En sterk oppfordring til de som går på skole

Av og til så får jeg så ondt av enkelte skoleelever som jeg av og til møter på bussen min.

Noen må ta første videregående eller grunnkurs om igjen – du så trasig.

Illustrasjonsbilde

 

Årsaken har blant annet vært på grunn av at de har hatt for mye fravær.

Det har også vært på grunn av feil valg av studie etter grunnskolen har jeg fått høre.

På bussen min har jeg hatt noen slike – heldigvis få.

Men de jeg har hatt har gitt uttrykk for at de burde tatt bedre valg mye tidligere.

Jeg har i samtale med skoleelever av og til sagt:

– Gjør ditt beste ut av dette skoleåret, for dette året kommer ikke igjen!

Jeg føler det kan ikke bli godt nok poengtert.

De fleste vil ha gode og fine jobber – helst med gode lønninger.

Men veien dit er det som regel en vei å gå – den veien begynner tidlig og i ung alder.

Derfor går min oppfordring ut: – Gjør ditt beste dette skoleåret!

Ikke ta det lettvint, men gjør din flid på skolen og god flid med leksene hjemme.

Jeg vet at det kan være tungt å sitte å lese til prøve og eksamener hjemme – spesielt når alle de andre vennene er ute en fin lørdags kveld.

Men en dag får du betalt for dette.

Man får som regel betalt etter innsats.

Kom deg iallefall opp om morgenen, bli på skolen og følg med i timen – sørg iallefall for god oppførsel.

God oppførsel betyr utrolig mye når man søker jobb.

Gjør du så godt du kan er der ikke mer å forlange.

Så må vi bare innse at vi mennesker er forskjellige og har fått våre talenter som kan gi litt forskjellig uttelling.

Men uansett talent og interesser – alle kan gjøre sitt beste.

Har du drømmer om en god jobb som voksen?

Da bør du begynne tidlig med planlegging for å kunne velge nettopp det.

Godt arbeid blir godt betalt – det gjelder også på skolen med hensyn til karakterer.

Har også de som skal ta sertifikatet.

Illustrasjonsbilde

 

Det er ikke alle som har tatt høyde for at det krever både tid og penger, ja mye penger.

Jeg vil råde deg til å ikke begynne på lappen om det ikke er gjennomførbart for deg.

Da er det bedre å vente spør du meg.

Vente til tid, penger og overskudd strekker til.

Kan du tenke deg noe så dumt å bruke så mye tid og penger – for så å gi opp.

Begynner du da igjen må du kanskje ta mye av opplæringen om igjen.

Det kan fort bli et dyrt sertifikat.

Pluss det kan gå ut over innsatsen og karakterene på selve skolen.

For mye fravær kan også føre til at du ikke får standpunktkarakter.

Hva var vitsen med skolen da?

Oppta en plass for en annen som ville studert?

Det krever ganske mye å pugge stoff til både gode karakterer på skolen samtidig med teori og kjøretimer.

Har du evnen til å få gjennomført alt og samtidig, da er du god.

Da har du isåfall nok penger, de evner som trengs og et overskudd som mange kan misunne.

Et tips som kan være til god hjelp når ting virker vanskelig og tungt i dine studier.

Dette tipset kan være nyttig for oss alle ellers også.

Sett fokus på noe som gleder deg.

På noe som er lystbetont og som genererer overskudd og nytt pågangsmot.

Bare det å ta seg en gåtur, få lufta tankene og trekke frisk luft – det kan gi uante krefter.

Kanskje ta en telefon til en venn – bare det å høre en kjent stemme kan hjelpe utrolig mye.

Det kan gi det pågangsmotet man trenger når man føler at man ser bare veggen og ikke ser noen utvei.

Hadde ei på bussen senest i dag som kunne fortelle at hun var nær ved å gi opp sine studier flere ganger.

