Jeg hadde gleden av å kjøre noen turer på Vestlandet.
Året var i 2006, og på en av fergene fikk jeg smaken på de gode svelene.
Bilde er tatt på brygga før en av overfartene i 2006. Kjørte da for RTB.
Da jeg kom i land på den andre siden kom jeg i kontakt med en kollega som også ventet på sine passasjerer.
Vi kom i prat, og jeg gav uttrykk for at en skulle hatt oppskriften på de gode svelene.
Det kunne jeg fått sa han om jeg hadde kjøpt et kaffekrus også – noe som de også solgte til de reisende.
De solgte visst slike krus ombord med oppskriften påtrykt – hadde jeg bare visst det.
Da var det for sent for meg – jeg var liksom allerede på utsiden og i land.
– Jeg får bare leve med tanken og minnene om de gode svelene og kjøre videre! – tenkte jeg.
Da jeg flere måneder og år etter dette kom opp på en av bygdas fjelltopper, Besteliheia her på Vegårshei traff jeg en av de som jobbet i butikken her hvor jeg bor.
Hun er ifra Vestlandet og hun fikk høre om min historie.
På den tiden jobbet min eldste datter i kjøttdisken og en dag kom min datter hjem med en gave til meg.
Det skjedde da flere uker etter vårt treff på Besteliheia.
Jeg ble veldig nysgjerrig på hva det var og på hvem som var giveren.
Trodde først at det var ifra min datter – for det kunne det ha vært, men det var det ikke.
Da viste det seg at det var den kollegaen til min datter som hadde vært hjemme på Vestlandet og kjøpt et slik kaffekrus til meg på den ene fergen.
Utrolig fint gjort.
Her er koppen hun kjøpte til meg som gave.
Jeg ville betale for kaffekruset selv om hun på butikken ikke ville ta imot penger.
– Skulle bare mangle! – tenkte jeg.
Bare det at hun tenkte på meg på fergeturen satte jeg stor pris på.
Jeg hadde aldri trodd at kaffekruset skulle bli mitt på den måten – og etter så lang tid etter jeg selv var ombord.
Svelene de er gode de – nå kan du selv få prøve dem.
Jeg hadde noen få minutter igjen til avgang – vi begge kjente hverandre igjen.
Han kom bort for å slå av en prat, og vi kunne mimre litt fra den tiden da jeg hadde han fast ombord til og fra skolen.
Illustrasjonsbilde
Jeg synes det er så fint å se at jeg fremdeles er en som ungdommene ønsker å slå av en prat med.
Spesielt er det når jeg vet at han ble satt “litt” på plass av meg en gang da han gikk i ungdomstrinnet, men den hendelsen var ikke et samtaleemne da vi traff hverandre igjen.
Det så heller ikke ut som om at han bar nag til meg heller på grunn av dette.
For meg var det veldig koselig å høre at han nå hadde gått sine år på videregående skole og han kunne fortelle at han nå skulle være lærling fremover.
Synd at tiden går så fort i godt selskap, for plutselig var tiden inne for at jeg måtte kjøre videre og forlate han der han stod.
Det var for meg veldig hyggelig å treffe han igjen og se at han hadde blitt så kjekk en kar på alle vis.
Fantastisk å se når ungdommene tar gode valg i livet.
Jeg skulle hente ei gruppe oppe ved Gardermoen, og jeg hadde fått god muntlig innføring av en kollega i hvordan bussene skulle kjøre der oppe.
Gardemoen er en stor flyplass, men allikevel ikke større enn at man må følge rett tid og stå på rett plass når man skal opp for å hente eller levere ei busslast.
Man kan ikke bare kjøre og la bussen stå på vent foran hovedinngangen liksom.
Ja, det er riktig, men det er fort gjort at stopplyset i vårt display blir oversett når sola lyser over instrumentbordet.
Snakker man da med en av de fremste passasjerene og stoppsignalet kom alt for tidlig – er det fort gjort å glemme og overse signalet.
Har man da god fart så er ikke det så enkelt å få stoppa en stor og tung buss.
Vi kjører ikke en boble liksom, for den kan stoppe på kortere varsel.
