Jeg hadde vært nede på Nelaug og var på vei ut igjen mot Nelaugkrysset.
Nelaug er ei lita grend inne i landet her i Aust Agder.
Visste at snart skulle jeg møte min kollega, Knut Hansen og håpa på at jeg rakk ut igjen før vi skulle møtes.
Kjørte den gangen i Telemark Bilruter, et selskap jeg trivdes godt i.
Nelaugveien var den gangen litt for smal enkelte plasser for å kunne møte to busser.
Men tror du ikke vi skulle møtes i den siste kleiva ned mot Nelaugkrysset.
Der jeg stod kunne vi ikke møtes.
Jeg satte min buss i revers, for jeg hadde ikke langt tilbake til ei lomme på toppen der vi kunne møtes.
Men jeg var kommet noen få meter for langt ned i kleiva, så det var dessverre ikke mulig.
Fikk ikke tak med bakhjulene til å få flytta bussen bakover.
Måtte være glad for at jeg fikk stoppet opp liksom – så glatt var det.
Bilde tatt av Knut Hansen da han var innom bussen min i nyere tid, tatt på Fianesvingen den 26.08.15.
Skulle nok hatt kjettingene på, men de var dessverre ikke det.
Jeg la merke til at Knut hadde heller ikke kjettingene på han heller – en liten trøst i seg selv.
Selve veien var grei nok uten kjettinger, men ikke i denne kleiva om man måtte stoppe og ta en bakkestart.
Knut skjønte fort mitt problem, og satte sin buss klar for rygge nedover.
Jeg fikk ondt av han, for den kleiva var bare gørrglatt.
– Uff, ikke snakk!
Visste at tråkker man for hardt på bremsa så låser fremhjulene seg og da seiler man i takt med tyngdeloven.
Det er fort gjort å bli kjendis om det barker feil av sted.
Men Knut fikk rygget bussen ned til lomma i bunnen, og det fikk han gjort som om dette var på sommerstid.
Jeg ble stående å bare måpe.
Det eneste bidraget jeg fikk gjort var å sette bussen min på parklys slik at han ikke ble blendet på turen ned.
I pauserommet på pakkestasjonen i Åmli dagen etter traff jeg Knut igjen.
Der hadde vi ofte en kopp kaffe sammen før returen min mot Arendal.
Jeg måtte høre med han hva han gjorde liksom, jeg ville vite hvilke triks han satt inne med.
Lurt å høre på de med lang erfaring.
Det har jeg selv hatt mye glede av gjennom mine år som bussjåfør.
Knut kunne fortelle at han la bussen i revers, rygga nedover og bremset bare på giret – det vil si at bremsepedalen brukte han ikke.
Da hadde han full styring med fremhjulene hele kleiva ned.
Det var liksom ikke noen kunst.
Da jeg for kort tid siden snakket med Knut i telefonen om dette – var det gøy å høre at han fremdeles kunne huske denne hendelsen.
Og det enda det er veldig mange år siden dette skjedde.
Bilde og innlegget er skrevet med tillatelse.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
