countryekspressen gode selvopplevde busshistorier

Jeg har ofte med meg våre nye landsmenn i bussen jeg kjører.

Landsmenn og kvinner – for å ikke gjøre forskjell.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Illustrasjonbilde

Mange av dem har jeg fått gode samtaler med.

Og det forundrer meg hvor flinke mange av dem har blitt til å snakke norsk – og på relativt kort tid.

Mange av dem har klart å skaffe seg sertifikat, fått seg jobb, og mange har blitt godt integrert i vårt samfunn.

Har hørt at for noen har reisen hit vært lang.

Lang og strabasiøs.

Flere har måtte gå fra familie, hus og eiendeler.

Mange har sett at sine kjære har blitt tatt av dage.

Noen har måtte dra fra opparbeidet jord, sin selvgående bedrift.

Har ofte tenkt: – Hvordan ville jeg taklet en slik overgang – slike opplevelser?

– Hvordan ville jeg taklet det å gå fra min familie på en slik måte?

Sett mitt hus og eiendeler blitt gjort til intet?

Har hatt ungdommer på bussen som har tråla gjennom ørken, uten mat på flere døgn.

Selv kan jeg bli utidig om det går over et enkelt måltid, liksom.

To brødre var sammen, men de mistet hverandre på reisen hit.

Jeg skjønner at jeg har mye å være takknemlig for.

Tror vi alle har godt av å reflektere litt over livet i ny og ne.

En ung gutt på bussen sa til meg: – Vi må bare ikke tenke på det som har skjedd, fremtiden ligger foran!

Setningen grep meg.

Jeg kunne se et lite smil, selv om det var tårene som var mest synlig.

Hvem hadde ikke hatt tårer i en slik situasjon?

Med en slik bagasje i livet, fortellinger som man nesten ikke skulle tro var sanne – slik man bare ser på film.

For meg blir det ganske nært i samtale med slike.

En setning som kan komme til god nytte for noen og enhver om man føler seg urettferdig behandlet.

“Fremtiden ligger foran”.

Føler meg priviligert som bussjåfør.

Bare tenk på alt det de må lære med hensyn til språk, nye regler og levesett.

Skole, arbeid og miljøet rundt dette.

Må si, jeg beundrer dem.

Der er de som har måtte selge unna arvesølv for å få betalt for sin reise ut av sitt hjemland.

Sølv og gull som er uerstattelig.

Jeg tror vi har noe å lære av hverandre, og kanskje være mer takknemlig for det man har.

Vi får begynne med oss selv.

Kanskje bli mer inkluderende, rause og tålmodige.

Evnen til å tilgi på tross av.

Og kunne se på hverandre med respekt, uavhengig av kjønn, tro og legning.

Jeg har selv mye å strekke meg til for å bli bedre.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

For noen år siden så hadde jeg en tur til Gekås i Ullared.

Gekås er et enormt stort handlesenter i Sverige.

Hadde lik buss som denne på turen til Ullared. Her står jeg klar for å kjøre en tur til Lifjell, 24. februar 1991. Kjørte da et kor fra Tromøy i Arendal den gangen. 

Nå er jo den plassen blitt viden kjent via sine tv-programmer.

Men jeg kom til tollen en gang, og tolleren lurte på hva “Ullared” var.

Så plassen Ullared har nok blitt mer kjent med årene.

Tolleren skjønte fort hva Ullared var da han åpna noen av sidelukene på bussen, og varer holdt på å rase i fanget på han.

På tur ned så var det jo noen som ønsket at vi gjorde noen stopp, og de ønskene ble innfridd etter beste evne.

Slik at de kunne få strukket på bena, og for de som måtte få røkt litt.

Da vi kom ned til Ullared gikk jeg for å ta meg en liten luftetur.

Jeg syntes det var greit å få strekt litt på bena etter kjøreturen ned.

Da jeg kom tilbake kunne jeg merke røklukt i bussen.

Og det var fra tobakksrøk – inne i fra selve bussen!

Skodda lå tett der bak.

Da var det noen få av mine røk-sugne passasjerer som mente at de som ikke tålte røk – kunne gå ut.

Så kunne de som hadde vært flinke med å gå ut på turen ned – få lov å sitte inne å røke.

De mente at det var jo rettferdig.

At det går an å tenke slik!

Forpeste bussen for alle oss andre.

Som du skjønner, så ble dette avsluttet ganske fort.

Bussen måtte luftes slik at de med ev astma og annen allergi kunne få “pusten” igjen.

Husker en av passasjerene mine sa til en av røkerne: – Hadde jeg visst at du skulle være med, ville jeg heller tatt med meg guttungen på 4 år!

