På tur ned bakken mot vekta på Haslestad fikk jeg se en semitrailer legge seg ut rett foran meg.
Det var på den tiden at E18 gikk forbi der.
Min fart var da rundt 90 – noe høyt ja, men slik var det og jeg innrømmer det.
Men jeg må få sagt at da var fartsgrensa 80, så det var ikke så galt.
Det er fort å komme litt over i en nedoverbakke, det har sikkert du også opplevd en eller to ganger.
Jeg så at ingen biler kom i mot, og ingen kjøretøy var i min blind-sone eller bak meg – dermed benytta jeg meg av farten og tok forbi.
Det skulle jeg aldri ha gjort.
Problemet var at denne semitraileren var tydeligvis uten last, og akselererte like fort som en privatbil.
Jeg så bare hvordan eksosen velta ut fra de to røra på trekkvogna, og dette oppdaget jeg da jeg lå på siden av denne semitraileren.
Men jeg regnet jo med at han som la seg inn rett foran meg ville slakke litt og slippe meg inn, men nei.
Han fortsatte, og det samme gjorde jeg – det var en hendelse som for meg var og ble veldig lærerik.
Man må ikke stole på andre enn seg selv.
Til slutt slapp han meg inn, men da til et horn som tuta lenge og vel.
Han tuta og vekket opp både de som sov og de som var i andre tanker i min buss – det gjorde bare situasjonen enda verre enn det det var.
Men heldigvis gikk dette fint, men det så stygt ut – iallefall sett fra avstand.
For det ble en hendelse som ble observert av to betjenter fra Biltilsynet.
De satt i en bil som stod parkert like ved veien til vektstasjonen – og den bilen så jeg.
Bilen stod i veikanten, men jeg anså ikke en forbikjøring som noen problem.
For hastigheten var ikke satt ned, ingen forbudt-skilt om forbikjøring var heller ikke satt opp – og normalt tar en semitrailer seg god tid før de er oppe i fart.
Derfor var jeg ikke så redd for om betjentene satt i bilen å så på.
Men betjentene de kom etter meg og stoppet meg på første busslomme etter.
De sov ikke på post kan du si.
Jeg lurte jo litt på hvorfor de var ute etter meg, det var tross alt han andre som hindra den øvrige trafikk.
De hadde tydeligvis navn på den føreren av semitraileren på grunn av vektmålingen på vekta.
Jeg ble anmeldt for hendelsen.
Det føltes så uvirkelig og urettferdig – rett og slett litt ydmykende med bussen full av folk.
Da et år var gått ble jeg innkalt til avhør nede hos politiet på Eydehavn, den gangen var der nemlig et lensmannskontor.
Illustrasjonsbilde
Da hadde jeg nesten glemt hele hendelsen.
Heldigvis fikk jeg en hyggelig og forståelsefull politimann til dette avhøret.
Politimannen hadde vært å målt på stedet oppe ved Haslestad.
Han hadde tatt bilder, og han hadde forstørret opp min farts-skive såpass opp at det dekket et helt A4 ark.
Og han sa da til min fordel at han kunne ikke skjønne åssen en semitrailer kunne finne på å kjøre ut der, når man ser en buss komme kjørende oppe i bakken.
– Jeg hadde ikke kjørt ut der med min privatbil en gang! – sa en meget koselig og forståelsesfull politimann.
Han var som en god advokat for meg, og skrev et notat jeg ikke kunne formulert bedre selv.
Bare ventetiden rett etter hendelsen var straff i seg selv – det å ikke vite hva utfallet blir.
For det er jo ikke hverdagskost å havne i en slik situasjon å måtte vente på et avhør hos politiet.
Saken ble heldigvis henlagt, men jeg lærte mye av dette selv om det ble henlagt.
Som politimannen sa: – Man må ikke stole på andre enn seg selv i trafikken, snaut nok!
Jeg tenkte at jeg ville ta meg bryet med å be om unnskyldning til den aktuelle sjåføren hos et lokalt firma i Arendal, tilfelle jeg traff på han der.
Men den sjåføren var ikke inne.
Han tilhørte visst til en avdeling i Kristiansand, og var skjellen innom den terminalen jeg var på.