Men takket være gode venner – som var der for henne og som oppmuntret henne – så fikk hun troen på seg selv igjen.

Lag dine del-mål og som er oppnåelige.

For det er en seier i seg selv når del-målene også blir nådd.

Mange heier på deg.

Husk: – Du er ikke alene!

Jeg har bare så lyst at det skal lykkes for deg, at dine mål i livet blir nådd.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Tegningen jeg fikk

Har hatt denne tegningen hengende på kontoret mitt en god stund – faktisk helt siden 2016.

Har ofte hatt lyst å poste den, men har ikke turt å gjøre det – ikke uten lov.

For jeg hadde ikke fått spurt om lov til å publisere den.

Jeg fikk tegningen den 21. September i 2016, men da blogget jeg ikke.

Så det å spørre om lov til å vise den her var liksom ikke aktuelt tema da.

Etter at jeg begynte å blogge har jeg hatt så lyst til å dele den med dere.

For jeg fikk den av ei ung jente, ei som bare ville gi den til meg.

Jeg har ofte sett etter henne for å få spurt, men hun har for meg vært som sporløst borte.

Jeg har nok ikke kjørte på de tidene og de stedene hun har vært.

I dag var hun sammen med ei skoleklasse på bussen min fra Tvedestrand til Risør.

Jeg dro kjenselen på henne selv om hun hadde blitt noe eldre og mer voksen.

Til slutt spurte jeg fint om hun hette Thora, og det gjorde hun.

Hun kjente til og med meg igjen, og tok meg på fornavn.

Veldig gøy å kunne mimre sammen fra den tiden jeg kjørte ytre vei i Tvedestrand.

Da gikk hun på barneskolen.

Takknemlig for at jeg fikk denne fine tegningen og at jeg fikk lov å dele den.

Takk, Thora.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Vrang passasjer bad om unnskyldning

Av og til så har jeg med meg enkelte som kan ha fått i seg litt for mye innabords, men heldigvis er dette skjellen.

Kanskje burde enkelte av dem brukt andre fremkomstmidler enn buss i slike tilfeller.

De kan til tider oppleves som litt kverulerende og masete, og da kan en arbeidsdag til tider bli noe krevende.

Slik kunne det iallefall være for meg – spesielt på en av strekningene jeg kjørte den gangen.

Hadde en slik opplevelse for mange år siden, og jeg kan huske at jeg var glad for at den bussturen da var over.

En dag var en av passasjerene på nippet til å bli satt av bussen flere ganger, for grensene mine var nådd for lengst.

Men jeg ville jo så gjerne få han hjem også, så siste rest av tålmodighet måtte jeg bruke.

Dagen etter var han tilbake i Arendal og kom bort til meg imens jeg stod å lastet opp min buss med varer.

Han lurte på om han ikke hadde vært på bussen dagen føre.

Han begynte samtalen med å si: – Jeg var litt full i går, jeg lurte litt på om jeg var på bussen din, Alf Otto – jeg var kanskje ikke så veldig grei?

Det var lett å se at han var flau over sin opptreden.

Jeg kunne bekrefte hans tilstedeværelse i bussen – jeg hadde ikke glemt hans show ombord fra dagen føre.

Denne hendelsen var på den tiden Kvikk Baren lå på rutebilstasjonen i Arendal.

Alle kjenner vel Kvikk Baren fra tv-programmet Lille lørdag?

Etter en kort samtale så gikk han inn der.

Rett etter kom samme karen ut igjen – da med to varme pølser i brød og med ketchup på.

Illustrasjonsbilde

 

En til hver faktisk.

For den ene ville han gi til meg av alle ting.

Tror du ikke – han bad meg om unnskyldning for oppførselen i går.

Det står det respekt av.

Viljen og evnen til å be meg om unnskyldning telte mye for meg.

Denne uventa pølsa var som en understrekning for at han angret og ville bøte for sin oppførsel – jeg opplevde det iallefall slik.