Det var ikke mine ord, men jeg skjønner tanken hennes.

Det ble en stemning som ikke var helt god der og da.

At en fem-minutters gåtur kan endre innemiljøet slik – i dobbel forstand.

Og da ser man hva røk-sug og lite søvn kan gjøre med folk.

Må få presisere at dette var kun noen få som stelte i stand.

Hadde med flere som var glad i røk, men som viste forståelse for at røking skjer kun ute.

Vi dro derfra etter at de fleste hadde fått brukt opp sitt tiltenkte handle-budsjett.

Og som det heter: – Er enden god, er allting godt!

Heldigvis så er slike episoder sjeldne.

Vel hjemme så var alle godt på lag.

Det som skjedde på Ullared var som om det var glemt på sett og vis.

Kan jeg få levert mine passasjerer etter endt tur, og at de går fra bussen med et smil – da er jeg fornøyd.

Selv er jeg veldig takknemlig for at jeg ikke røker.

Jeg har så mye annet fint å bruke pengene på.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Av og til så blir man litt satt ut.

Jeg skulle til på mitt kveldsskift og låste meg inn i bussen jeg skulle ha.

Man blir utrolig glad for å få en slik start som dette.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For denne sjokoladen lå der, den lå der til meg.

Må si tusen takk til den kollegaen som hadde låst seg inn i min buss og lagt sjokoladen der.

Ikke minst det som stod på lappen.

Jeg kan fortelle deg at det ble et fantastisk fint skift på alle vis.

En skulle alle blitt flinkere til å oppmuntre hverandre.

Ikke nødvendigvis måtte kjøpe noe, men si noe fint om og til hverandre.

Jeg blir glad av å være bussjåfør – spesielt når man får ha slike gode kollegaer å jobbe sammen med.

Og jeg blir glad for å kunne få tilgang til så mange fine samtaler med folk i min hverdag.

Både blant mine kollegaer og mine passasjerer.

Jeg kommer ut i Guds frie natur.

Man får se soloppganger og solnedganger, fullmånen som lyser.

Alle de fine stjernene som også lyser der for oss – det gir meg utrolig mye.

En helhets-følelse.

Det er en spesiell stemning synes jeg når vi nærmer oss helg.

De reisende skal hjem til sine.

Kanskje de ikke har sett hverandre på tider og stunder.

Da kan man kjenne på de følelsene “godt å se deg igjen”.

Man ser det av og til når de blir møtt på ankomst.

Det er lett å se om besøket er godt planlagt når de eventuelt tørker sine gledestårer.

Jeg blir takknemlig for å få tilgang på slike øyeblikk.

Glemmer aldri en ung gutt sa til meg da vi kjørte bussen på vei sørover: – Pappa er min aller beste venn!

Slike ord gjør inntrykk på meg.

Yrket mitt er valgt med omhu.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

På tur fra Russland kom vi til grensen mot Finland, Vyborg.

Der hadde vi en pause, og noen benyttet tiden til litt handel på markedet.

Dette er bussene vi hadde på tur i 1999. Jeg kjørte bussen til venstre. Bilde har jeg fått av Anne Lena Aakre Olafsen, en av deltagerene på turen. Bilde er lagt ut med tillatelse.

Da når tiden nærmet seg avgang igjen var der ei eldre dame i min buss som oppdaget at lommeboka var borte.

Noen hadde klart å stjele den, og det som var det verste – var at passet også var borte.

Men en ung gutt hadde tydeligvis fått med seg hva som hadde skjedd.

Han peka på dieseltanken og snakket noe på sitt språk som jeg ikke skjønte, men jeg forstod at han hadde noe å vise meg der ved dieseltanken.

Jeg åpnet luka der som dieselpåfyllingen var, og der fant jeg passet til denne fortvilte dama.

Da hadde flere av oss vært med på å lete sammen med henne “over alt”.

Dyrebar tid, tid hun kunne kosa seg og nyt tiden på markedet.

Pengene var en ting å miste – irriterende nok.

Men det å miste et pass når man er på tur sammen med flere andre er ikke bare bare.

Så kjeltringen viste litt omsorg, det var tydelig at det var pengene han ville ha

Vi kunne fortsette videre hjemover med begge bussene, et bønnesvar i seg selv.

Og vi rakk fint båten som tok oss fra Helsingfors i Finland til Stockholm i Sverige.

Rart å tenke på at i skrivende stund er det snart 20 år siden denne turen var.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Av og til kan vi alle glemme.

Denne passasjeren kom til meg så fortvila – hun hadde glemt sin veske i bussen fra Kristiansand.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Illustrasjonsbilde

Der lå kortet til å betale på min buss, der lå nøklene til å låse seg inn hjemme.

