Av og til så opplever vi bussjåfører at passasjerer ikke kommer seg av i tide.
Det kan ha forskjellige årsaker.
Jeg kjørte TIMEkspressen og hadde den gangen korrespondanse inn til Kjevik – det vil si at mine passasjerer som skulle til flyplassen de måtte bytte buss.
Tok mikrofonen og opplyste om at vi nærmet oss Timenes, og at passasjerer til Kjevik måtte bytte buss.
Jeg tok det på engelsk også til tider – ikke fordi at jeg er så god i engelsk akkurat, men for å opplyse de som jeg vet snakket et annet språk.
Da alle fly-passasjerene var gått av min buss og var vell ombord i shuttle-bussen kunne jeg fortsette videre inn imot Kristiansand.
I det jeg passerte Markens gate i Kristiansand kom ei dame frem og spurte: – Er vi ikke snart på Kjevik?
Da er gode råd dyre – ikke for meg, men for henne som ikke fikk med seg beskjeden om bytte av buss.
Jeg fikk jo forklart om at det stoppet var vi forbi for lengst, og at jeg hadde gitt beskjed på både norsk og på engelsk.
Fortvila, for denne passasjeren skulle videre til København med fly – for så videre korrespondere med andre fly ut i Europa.
Illustrasjonsbilde
Da er det litt greit om man kom frem til gaten i tide, slik at de oppsatte flybillettene ble brukt.
Årsaken var at denne passasjeren satt med musikk på sitt head-sett og fikk ikke med seg mine opplysninger over høyttaleren.
Det ble drosje for henne fra Kristiansand og tilbake imot Kjevik.
Håper bare at hun rakk flyet sitt, men det fikk jeg aldri vite.
Det ble iallfall en unødvendig fordyrelse av turen på en allerede dyr tur vil jeg tro.
Kanskje kan det være lurt å sette på en alarm på mobilen på det tidspunktet man har for avstigning eller sin ankomst.
Det gjelder om man tar buss eller tog og dersom man har fort for å falle i søvn.
Gjelder også de som hører på musikk i et head-sett og ikke får med seg viktig informasjon gitt av fører.
Det kan være et tips du som reisende kan ta med deg, faktisk et godt tips – gjelder også på andre ruter der tidspunkt er viktig å få med seg.
Som bussjåfør lærte jeg at det kunne være lurt å informere om bussbytte også ved ombordstigning om det var aktuelt.
Det ble en lærerik erfaring for både henne og for meg – det er liksom alltid noe å lære.
Jeg hadde med meg en flott gutt som var veldig glad i sang og musikk.
Det hente jo rett som det var at han når han steg ombord i bussen så kalte han meg for “Jahn Teigen”.
– God morgen, Jahn Teigen! – kunne han til tider møte meg med.
Illustrasjonsbilde
Lurer på om det hadde med håret mitt å gjøre – ikke på grunn av lengden nødvendigvis, men fargen kanskje?
Sangstemmen kunne det ikke være på grunn av.
En dag da vi nærmet oss plassen til der han pleide å gå av – bussen var nesten tom, og i speilen kunne jeg se kun en passasjer utenom han som selv likte Jahn Teigen så godt.
Jeg regnet med at de to tålte litt fin musikk.
Da satte jeg på denne sangen som du selv kan høre her.
Trykk på linken som tar deg til YouTube:
Da sangen kom ut over høyttaleren skal jeg si deg at der var en som våknet.
Da snudde han seg brått, nesten som ifra en søvn – ja det så ut som han trodde selv at han drømte.
Bare på introen sa han: – Er Jahn Teigen ombord?
Dette var før Jahn gikk bort, et stort savn for mange.
Passasjeren ble så glad for å høre disse kjente tonene, du skulle sett – han sang av full hals når setningene begynte.
Denne passasjeren her klarte ikke å få med seg alle ordene som Jahn sang – det var tydelig, men ordet “optimist” kom alltid på rett plass og i rett tid i forhold til resten av setningene.
Man må kunne kalle dette hverdagsgleder?
Jeg tror han levde lenge på denne opplevelsen, for han smilte fra øre til øre i det han forlot bussen.
Det var et ansiktsuttrykk og et smil jeg aldri kommer til å glemme.
Gode år, og som jeg ser tilbake på med glede og med mange gode minner.
Jeg var stasjonert i Moland Park i Arendal og gikk på jobb som vanlig også denne dagen.
Dagen før hadde jeg lastet opp varer oppe på Brødrene Dahl, men de varene var ikke plassert slik jeg ville ha dem for videre transport.
Plassering av varene riktig ville jeg vente med til dagen etter.
Varene ble ikke kastet inn nei, men de var ikke plassert der jeg ville ha dem i forholdt til postcontainerne som etter hvert skulle inn.
Det var viktig å laste det som skulle lengst opp til de indre bygder lengst frem, og det som skulle ut av bussen først lengst bak om vekta på varene tillot det.
Dermed gikk jeg litt tidligere på jobb dagen etter for å få satt dette på riktig plass og for å få sikret lasten riktig og godt.
