rett buss, og var ikke den jeg skulle billettere.
Pga misforståelse hos min kollega hadde den bussen jeg skulle billettere kjørt videre sørover, og der stod jeg å måtte ta en pause – en pause jeg absolutt ikke trengte akkurat der!
Men folk var gått ut, så den pausen måtte jeg jo bare ta.
Den ventetiden gikk utrolig sent.
Da de 10 minuttene var gått var jeg klar til å dra videre – veldig klar kan du si.
Men inne fra min buss fikk jeg høre at vi manglet en person.
Kan du tenke deg!
Hadde med en kollega i sivil som også kom frem til meg og bekreftet at en av passasjerene var ikke på plass.
Jeg lot som om jeg ikke hørte det, og fortsatte å la hjulene rulle forsiktig over parkeringsplassen, altså med lav hastighet.
Etter hvert kom denne passasjeren vi manglet tuslende ut fra bensinstasjonen, men beklaget ikke at jeg måtte vente på henne da hun kom seg inn i bussen min.
Lot som ingenting, øket ikke farten på trinnene en gang.
Fikk ny beskjed fra trafikkleder om at den aktuelle bussen jeg skulle hatt tak i skulle nå bli billettert av en annen kollega nede på Telemarksporten.
Vi kunne dermed ta innpå de andre.
Godt å ha dyktige trafikkledere som ordner opp mens vi sjåfører er ute i feltet.
Da vi kom frem til Harebakken, og denne dama vi venta litt på på Fokserød skulle gå av – fikk jeg høre fra henne: – Hvorfor er vi så forsinket?
Jeg svarte høflig: – Vi var noen stykker på reise i dag, og trafikken ut av Oslo gikk litt tregt på denne tiden!
Men hun avbrøt meg: – Da får dere sette opp ekstra busser, for dette er helt ille!
Du for et humør.
Jeg prøvde å forholde meg rolig med å si: – Vi var 4 busser i følge på denne avgangen, så det har vi allerede gjort!
Sa ikke noe om at hadde alle vært inne i bussen – og i tide, så hadde det hjulpet.
Hadde jeg bare kjørt i fra henne da hun somlet på bensinstasjonen hadde hun ikke fått med seg dette med forsinkelse i det hele tatt.
Da vi kom frem til Harebakken hjalp jeg henne med å finne hennes koffert i en av lukene.
Beklaget det hele med hensyn til forsinkelsen, klappet henne på skuldra og sa: – Nå får du gå hjem å trakte deg en sterk kopp kaffe, ha det så bra og velkommen igjen!
Da kom faktisk smilet hennes frem, og jeg fikk da høre: – Nå er jeg snart hjemme, sjåfør, nå går det fint!
Det var godt nok for meg, for da var hun fornøyd.
Kunne sagt mye mer til henne da jeg tok farvel, men tror det var og er lurest å ikke ta igjen i slike situasjoner.
Jeg hadde jo flere ombord som sikkert ville hjem, og helst på tiden.
Så ta tid til noen diskusjon var og er ikke så lurt etter en lang reise.
Da kan lunta være kort for noen og en hver, folk er trøtte og sultne.
Men jeg kan godt innrømme at når man er snill å venter på en person, blir ytterligere forsinket pga ekstra venting på grunn av denne personen, og får klage for en forsinkelse som hun selv var en liten del av, ja da hadde det vært fristende å si ens mening.
Eller gjort som enkelte andre bussjåfører ville gjort – bare kjørt!
Men hun kom seg hel hjem, og viste meg et smil jeg følte jeg fortjente.
Da ble jeg takknemlig, det var godt nok for meg.
Det er vel da det ordtaket her kommer til rette: – Når enden god er allting godt!
Jeg gjorde jo det, men det tok jo sin tid kan du si.
Men når vi da var klare til å reise, alle var vel ombord – til og med bare et par minutter over tiden – da spurte han med pengene i brødposen: – Kan du være grei å gi meg pengene tilbake, jeg skal ikke være med allikevel!
Det var forfriskende og flott, det var nesten så en måtte smile.
Kunne hatt lyst til å ha sagt noe der og da, men vet at man tjener mest på å tie still.
Bruke såpass lang tid på å telle kronestykker og så skulle ikke personen være med allikevel.
Da skjønner man at det kan være en grunn til at vi er forsinket i blant.
Jeg fikk makulert billetten – og det i tide.
Har passasjerene kort eller pengene klare ved ombordstigning – er mye gjort.
I denne saken her så var det ikke så galt at det ikke var godt for noe.
Jeg gav han sedler tilbake, og ble glad for all veksel jeg fikk beholde.
Kronestykkene kommer alltid godt med.
Gjerne ha de få kronestykkene også klar når du skal betale for din billett.