Pengene, visakort – ja dette var for henne rett og slett litt krise.

Hun snudde da hun oppdaget tapet, men da var min kollega reist videre til parkering i Moland Park.

Jeg kunne se hennes fortvilelse, og var ikke i tvil om at det hun sa var sant.

Skriver ikke dette for at jeg er noen “hverdagshelt”.

Men det er gøy når man har et godt samarbeid, og at man kan få ringt de rette telefonnumrene – og i tide.

Min trafikkleder tok grep og fikk tak i rett bussjåfør på Kristiansands-bussen.

Kveldens trafikkleder ringte tilbake og kunne fortelle at veska var funnet, og gav meg nummeret til denne hyggelige bussjåføren som kom fra Kristiansand.

Jeg ringte henne opp, og kunne si hvor jeg var.

Da stod min kollega igjen på sin fritid noen minutter, og vi kunne avtale at jeg kjørte innom i Moland Park for å hente veska.

Passasjene foran klappet på hennes vegne da de hørte at det ville bli en liten tur ekstra innom der.

Den gleden, det blide ansiktet var ubetalelig da min kollega overrekte henne denne veska.

Da denne fortvila passasjeren gikk av på sin ankomst kom hun å håndhilste, og takket for vår hjelp.

Passasjeren som  satt foran, og som hadde sett det hele fra begynnelsen kunne etter hennes avstigning fortelle at hun gråt.

Gråt først i fortvilelse, siden av glede.

Tårer jeg ikke fikk se.

Men da gjør det ekstra godt når man har et så godt samarbeid med trafikkleder og ens kollegaer.

Et samarbeid som kunne glede henne litt tilbake.

Det viktigste for meg var at veska kom tilbake til rett eier, og at alt innhold i veska var der fremdeles.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg kjørte en god gammel buss for mange år siden.

En buss med midtstolpe og to frontvinduer.

Da kjørte jeg for Vest Telemark Bilruter LL, et selskap jeg trivdes veldig godt i.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Må legge til at de endra navnet sitt i 1998 til Telemark Bilrur AS, pga fusjonering med Grenland Nord trafikkselskap.

Illustrasjonsbilde. Bilde er tatt på Nelaug i Aust Agder, rundt år 1995.

Man måtte beregne litt tid for å få en brukbar temperatur inne.

Og var der ekstra kaldt ute – lufta jeg ikke akkurat.

Lot ikke dørene stå åpne så lenge ved av og påstigning naturlig nok.

Jeg fikk på en holdeplass ute i traseen på noen skoleelever som var godt kledd – veldig godt kledd.

Med tykke jakker, luer og votter.

For enkelte av dem så føltes det nok godt og varmt inne hos meg – kanskje litt for varmt.

Den ene skoleeleven lukket opp alle de tre taklukene jeg hadde.

Han tok taklukene føre seg – en etter en.

Det gjorde han da han kom inn – på vei til sitt sete.

Jeg tenkte at de taklukene skulle snart komme fort på plass igjen.

Håpet på at jeg ikke trengte å si noe eller lukke taklukene selv.

Sjekka i speilen bakover i bussen at det kun var ungdommer ombord.

For min kommende manøver skulle ikke gjøre turen ubehagelig for eventuelt noen gamle “tanter”.

Jeg skrudde ned all varme.

Tok på full friskluft – da som iskald luft i bevegelse, og opp med sidevinduet mitt.

Det gikk da et kuldesjokk gjennom bussen, og det var også meningen.

Det merket man for å si det rett ut – da luft av 15 minus traff oss der i bussen!

Men det hadde sin misjon.

Den rette skoleeleven fikk klar og hurtig beskjed fra sine medreisende om å få lukka de tre taklukene fort igjen.

Ingen sov tungt da, men de higa etter pusten.

Han fikk ikke betenkningstid, jeg slapp å si noe kan du si.

For da smalt taklukene igjen – som tre skudd: – Pang, pang pang!

Så når skoleeleven endelig fikk av seg si jakke og sin tykke genser, skjerf, lue og votter – så var nok den temperaturen vi opprinnelig hadde god nok også for han.

Jeg tror skoleeleven som åpna taklukene fikk all mistanke til skyld for kuldesjokket!

Ingen mistenkte meg som delaktig i dette, heldigvis.

Ingen så at jeg hjalp han med å lufte litt – med mit sidevindu.

Tenkte at det er bedre å fryse i 5 sekunder enn i flere timer.

Så jeg lukka mitt sidevindu veldig forsiktig etter hvert, når taklukene i sin helhet var på plass.

