Jeg var på vei til de indrebygder, vi snakker om mange år tilbake i tid.
Den turen gikk fra Arendal og opp til Åmli der jeg skulle bytte buss.
Jeg hadde flere passasjerer ombord, og flere av dem hadde lagt hode tilbake for å slappe av litt.
På tur ned bakken mot vekta på Haslestad fikk jeg se en semitrailer legge seg ut rett foran meg.
Det var på den tiden at E18 gikk forbi der.
Min fart var da rundt 90 – noe høyt ja, men slik var det og jeg innrømmer det.
Men jeg må få sagt at da var fartsgrensa 80, så det var ikke så galt.
Det er fort å komme litt over i en nedoverbakke, det har sikkert du også opplevd en eller to ganger.
Jeg så at ingen biler kom i mot, og ingen kjøretøy var i min blind-sone eller bak meg – dermed benytta jeg meg av farten og tok forbi.
Det skulle jeg aldri ha gjort.
Problemet var at denne semitraileren var tydeligvis uten last, og akselererte like fort som en privatbil.
Jeg så bare hvordan eksosen velta ut fra de to røra på trekkvogna, og dette oppdaget jeg da jeg lå på siden av denne semitraileren.
Men jeg regnet jo med at han som la seg inn rett foran meg ville slakke litt og slippe meg inn, men nei.
Han fortsatte, og det samme gjorde jeg – det var en hendelse som for meg var og ble veldig lærerik.
Man må ikke stole på andre enn seg selv.
Til slutt slapp han meg inn, men da til et horn som tuta lenge og vel.
Han tuta og vekket opp både de som sov og de som var i andre tanker i min buss – det gjorde bare situasjonen enda verre enn det det var.
Men heldigvis gikk dette fint, men det så stygt ut – iallefall sett fra avstand.
For det ble en hendelse som ble observert av to betjenter fra Biltilsynet.
De satt i en bil som stod parkert like ved veien til vektstasjonen – og den bilen så jeg.
Bilen stod i veikanten, men jeg anså ikke en forbikjøring som noen problem.
For hastigheten var ikke satt ned, ingen forbudt-skilt om forbikjøring var heller ikke satt opp – og normalt tar en semitrailer seg god tid før de er oppe i fart.
Derfor var jeg ikke så redd for om betjentene satt i bilen å så på.
Men betjentene de kom etter meg og stoppet meg på første busslomme etter.
De sov ikke på post kan du si.
Jeg lurte jo litt på hvorfor de var ute etter meg, det var tross alt han andre som hindra den øvrige trafikk.
De hadde tydeligvis navn på den føreren av semitraileren på grunn av vektmålingen på vekta.
Jeg ble anmeldt for hendelsen.
Det føltes så uvirkelig og urettferdig – rett og slett litt ydmykende med bussen full av folk.
Da et år var gått ble jeg innkalt til avhør nede hos politiet på Eydehavn, den gangen var der nemlig et lensmannskontor.
Illustrasjonsbilde
Da hadde jeg nesten glemt hele hendelsen.
Heldigvis fikk jeg en hyggelig og forståelsefull politimann til dette avhøret.
Politimannen hadde vært å målt på stedet oppe ved Haslestad.
Han hadde tatt bilder, og han hadde forstørret opp min farts-skive såpass opp at det dekket et helt A4 ark.
Og han sa da til min fordel at han kunne ikke skjønne åssen en semitrailer kunne finne på å kjøre ut der, når man ser en buss komme kjørende oppe i bakken.
– Jeg hadde ikke kjørt ut der med min privatbil en gang! – sa en meget koselig og forståelsesfull politimann.
Han var som en god advokat for meg, og skrev et notat jeg ikke kunne formulert bedre selv.
Bare ventetiden rett etter hendelsen var straff i seg selv – det å ikke vite hva utfallet blir.
For det er jo ikke hverdagskost å havne i en slik situasjon å måtte vente på et avhør hos politiet.
Saken ble heldigvis henlagt, men jeg lærte mye av dette selv om det ble henlagt.
Som politimannen sa: – Man må ikke stole på andre enn seg selv i trafikken, snaut nok!
Jeg tenkte at jeg ville ta meg bryet med å be om unnskyldning til den aktuelle sjåføren hos et lokalt firma i Arendal, tilfelle jeg traff på han der.
Men den sjåføren var ikke inne.
Han tilhørte visst til en avdeling i Kristiansand, og var skjellen innom den terminalen jeg var på.
For slik kjøring må bare ikke finne sted for noen av oss.
Derfor ville jeg hatt en liten prat med han, og gitt hverandre forståelse på det trafikkbilde vi begge opplevde.
Jeg ønsker å være på hils og på godfot med alle.
Ville ikke la en slik hendelse være noe som eventuelt skulle gnage tilfelle man treffes på en eller annen terminal i fremtiden.
Man må aldri bli så flink at man ikke kan lære noe mer.
Og at man kan innrømme feil og lære av det – det er viktig.
Gjerne følg meg på Facebook.
https://www.facebook.com/countryekspressen/
Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.
Bare å dele innlegget videre om du vil.
Best regards, Alf Otto