For slik kjøring må bare ikke finne sted for noen av oss.
Derfor ville jeg hatt en liten prat med han, og gitt hverandre forståelse på det trafikkbilde vi begge opplevde.
Jeg ønsker å være på hils og på godfot med alle.
Ville ikke la en slik hendelse være noe som eventuelt skulle gnage tilfelle man treffes på en eller annen terminal i fremtiden.
Man må aldri bli så flink at man ikke kan lære noe mer.
Og at man kan innrømme feil og lære av det – det er viktig.
Vi på ringene skulle kåre hverandre og finne frem til den som fortjente denne tittelen mest.
Men hvordan kan man vite det? – når vi alle kjører i hver vår buss!
Meningen var vel ikke at vi skulle ta fri fra jobb for å sitte på med hverandre!
Men jeg hadde et forslag i mine tanker om hvem jeg ville stemme på.
Denne kollegaen kjente jeg også privat og vet at han stilte og stiller ofte opp for de som ingenting har.
Han er der ofte for enkelte av de som tidligere var våre passasjerer, men som ikke kan ut å reise lengre.
Kurt Olsen heter han, og han var ofte å se på den institusjonen som min svigermor lå på før hun døde.
Der stelte han til for beboerne med blant annet litt bingo.
Han solgte lodder og pengene som kom inn gikk til innkjøp av premier, reker og ofte til litt grillmat.
Dette delte han gratis ut til de som kunne bli med – ofte for oss pårørende også.
Han samlet også inn gode bakevarer som var til overs fra bakeriet i distriktet og som han delte rundt på avdelingene – bare for å glede dem som bodde der.
En slik kollega burde absolutt nomineres.
Det ble gjort, og jeg tror flere av mine andre kolleger også nominerte han.
Jeg spurte min teamleder kort tid før avreise mot Oslo om Kurt Olsen var den utkåra fra vårt distrikt, og om han skulle bli med oss.
Da svarte min daværende teamleder: – Jeg kan ikke svare nå, men der er en grunn for at Kurt er blitt med!
Bilde er tatt den 18.04.09. Her ser du Kurt Olsen, meg og Tore Halvorsen på utsiden av Operahuset i Oslo.
Jeg følte meg litt stolt av å få være med på denne prosessen.
Vi hadde en koselig tur innover til Oslo.
Og vi var flere enn de du ser på bilde, men vi fire (fotografen også) var ute å tittet litt rundt om i byen.
Det ble en weekend for alle i TIMEkspress-konseptet, og det var snart på tide å avduke “Årets bussjåfør”
Inne i Oslo var vi samlet fra fjern og nær, bussjåfører fra hele landet.
Felles for oss var at alle kjørte for TIMEkspressen.
Det var tid for å presentere “Årets bussjåfør” og et annet navn ble lest opp.
Jeg ble litt skuffa for at ikke Kurt Olsen ble ropt opp, jeg må innrømme det.
Men der var vel en grunn for et en annen fikk et halvt poeng mer enn hva vi i sør mente.
Kanskje de andre var flere som stemte lokalt?
Da vi i sør var samlet for hjemtur tok jeg tak i min temaleder igjen for å høre om hva vi kunne gjøre med dette.
Jeg fikk da en gledelig nyhet.
Vi lokalt i Nettbuss Sør skulle ha en samling for alle i firmaet på det nye kulturhuset i Arendal.
Nå var det ikke bare oss på TIMEkspressen, men alle som kjørte for Nettbuss Sør.
Det ble nesten enda bedre, for der kjente alle hverandre, og det betyr jo litt.
Og da når gode ord skulle sies – ble Kurt Olsen ropt opp, og det som fortjent.
Kunne nesten ikke bli bedre, mye applaus.
Da fikk han blomster og gavekort, og endelig kunne han også få litt tilbake for sin innsats som medmenneske.
For den gleden Kurt viser for sine medmennesker er til etterfølgelse – han er et stort forbilde.
Og gjør han alt dette på fritiden – ja da var nok denne kåringen berettiget som “Årets bussjåfør” også.
Alle skulle hatt et slikt pågangsmot og humør – meg inkludert.