Og justerte varmen opp igjen til behagelig temperatur kort tid etter.

Taklukene gikk ikke opp igjen på den turen.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg hadde vært på tur i Sverige og skulle hjem med fergen fra Strömstad til Sandefjord.

Traff tilfeldigvis en kollega der etter at vi hadde parkert ved terminalen.

Vi stod etter hverandre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Begge skulle inn for å hente billettene til hver vår gruppe.

Det vi to ikke visste var at mens vi var borte for å ordne det – hadde en av hans passasjerer kommet seg inn i min buss.

Vi stod der med to like busser, med lik farge og logo, så slik sett så var det kanskje fort å ta feil.

Men enkelte av mine passasjerer skjønte fort at han ene hadde ikke så mye inn i vår buss å gjøre.

Og viste han ut på en grei og høflig måte.

Dette ble for mye for den reisende, og full som han var – så ble det litt lyd og krangling.

Fergemannskapene fikk se dette og de tok seg av denne fulle passasjeren.

Vi kom ut med billettene, så ingen av oss to sjåfører så selve situasjonen.

Min kollega ble informert om hva som hadde skjedd.

Han prøvde å megle, for han ville så gjerne ha den fulle mannen med seg hjem til Norge.

Min kollega ville ta det fulle ansvar for mannen, og kona til mannen det samme, men det hjalp ikke!

Fergefolkene hadde sett mer enn nok til mannens oppførsel, så han ble nekta adgang ombord i båten.

Så vi dro derfra med begge bussene – uten denne fulle mannen.

Båten ville selvsagt ikke vente på at den berusede personen ble edru.

Mannen ble igjen på svensk side.

Til et opphold av en lavere standard enn hjemme, og til en noe høyere kostnad.

Han fikk nok ikke tilgang på noe mer i baren.

Plutselig var ikke returen inkludert i prisen for hans del.

Men den kom i tillegg, pluss, pluss, pluss vil jeg tro.

Kan være greit å vite for den som må drikke og dra på tur.

God oppførsel er greiest og billigst.

– Bør ikke bli så flaut heller! – vil jeg si.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Alle har vel opplevd å få høre “Takk i like måte” eller sagt de ordene – men kanskje på feil tidspunkt.

En reiseglad gutt skulle akkurat til å gå ombord i bussen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Illustrasjonsbilde

Og for å blidgjøre han så sa jeg til han: – Nå har jeg holdt av plass til deg foran, Egil!

– Åh, takk, Alf Otto, takk i like måte! – svarte han så begeistret.

Jeg måtte smile litt.

Ble takknemlig for at jeg også hadde en tiltenkt plass i min egen buss.

Jeg liker slike slagferdige replikker i hverdagen.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg kjørte på hele nitti-tallet en årlig tur til Gekås i Ullared.

Gekås Ullared var nok ikke så utbygd da slik som det er nå.

Men de hadde et hus der oppe i bakken og som de hadde til oss bussjåfører og guider.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Der kunne man lage seg mat, få traktet litt kaffe, få dusja og få seg en hvil i en ny-oppredd seng.

Sørget denne gangen for at en av de reisende tok vare på nøkkel til bussen – mot noen goder.

I mellomtiden var jeg og kona mi av sted å handlet.

Deretter dro vi to opp til dette huset i bakken for en hvil.

Ullered, året 1990

Hadde jo kjørt store deler av natta ned, så da var det godt å få noen timer på puta.

Passasjerene kunne dermed få satt i fra seg varene og ev satt seg inn i bussen etterpå etter endt handling.

For han som jeg gav nøkkelen til, han kjenner jeg godt og han ordna det slik at bussen ble åpnet på et angitt tidspunkt for de reisende.

Så når jeg kom tilbake – uthvilt og klar for retur, så var bussen ferdig lastet og varene lagt fint inn og i rett luke i forhold til stoppa hjemover.

Da vi kom til fergeterminalen i Strömstad ble det litt styr kan du si.

Jeg gikk inn for å hente billettene til mi gruppe, og etterpå ble de delt ut inne i bussen mens alle mine passasjerer var samlet.

Hver enkelt gikk selv ombord i båten..

Da jeg og min kone var alene igjen i bussen, hun som guide, fikk vi klarsignal fra de på kaien om at vi kunne kjøre ombord.

Da ble gode råd dyre!

Jeg kunne ikke finne nøklene til bussen!

Og fergefolkene de plystra og fortsatte med å vinke!

De trodde nok at jeg drev gjøn med dem, men det kan jeg love deg at det gjorde jeg så absolutt ikke!

Nå var det bare meg igjen og som båten foreløpig venta på!