Har funnet ut at bak alle fasader så er der et godt og bankende hjerte.

Der er liksom noe godt i oss alle – selv om en av og til kan lure litt på det.

Det å kunne stå der å spise sammen og få en god samtale bare oss to – for meg gullkorn i hverdagen.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Buksa sprakk

Jeg kjørte for mange år siden ei kombirute.

Det vil si at store deler av bussen var beregnet for gods.

Illustrasjonsbilde. Her venter jeg på varer i Arendal. Tror året var 1995.

 

På rutebilstasjonen i Arendal lå der en tung gjenstand som skulle ombord.

Jeg fikk heldigvis hjelp av en kollega til å løfte og bære.

Han heiste opp sin frakk, huket seg ned for å ta tak.

I det han tok tak sprakk hele buksa hans – fra toppen av livreima bak til smekken foran.

Ikke fint å le av folk, men da klarte jeg ikke å holde meg.

Det hele ble bare så komisk.

Frakken og lasten kom fort ned igjen.

Jeg tror han syntes det ble litt kjølig, enda det var godt og varmt ute.

På grunn av en god latter tok det sin tid i å få den gjenstanden inn i lasterommet på bussen.

Frakken han gikk med tror jeg han kjørte med på resten av sitt skift.

Ingen som liker å vise sine lekre underbukser for gud og hvermann.

Jeg tror han syntes det var godt at han hadde et stillesittende yrke i fortsettelsen av sin arbeidsdag.

Det er ikke hver dag man får slike utblåsninger som bussjåfør.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Spør bussjåføren når du er på bussen

Dette er vel en oppfordring som jeg absolutt vil stå for.

Ikke vent til din ankomst med å spørre bussjåføren om rutetider, korrespondanser eller eventuelt bussbyttinger.

Ei heller om du er uenig i ting – slik som at vi ikke kjører om sykehuset lengre, eller at passasjerer nå må bytte buss der du før slapp å gjøre det.

For når hjulene på bussen står stille – da blir bussen desto senere på sin rute.

Alt som man kan få gjort mens hjulene er i gang gjør at bussen har en større mulighet til å være i rute og på tiden.

Ei dame satt rett bak meg, sa ikke et ord på selve turen, men da vi kom frem dit hun skulle gå av hadde hun ikke bare et enkelt spørmål.

Der var mye hun lurte på, mye hun var uenig om.

Illustrasjonsbilde

 

Og når jeg stod midt i veien for andre bilister, tiden gikk – da kan jeg si deg at det hadde vært enklere å besvart alt dette når hjulene var i gang.

Tenk litt på det når du skal ut å reise.

Folk må gjerne spør oss, for all del – enkle spørmål i døra det går fint.

Men jeg liker å kunne besvare på en god måte – slik at jeg vet at passasjeren får svarene med seg.

Ikke alle forstår rutetabellen like enkelt, ikke alle kan se den lille skriften og det skjønner jeg.

Men når en passasjer spør fra begynnelsen av igjen – for å forsikre seg om at han eller hun forstod meg rett – da vil jeg helst ikke lage kø bak meg eller bli ytterligere forsinket.

Vi har også våre korrespondanser og som vi helst skal rekke i tide.

For der sitter der en kollega å venter og som kanskje har mange i sin buss og som allerede har ventet en stund på oss.

Så oppfordringen er: – Spør bussjåføren om det du lurer på mens hjulene er i gang!

Eventuelt spørre bussjåføren om man ikke har begynt på ruta fra endestasjonen.

For vi bussjåfører vi vil alle være til hjelp, det er jo derfor vi er der.

Jeg vil gjerne bruke den tiden det tar for å gi gode og forståelige svar og det kan jeg når vi er i fart.

Så ikke vær redd for å spørre om du trenger vår hjelp.

Skulle du miste rutetabellen, kanskje bli usikker på hva bussjåføren sa eller mente – da hjelper de deg på ruteopplysningen i ditt område.