Illustrasjonsbilde. Bilde er tatt i 1990. Her ombord på Bastøfergen. Var på en Ullared-tur i en Scania Classic.
Jeg liker å ha fritiden hjemme sammen med familie og venner om kvelden.
Det er lettere å jobbe ifra morgenen synes jeg.
På morgenen er de fleste selv opptatt og det er ikke så vanlig å ha besøk eller dra på besøk på den tiden av døgnet.
Da jeg kom på jobb tok jeg ned liften, plasserte lasten og var fornøyd – gjorde meg klar til å dra ifra Moland Park.
Husker jeg var så takknemlig for de varene som var på plass og som sikret min arbeidsplass ytterligere.
Har alltid jobbet og tenkt på den måten som om jeg selv var eier av bedriften.
Må få legge inn en parentes.
En plass jeg henta varer på Stoa så sa jeg til han som skulle sende varer:
– Har du ikke mer du vil ha sendt oppover?
Da fikk jeg et svar som jeg aldri kommer til å glemme:
– Du er så hoool atte! – og den eldre mannen lo – ja det gjorde vi begge.
Han dro på ordet og la på en tykkeste L-en som tunga kunne klare å få frem.
Jeg syntes det var så fint om vi kunne få inn litt ekstra varer som selskapet kunne tjene ekstra på.
Nå var jeg der og hadde liksom hele godsrommet til å gnu varer inn i – og da ville jeg jo helst ha mest mulig med meg.
Minnene dukker fort opp når man setter seg ned for å skrive.
Det var bare litt gøy for meg å få det også med.
Det understreker bare litt om min innstilling til den bedriften jeg kjørte for.
Nok om det, det var bare et ekstra poeng i dagens blogg.
Jeg hoppet ned ifra liften og skulle til å heve den opp igjen, men tror du liften bak ville opp?
Den ville ikke rikke seg – da gikk tiden fort skal jeg si deg.
Jeg fikk tak i en mekaniker på Nettbuss og han kunne bekrefte mine mistanker om at dette var ikke ordnet innen den tiden jeg hadde til rådighet.
Serviceminded som han var fikk jeg lov til å gå inn og låne en buss ifra dem.
Jeg noterte kilometerstand ved start og lovte å gjøre det samme ved innlevering – en tillit som jeg ble veldig takknemlig for i en slik situasjon.
Det er utrulig godt når man kan få hjelp når man står der og man selv ikke har kunnskap, verktøy eller tid til å få reparert det som ikke virker.
Jeg hadde flere plasser å lesse varer på som for eksempel på Postterminalen på Myrene.
Postterminalen lå der før og de kjørte vi fast for.
Det ble litt ekstra jobb når liften ikke virket.
Noen ansatte på Postterminalen hjalp meg med å få postsekkene ut i rett luke.
Posten til de indre bygder fikk vi inn i lukene på den lånte bussen – godt at lukene var store.
Jeg ble veldig glad for den hjelpa alle yta til meg i min situasjon den morgenen – for du kan si at da var følelsen av god tid brukt opp.
Der vi normalt før hadde sjåførbytte i de indre bygder ble den dagen bare passasjerene satt over, samt posten og de få pakkene jeg hadde med meg.
Min kollega fikk det jeg hadde med meg oppover, og jeg hans sine som skulle nedover imot Arendal.
Det var liksom ikke om å gjøre å få flest mulig antall kilometer på en lånt buss.
Dermed tok jeg samme buss tilbake og takket høflig for lånet i det vi byttet nøkkel til min egen buss som da var ferdig fikset.
Husker jeg rett var det en slange til liften som var lekk og hydraulikkolje som hadde lekket ut – begge deler ble erstattet med nytt.
En kollega hadde tatt seg en røk og ble visst litt forfjamset da en av våre nye landsmenn overrumplet han litt.
Illustrasjonsbilde
Utlendingen kom litt fort rundt hjørne av bussen og min kollega ble tydeligvis litt usikker på om røken fra sigaretten skulle blåses ut eller trekkes inn.
For da var det ikke tid til “God dag” eller et “Hei” tilbake slik det burde vært, nei for det rakk han ikke.
Nei da kom det bare frem: – Ohoij! – fra denne kollegaen som ble veldig satt ut der han stod.
Det var kanskje like greit at det var en utlending, for kanskje “Ohoij” var et “Hei” og “God dag” godt nok.
Da denne utlendingen var vell ombord i en av bussene våre kunne vi begge la smil og latter få komme til uttrykk.
For meg var det et ubetalelig skue.
Det var ikke av utlendingen som person vi lo av, men selve situasjonen ved å bli overrumplet.
Uansett, dette med at vi lo fikk ikke den personen med seg, men situasjonen ble bare så komisk – for meg minner for livet.
Det er ikke fint å skylde på en kollega – iallfall ikke når feilen er ens egen.
På vei ned Fjærkleivene spurte en passasjer: – Går der en buss videre fra rutebilstasjonen i Tvedestrand og ut mot Gjeving nå når vi kommer frem til rutebilen?
Vel fremme på rutebilen i Tvedestrand svarte jeg: – Det ser ut som om at min kollega allerede har kjørt!