På en tur med Sørlandsekspressen så hadde jeg informert om at jeg ville opplyse om stoppene innover.
Illustrasjonsbilde, tatt på Bygdøy ifbm en tur jeg hadde for RTB i 2006, bussen min nederst til venstre.
Jeg sa også ifra om at dere kan trykke etter at stoppet er annonsert av meg.
– Hører jeg ikke noen signal kjører bare bussen videre! – la jeg til over mikrofonen.
Flere kilometer før Høvik kirke kom der et stoppsignal – enda jeg hadde ikke opplyst noen stopp over høyttaleren.
Jeg regnet jo med at en av passasjerene hadde trykket feil på knappen og forveksla stoppknappen med knappen for sitt lese-lys.
Det er fort gjort, så det signalet ble bare sletta og tatt bort.
Jeg hadde jo langt igjen til første stopp, så dette måtte være et feil-trykk.
Etter hvert annonserte jeg stoppet for Høvik kirke, men da fikk jeg ikke noen stoppsignal etter min annonsering over høgtaler – annonsert i god tid.
Så jeg kjørte forbi det stoppet.
Da busslomma på Høvik kirke var passert kom der frem en kar å sa: – Her skulle jeg vært av!
Han måtte bli med til neste busstopp som var Lysaker.
Jeg kunne liksom ikke stoppe midt i veien – lang mindre snu.
Passasjeren var ikke helt blid, for han hadde jo tross alt trykket, men han skjønte fort tegningen når jeg på en rolig og fin måte forklarte han situasjonen.
Han trykker nok ikke på stoppknappen 8 kilometer i forkant neste gang.
La oss bussjåfører få ønskene om ditt stopp bare noen hundre meter føre ditt ønske om avstigning.
Det er nok – det er tidsnok.
Da er det enklere å oppfatte og enklere for oss bussjåfører å huske de reisendes ønsker om avstigning.
Et tips til: – Si ifra til bussjåføren dersom du har bagasje i luka!
Da slipper dine fingre å henge igjen i håndtaket på bagasjeluka i det bussen er klar til å kjøre ut igjen ifra busslomma.
For da er sjåførens konsentrasjon rettet imot venstre speil for å se om der er klart for å kjøre ut.
Jeg har heldigvis ikke opplevd dette med fingre hengende fast i håndtaket før, men det har vært nære på noen ganger.
Vi må jo se i høyre speile også med hensyn til nettopp dette, men det er fint om vi kan samarbeide om det.
Fort å kunne pådra seg skader om man ikke er obs – slik sett har jeg vært heldig.
Sier en passasjer ifra om bagasje i luka vil han eller hun også få hjelp til å ta bagasjen ut.
Kan opplyse om at dette er en bedre måte å avslutte en ellers så hyggelig busstur på.
Hun hadde fremdeles et utrolig godt humør, det virket som om dette ikke angikk henne det legen nettopp hadde sagt.
Da kunne hun fortelle at hun hadde valgt på lik linje som sist gang hun hadde kreft – det var å kose seg og nyte nåtiden.
– Livet er for kort til å sette seg ned å gråte og sette synd på seg selv!
Videre fortalte hun meg at hun hadde gjort opp status med hensyn til barna.
Hun hadde tatt opp om hvordan hun ville ha det i sin begravelse, og dette sa hun med et smil om munnen og med et glimt i øye.
– Vi skal jo alle dø! – sa hun og prøvde å overbevise meg om at døden ikke var farlig.
Jeg for min del måtte innrømme at det å ha et så avslappet forhold og mening om døden var beundringsverdig.
Det var ingen tvil om at hun levde i nuet, humøret hennes kunne ingen ta ifra henne.
Hun kom selv innom det med tro og evigheten, og hun sa at hun for sin del hadde lest seg opp og tatt litt ifra forskjellige religioner.
Jeg har jo selv min egen tro på Gud og kunne godt ha tenkt meg å si litt om hva jeg trodde på overfor henne, men som bussjåfør i tjeneste så lot jeg det være.
Skulle kanskje ha gjort det, men jeg var redd for at det igjen kunne ha gjort at tiden hadde blitt for knapp og stedet for en slik samtale hadde blitt feil.
Jeg sa bare at vi får klamre oss til Johannes 3.16.
Den hadde hun fått med seg.
Turen gikk usedvanlig fort og jeg fikk selv utrolig mye å tenke over.
De sier at tiden går fort i godt selskap, det gjorde det på denne turen.
Vi skulle nok mye mer levd i nuet og gledet oss over både de store tingene i livet, men også de små detaljene som vi så lett overser i det daglige.
Tror det er viktig å leve på det viset at man ikke har noe uoppgjort med noen, men leve som om dagen i dag var den siste.
Som hun sa: – Vi har jo alle en dag man skal dø!
Hun hadde tydeligvis valgt å leve dagen og nyte dagene på tross av sine smerter, på tross av sterke medisiner og til en tidsberegnet levetid.
Hun fikk meg virkelig til å se at jeg har så uendelig mye å være takknemlig for.
Som får være frisk og rask, jeg har familie som jeg er både stolt over og glad i.
Jeg har tak over hode, mat på bordet og en god jobb å gå til.
Sist, men ikke minst: – Jeg har en barnslig og enkel tro på Gud og som jeg har fått beholde hele livet!
Alt dette er ikke en selvfølge – det vet jeg.
Derfor er det viktig for meg å være takknemlig for de små og de store detaljene i min hverdag.
Du som leser har sikkert noe du også kan være stolt over og være takknemlig for – det tror jeg.
Vi lever i et godt land, uten krig, i et land med mye velstand om vi skal være ærlige.
Så har du sikkert like mye – om ikke mer, av det jeg selv listet opp til å være takknemlig for.
Jeg vet at takknemlighet og glede genererer overskudd, mens misunnelse og frustrasjon tapper en for pågangsmot og krefter.
– Tenk på det!
Vil si en ting til slutt, spesielt til deg som kanskje sliter med vanskelige ting i hverdagen:
– Ingen er som deg og ingen andre kan være deg bedre enn den du selv er!
Vi har alle bruk for hverandre, vi er som brikker i et stort Puzzle-spill.
Mangler der en brikke blir liksom ikke bilde komplett – det ville manglet en viktig detalj.
Ingen kan gjøre dine oppgaver slik du kan.
Du har din egen design og oppgave i selve dette store Puzzle-spillet vi alle er en del av – jeg har min.
Fikk liksom ingen svar på noe, det var som om jeg snakket med meg selv.
Illustrasjonsbilde
Jeg snakket flere ord og setninger og vedkommende svarte og med å holde bak det ene øre for å få mer lyd:
– Hææ, hva sa du?
Da skjønner man at man har med en tunghørt person å gjøre, men det sa jeg jo ikke til han.
– Hææ, hva sa du? – en setning han ropte med en hevet stemme.
Vi fikk ikke snakket så mye sammen på denne turen, for han innrømte jo sitt handikap.
Godt å vite at været blir like fint selv om man ikke snakker sammen på bussen, varmen og kulden kan vi heller ikke gjøre noe med i en slik samtale.
Det var et gammelt ansiktsuttrykk jeg ikke glemmer så lett – litt tunghørt ja, men allikevel en kar med godt humør.
Jeg skulle gjerne hatt mer tid og mulighet til å få høre mer fra hans tid som ung, tiden under krigen og hans levekår.
Hadde jeg kunne stoppet bussen og sett på hverandres munn når vi snakket hadde det nok vært enklere å føre en samtale med han, men det var jo ikke så lett når man kjører buss i rute.
Jeg synes det er så interessant å høre på når de eldre forteller fra fortiden.
De eldre har tross alt bygd opp landet vårt, de vet hva kronas verdi er – ja, vi har mye å takke den generasjonen for.
Tenk på den smerten mange av dem måtte gjennomgå, fattigdom, sult og tap av familie og eiendeler.
Man skulle tro det ikke var sant, men det er det virkelig.
Det er viktig å vise den generasjonen stor respekt.
For meg gir det stort grunnlag for å være mer takknemlig i hverdagen, for både de små og store tingene i livet.