Ring, ta kontakt.

Har du touch-telefon kan du jo også laste ned appen der du har de tidene du trenger i ditt område.

Hos meg i Agder heter appen AKT-reise.

Illustrasjonsbilde

 

Den tar hensyn til skolefri, jul og andre høytider.

Lett å bruke, et fantastisk godt redskap når man skal ut å reise.

Prøv den ut mens du har god tid og er hjemme, godt og varmt.

Ikke noe greit om man tester appen for første gang i regnvær, dårlig tid og nettdekningen er kanskje noe skral.

Da kan man fort bli litt amper vil jeg tro.

Alt går som en lek når man vet hvordan man bruker ting.

Ta det som et godt tips.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Smekken din er åpen

Jeg kom inn på den gamle rutebilstasjonen i Arendal.

Der treff jeg en kollega – og jeg fikk se at han dessverre hadde glemt å lukke smekken sin.

Illustrasjonsbilde

 

På disken ved godsekspedisjonen fant jeg en liten lapp, og jeg skrev ned noen få ord – “smekken din er åpen”.

Bretta den forsiktig og gav han den å hånden.

Ville jo ikke lage unødig støy rundt dette, men gi beskjed på en så diskret måte som mulig.

Han fikk lappen, åpnet den og sa høyt: – Er smekken min åpen? – og snudde seg mot den retningen der det stod flest folk.

Kunne ikke annet enn å le.

At det går an.

Han fikk lukket smekken sin heldigvis, og det var der flere som fikk bevitne – flere enn hva jeg tenkte meg.

Hele det gamle venterommet på rutebilstasjonen i Arendal fikk med seg seansen.

Det fine var han ble ikke flau en gang.

Jeg skjønner at vi er forskjellig.

For jeg hadde nok tatt det litt mer rolig og snudd meg stille bort.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Holdt på å miste armen min

Det er ikke mange som vet om det jeg vil fortelle deg i dag.

Ikke er jeg stolt over hendelsen heller, men jeg vil allikevel fortelle deg om hvor nært jeg var på å miste armen min.

Hendelsen er en del av min historikk som bussjåfør.

Dette er fra den tiden da jeg kjørte kombiruta for VTB.

Illustrasjonsbilde, tatt av buss 58 i Moland Park, Arendal.

 

Hendelsen skjedde nede på Linjegods-terminalen i Barbu i Arendal.

Den terminalen hadde den gangen en egen utvendig fastmontert lift.

En lift som kunne ta tunge løft fra bakkenivå og opp til betonggulvet på selve terminalen.

Jeg skulle få lastetrucken jeg hadde brukt opp på betonggulvet og måtte da bruke denne utvendige fastmonterte liften.

Gaflene kjørte jeg inn så langt jeg kunne og da var det akkurat nok plass til å få lastetruckens små hjul inn på liften.

Jeg hoppet ut og hevet liften opp – med lastetrucken oppå – opp til betonggulv-nivå.

Da jeg satte meg inn i lastetrucken igjen – løsnet jeg bremsene, men gasspedalen og giret reagerte ikke slik som forventa.

Fikk ikke rikket meg fremover i det hele tatt, men jeg gled derimot et par millimeter bakover.

De små hjulene på lastetrucken gikk da oppå til de bevegelige overgangene på liften som da pekte nedover.

Nå var gode råd dyre, for der var høgt ned til bakken.

I ettertid så skjønner også jeg at den lastetrucken burde vært rygga innpå slik at gaflene kunne stått ut mot fri luft.

For da hadde selve lastetrucken kommet bedre innpå den fastmonterte liften.

Men jeg gjorde dessverre motsatt.

Gasspedalen og giret reagerte ikke når bremsa sto på, og sist jeg løsna bremsa gikk jeg jo bakover et par millimeter.