Alle mine var ombord eller var i ferd med ombordstigning, og tankene på hvor nøklene var gikk over alt.

Jeg sjekket lommene, pilotkofferten min, rattstammen enda en gang, rommene ved siden av sjåførstolen og til slutt bagasjeluka.

Men da gikk det opp et lite lys.

Hva med han som har hatt nøkkelansvaret nede på Ullared!

Jeg fikk sagt i fra til de som masa på meg med å få meg ombord, og la på sprang inn mot dem som gikk innendørs.

Vaktene slapp meg ombord, fikk nesten rydda vei i køen, og ombord ble callingen i informasjonen tatt i bruk.

De roper en over høgtaleren: – Det var ett meddelande till Thomas, snälla kom till informationen, tack!

Da var det en som plutselig skjønte tegningen – da han hørte sitt navn ble ropt opp.

Han var rask, kom fort til informasjonen og spurte: – Er det disse du leter etter?

Der var de nøklene.

Endelig funnet!

Jeg takket for nøklene, og takket for hjelpa til de på båten.

Så var det å gå motstrøms ut igjen og finne den korteste veien til min ensomme buss.

Der stod nemlig ikke flere kjøretøyer igjen.

Fikk startet den, kjørte ombord, og følte nesten at bauen var på vei ned før jeg var helt på plass.

Båten stod ikke lenge i Strömstad etter at jeg hadde kjørt ombord kan du si.

Forklaringen var at han som tok nøkkelen, han tok den ved en feiltagelse.

Kjernekaren tok nøkkelen fordi han skulle jo bare ha noe inn eller ut fra bagasjen sin som lå i luka.

Og dette skjedde mens jeg ordna billettene inne på terminalen.

Og så plikt oppfølgende som han er – så tenkte han fremdeles på å passe godt på nøkkelen – slik han gjorde nede på Ullared.

Han låste luka, og la nøkkelen i lomma.

Slik som han gjorde da han hadde ansvaret der nede ved handlesenteret.

Fikk videre billetten selv av meg, og dro ombord sammen med alle de andre.

Så han gjorde ikke dette helt med vilje.

Jeg var bare så takknemlig for at nøkkelen kom til rette, og at fergefolkene viste skjønn og forståelse.

Og veldig glad for at jeg selv kunne stille med samme buss etter endt båtreise i Sandefjord.

At ikke passasjerene dro i fra meg der i Sverige.

I dag kan vi smile litt av det hele.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

De fleste tror på meg når jeg sier at jeg skal til den eller den plassen.

Verre er det når skiltkassa en skjellen gang slår seg vrang.

Setter opp navnet på bedriften jeg kjører for i stedet for rett destinasjon.

Jeg opplevde det da jeg ankom et busstopp.

Elektronikk trenger ikke å være gammelt for å slå seg vrang og måtte startes på nytt.

Det kan skje også i nye busser.

Jeg kom til et busstopp, og selvfølgelig hadde skiltkassa tusta igjen.

“Arendal” stod ikke lengre i toppen.

Da jeg stoppet sa den ene passasjeren at han skulle ikke med meg.

– Jeg skal til Arendal! – sa han med stor overbevisning.

– Da er det denne du skal reise med! – svarte jeg, og prøvde å overbevise han så godt jeg kunne om at jeg skulle i dit.

– Nei, du skal ikke dit, jeg venter på en annen buss! – sa han, og bad meg kjøre videre.

Han riktig vinket med videre.

Det virket som om han var redd for at den “rette” bussen skulle kjøre i fra han mens jeg oppholdt han.

Jeg visste jo selvfølgelig hvor jeg skulle, og visste at denne karen skulle være med i min buss.

Kjenner de fleste igjen av de faste som reiser.

Jeg fikk endelig skiltkassa til å lystre mens vi snakket.

Jeg sa:  –  Nå står det “Arendal” i toppen hos meg, bare kom inn!

Da han kom helt inn la han nesten hele sin overkropp i fanget mitt.

For da ville han se med sine egne øyne om at det stod “Arendal” på min skjerm, om jeg virkelig snakket sant.

Illustrasjonsbilde

Da han fikk se at min skjerm viste “Arendal” kunne han endelig slappe av.

Smilet kunne igjen finne sin plass på hans ansikt.

Jeg kunne se han så letta ut.

Det var jeg også, om jeg skal være ærlig.

Men du, det tok sin tid.

Jeg fikk iallefall se betydningen av å ha rett destinasjon i toppen av skiltkassa.

Den betyr alt for enkelte.

Nesten mer enn hva bussjåføren sier – som faktisk kjører bussen.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto