Denne historien jeg vil dele i dag har en ordentlig fint utfall, men veien dit har vært lang og kronglete for den det gjelder.
Hadde med meg en kar som jeg ofte har hatt gleden av å være bussjåfør for, men har liksom aldri fått anledningen til en slik dyp samtale før slik som i dag.
Han hadde en livserfaring som kanskje ikke alle har fått vite.
Bilde er tatt ved Tollboden i Risør, og er lagt ut med tillatelse av Kjell Oddmund Rydningen.
Kjell Oddmund er født i Troms, men han har bodd det meste av sitt liv i sørlandsbyen, Risør.
Man skulle ikke tro at han har levd i 30 år med rusproblemer, hvorav 5 av de årene som uteligger i Oslo.
Han kunne fortelle om steder hvor han lå ute, der litt varme steg opp fra rist i bakken og fra ventilasjonsanlegg.
Heroin var en del av Kjell Oddmund’s liv.
Politi og fengsel var til tider en del av hans hverdag, men denne karen kunne bruke sin vilje til noe positivt også.
Han hørte på en venn, en venn som hadde klart å snu i tide, og tipset var å få seg nye og gode venner.
Skaffe seg et bedre miljø kort og godt.
Det er ikke alle som blir gamle i et slikt miljø.
Dette satte tankene i gang for Kjell Oddmund, for han hadde jo selv mistet flere av sine kameratrer i det gamle miljøet.
Det er ikke en hemmelighet at rus tærer godt på kroppen, vitale organer under langtids rusing sier en dag takk for seg.
Kjell Oddmund hadde et stort ønske om å få lov å komme tilbake til sin hjemby, Risør.
For han ville vise dem som hadde sett han rusa at nå hadde han tatt grep om livet sitt.
Det fikk han lov til, og der grep han mulighetene til å få orden på livet sitt.
Han har nå fått seg jobb, han er forlovet med sin samboer og nå får han lov til å gå fritt sammen med henne og med hunden.
Nå nyter han fine spaserturer sammen med dem, og som han sa:- Jeg stortrives hjemme med henne!
Kjell Oddmund er til stor oppmuntring for de han har rundt seg.
Selv ønsker han å kunne være til hjelp for dem som fremdeles sliter med rus.
Jeg blir fylt av beundring for at der finnes slike som Kjell Oddmund – som vil og som får det til.
Nå lever han rusfri, han er glad og takknemlig for livet.
Kjell Oddmund er en stor resurs for samfunnet.
Så håper jeg at dere som kjenner han, dere som kjenner en som sliter med rus – er gode til å oppmuntre dem.
For de er nok enda mer takknemlige av få litt ros og veiledning på vegen videre.
Alle trenger å bli sett, samme hvilken bakgrunn og ballast man har i livet.
Jeg er takknemlig for at han delte dette med meg, og at jeg fikk lov å dele dette med dere som leser.
Jeg refererer (ordrett gjenfortalt) til deler av det han skrev:
Jeg har nå sett en fantastisk film som jeg anbefaler alle å se, vet ikke hvor mange tårer som falt under denne filmen😭❤️ Denne filmen er på Netflix og heter Wonder. Den fikk meg til å tenke igjennom hva jeg har opplevd..
Alle fortjener å bli sett uansett hvordan man ser ut og hvordan man er som menneske.
Vi alle er forskjellige, reagerer på ulike måter.. Det som er vondt for deg kan være lett for meg og motsatt.
Det har vært mange tøffe og vonde stunder opp igjennom livet, men det er de tingene som har gjort meg til den jeg er. Det har gjort meg til ett bedre og sterkere menneske, de har gjort meg til den jeg er.
Ingen dager er like, noen dager er også veldig vonde. Men hva gjør vel det når jeg har så mange gode mennesker rundt meg som bryr seg som meg for den jeg er.
Ref slutt.
I utgangspunktet liker jeg ikke spillefilmer.
For jeg liker best å se dokumentarer og autentiske programmer om jeg først skal se film.
Men den filmen “Wonder” ville jeg se.
Jeg har jo fått en god del samtaler med Fredrik på bussen i den tiden han var med meg der.
Så på bakgrunn av dette og det han skrev så valgte jeg å se denne filmen.
Du kan si tårene rant.
Jeg fikk bare så lyst til å si til Fredrik at han er en fantastisk gutt.
Kjørte forbi der han jobber flere ganger de dagene jeg kjørte kvelden.
Flere kvelder forbi der uten å treffe han – men han var ikke å se der på den tiden.
Men en kveld fikk jeg endelig se han ute ved pumpene på bensinstasjonen.
Jeg stoppet med bussen ved yttersiden av pumpene.
Kjørte da i tomkjøring, hadde altså ingen andre ombord.
Jeg ropte på han: – Fredrik!
Fredrik svarte tilbake: – Ja! – og han kom rett bort til meg i framdøra.
Tror han lurte veldig på hva jeg ville og på den tiden av døgnet.
Jeg måtte jo innrømme at jeg hadde sett filmen han hadde skrevet om på sin Facebook-side.
Sa til han at det han skrev på sin Facebook-side og selve filmen jeg fikk se gjorde sterkt inntrykk på meg.
Det var en følelsesladet stund da jeg sa: – Fredrik, du er en fantastisk gutt!
Her er Fredrik Oland Grov. Bilde er lagt ut med tillatelse.
Da ordene var sagt kom tårene på oss begge.
Fredrik rekte frem hånda, takket og sa: – Alf Otto, dette betydde mye!
Jeg skriver ikke dette for å skryte av meg selv, men av og til er det viktig å gi gode ord til noen i vår hverdag.
Bloggen var heller ikke i tankene da jeg hjemme fikk denne ideen om å si dette til han, men jeg hadde bare så lyst å gi han denne oppmuntringen.
Alt på bakgrunn av det jeg vet om han, og på bakgrunn av denne filmen han skrev om selv.
Denne filmen burde alle se – gjerne sammen med barn og ungdommer til stede.
Kanskje du som leser nå tenkte selv på en person.
En person som du kanskje burde ringt til.
Kanskje der er en person som du skulle stukket innom å besøkt – bare for å vært sammen noen minutter.
Slike påfunn og ideer burde vi hatt flere av.
Tror jeg ble like glad som Fredrik.
For meg var det veldig godt å se livsgnisten hans, det strålte av gutten på lang avstand – det fine smilet.
De er heldige de som får ha en slik person som Fredrik som venn i hverdagen.
En som har opplevd så mye, og som ikke tar alt for gitt eller som en selvfølge.
Fredrik vet å verdsette både de små og store tingene i hverdagen.
Der har vi nok noe å lære flere av oss – meg inkludert.