Du kan si at det var der jeg burde hatt en egen person til å få hele greia ned til bakkenivå igjen når situasjonen ble som den ble.

Fått en som fikk fira meg ned og med meg ombord i lastetrucken, men jeg var jo alene akkurat der.

Hoppa jeg ut vill hele trucken gå baklengs – det var jeg sikker på.

Men jeg var jo nødt til å gjøre et nytt forsøk, så jeg prøvde meg enda en gang.

Jeg løsna bremsa forsiktig og gav passende gasspedal for å få lastetrucken fremover og over til betonggulvet.

Lastetrucken gikk ikke fremover da heller.

Pluss da stod de små hjulene for langt utpå de bevegelige overgangene og jeg seilte rolig bakover.

Ingen bremser hjalp – lite kunne jeg gjøre, fordi de store fremhjulene stod plutselig ovna på grunn av midtpartiet bunnet i liften.

Det var som om det hele gikk i sakte film.

Lastetrucken landet på siden når vi kom ned på bakken.

Jeg tok meg for i et sidevindu som stod åpent, og fikk klemt armen på uniformsjakka i stålkanten av førerhytta.

Men selve førerhytta landet på en liten forhøyning i asfalten, slik at armen min gikk akkurat fri i den trekanten forhøyningen lagde med fri luft.

Jeg måtte dra i stykker selve jakkearmen, fordi selve foret i jakkearmen satt fastklemt mellom stålbjelken til førerhytta og asfalten.

Du kan si det var nære på at jeg fikk fastklemt selve armen også.

Men jeg fikk ikke en skramme på meg selv, kun et hull i jakka.

Så litt heldig var jeg tross alt.

Må vel kunne kalle det englevakt.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En gutt bytta gladlig plass

En ung gutt ble spurt om han kunne være så grei å bytte plass.

Illustrasjonsbilde

 

Jeg fikk nemlig inn ei mor med et 2 års gammelt barn og jeg ville så gjerne ha henne ved siden av sitt eget barn.

Da spurte jeg gutten høflig og fint:

– Kan du være så grei å flytte deg til den flotte jenta som sitter bak deg, eller vil du ha ansvaret for et 2 års gammelt barn?

Det valget var visst veldig enkelt.

Han var ikke sen med å flytte seg bak til jenta bak seg.

Om det var henne på raden bak som fikk han til å flytte eller om det var på grunn av ansvaret for barnet han ikke ønsket – det vet jeg ikke.

Men det gikk smertefritt og raskt.

Det er uansett best for både mor og barn at de får reise sammen og sitte nær hverandre på turen.

Tenk litt på det om du sitter alene i et dobbelt-sete på bussen.

Er der flere som sitter i et dobbelt-sete alene er det absolutt enklest for to voksne å sitte sammen, slik at mor får ha tilgang til sitt barn på reisen videre.

En sekk eller ei veske må iallefall ikke hindre noen i fra å få sitteplass.

For jeg vil at alle skal føle seg velkommen ombord når jeg kjører.

Alle skal få sitte trygt og godt.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Noen ord er litt vanskelig å uttale

Har ofte hatt med meg en koselig eldre kar.

Til jobb om morgenen og hjem igjen på ettermiddagene.

Men i det siste har han ikke vært med på bussen – hverken til eller fra jobb.

Denne dagen var han med meg på en annen rute i bygda enn vanlig.

Satte seg langt fremme og vi fikk igjen en koselig prat på bussen.

– Jeg savner deg på bussen! – sa jeg til passasjeren.

Illustrasjonsbilde

 

Men på mine ord om at jeg savnet han kunne han ikke finne det rette ordet i svaret.

Han fant det bare ikke når han skulle forklare meg hva som hadde skjedd siden sist vi pratet sammen.

Så han svarte: – Jeg er blitt panamist!

– Hva sa du? – spurte jeg, og så et blikk opp i speilen.

Jeg trodde et øyeblikk at jeg hørte litt feil – det var iallefall et ord som jeg ikke hadde hørt før.

Det hørtes ut som om han sa at han var blitt “pessimist”.

Passasjeren gjentok sitt svar på ny og med forsterket stemme:

– Jeg er blitt panamist!

Han svarte i det minste det samme svaret på gang nummer to.

Kunne ikke le av han, for det er ikke fint å le av folk som gjør sitt beste.

Men det ble en solskinnshistorie for meg aller først.

Det er for meg gullkorn i hverdagen.

Lurer på hva jeg skal gjøre når jeg blir panamist?

Kanskje dra til Panama?


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Ei dame var blitt frastjålet

Jeg gikk gjennom bussen og billetterte mine passasjerer som vanlig.

Etterhvert så kom jeg fram til ei eldre dame som jeg ofte hadde med meg på den tiden – da ble gode råd dyre.

Da hun tok opp veska si for å få betalt for sin billett ble det klart for henne at noen hadde vært i veska hennes.

Noen hadde rappa henne for mye penger.

Hun brast i gråt, hun ble mildt sagt sinna – og noen av ordene var nok ikke lært på søndagsskolen.

Det var ikke vanskelig å forstå hennes frustrasjon.

Ingen tvil om at hun snakket sant når hun sa at hun nå ikke hadde penger til bussen hjem.

Hun fortalte videre når tingene hadde roet seg litt om hva som hadde skjedd.

Tidligere på dagen ble hun spurt av noen på gata i byen om hun kunne avse noen kroner til mat.

Dermed fikk hun medlidenhet for dem, men hun svarte nei til å gi dem penger.

Hun ville heller be dem med på en cafe og der hun ville spandere litt mat og drikke på de to.

Dette takket de to på gata ja til, og de slo følge med henne inn på cafe.

De spiste sammen, og alt virket så koselig – veldig omtenksomt gjort av henne.

Hun ville ikke gi dem kontanter, for var det mat de trengte – så var det mat de skulle få, tenkte hun.

Jeg hadde jo en avgangstid fra byen som jeg helst burde holde og det skjønte hun – selv sin frustrasjon.

Så jeg kunne ikke vente på at hun tok kontakt med noen politi der og da.

Men rådet henne til å ta dette opp med sin lokale lensmann i sin hjem-kommune når hun kom hjem.

Hun hadde bedt pent de to om å ta en to-hundrelapp som hun gav dem for å betale for maten.

For henne så det ut som om at de ville gjøre det, men hun så ikke mer til dem.

De takket ikke for maten, og ikke så hun noe til vekslepengene.

På toppen av det hele hadde en eller begge vært å rappet penger fra hennes veske.

Fra ei veske eller sekk som da lå på gulvet i mens de spiste – uten at hun merket det.

Frekkheten har visst ingen grenser.

Illustrasjonbilde

 

29.000,- var sporløst borte.

Jeg fikk videre høre på et senere tidspunkt at lensmannen fikk et godt signalement av de to personene.

Politiet kunne lett forestille seg å hvem som hadde vært hennes selskap på cafe den aktuelle dagen.

De lokalkjente politifolkene fikk senere tak i gjerningspersonene – takket være at hun kunne beskrive de to kjeltringene så godt.

Det gode signalementet av de to var avgjørende.

Hun ble lovt mye av pengene tilbake om kort tid.

Og tiden rundt da retten skulle bli satt – skulle hun få resten av det som var blitt frastjålet henne.

Hvordan det gikk vet jeg ikke, men jeg har mine tanker om det.

Hun ble anbefalt av lensmannen om å ikke ha så mye penger på seg.

Det ble nok en lærepenge for henne.

Både det med å ha så mye penger på seg og det med å tro for godt om alle.

Trist at det skulle gå slik, trist at noen vil lure eldre mennesker.

Og hun som bare ville være snill og grei med sine medmennesker.


 

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto