Jeg stod noen minutter før avgang i byen og fikk ombord to ungdommer, en gutt og ei jente.
De satte seg bak og etter en kort stund gikk jeg bak til dem for å slå av en prat.
Denne jenta og gutten er jo regelmessig med på bussen, så jeg ville bare høre åssen det stod til.
Vi snakket om løst og fast, utdannelse, valg av yrke og slike ting.
Det ble også snakk om det som skjer i Ukraina.
Illustrasjonsbilde
Gutten var i familie til en som hadde kjørt ned for å hente flyktninger.
Samtalen mellom meg og ungdommene fikk et dypere innhold etter som tiden gikk.
Da sa jenta: – Pappa reiser snart ned for å ordne et hus han råder over for å gi tilgang for flyktninger i nabolandet til Ukraina!
Jeg var nødt til å kjøre fra byen – bussen skulle gå fordi klokka var passert, men det disse ungdommene sa gjorde et sterkt inntrykk på meg.
Det ble noen tanker når jeg kjørte videre mot neste by.
Senere ved sjåførbytte gikk jeg bak igjen til ungdommene som da satt alene der bak.
Jeg sa til jenta: – Det du sa om pappaen din gjorde et sterkt inntrykk på meg! – jeg måtte innhente meg litt.
– Før han drar nedover til dette huset må du gi han en klem og si at du er glad i han!
– Det skal jeg gjøre! – svarte hun.
– Ikke glem å gjør det med mamma også, selv om hun ikke blir med han ned!
Hun skulle bli hjemme her i Norge.
Jeg ble rett og slett rørt der jeg stod.
Moren hadde visst ikke så lyst til at mannen skulle dra.
Ikke fordi hun ikke unte han turen, ikke fordi hun ikke ville låne bort huset der nede, men fordi hun var redd for om mannen ikke kom levende hjem igjen.
Det er ikke hverdagskost å få tilgang på slike samtaler og med en så kjekk ungdom.
Da jeg skulle til å gå frem igjen og for å gå av bussen sa jeg: – Dere er begge to noen fantastiske ungdommer!
Jeg tror de hadde godt av å høre det.
Alle har vi behov av å bli sett i blant.
Jeg tror ingen tar skade av å gi ens foreldre en klem og med følgende ord: – Jeg er glad i deg!
Mine egne foreldre skulle fått mange flere imens de levde – det ser jeg nå.
Nok om det, men jeg kom på en opplevelse jeg selv hadde i Russland for noen år siden.
Vi var to busser i følge og var der med hjelpesending til en by som heter Bryansk og til områdene rundt der.
Denne bussen kjørte jeg, en av to busser vi hadde på turen i 1999.
Har skrevet litt om den turen før, men dette jeg nå skal fortelle har jeg ikke nevnt før.
På vei hjemover hadde vi en pause i Vyborg før vi skulle gå inn i Finland.
Jeg fikk se at en svensk buss tok borti en russisk bil uten å ville stoppe for å gjøre opp for seg.
Russeren tente på alle pluggene og fikk stoppet den svenske bussjåføren.
Jeg kunne se at de to var ikke enig om hva som hadde skjedd.
Det virket for meg som om min svenske kollega trodde at russeren ville gi han skylden for en gammel skade.
Jeg var veldig i tvil på om jeg gjorde lurt i å blande meg inn, men jeg så at bakhenget på bussen sneiet borti bilen da bussen la full sving ut fra parkering.
Hadde det vært meg som hadde blitt påkjørt hadde jeg likt at en utenfra kunne gitt den opplysningen som skulle til for at rettferdigheten hadde seiret.
Jeg gikk bort og sa til min svenske kollega:
– Det er ikke meningen å blande meg inn, men jeg så at du var inni bilen til russeren!
Jeg fikk forklart på en saklig måte slik at russeren fikk sin rett.
Den hissige russeren ble mer enn glad da den svenske bussjåføren tok han i hånden og ville gjøre opp for seg.
Heldigvis var det ikke meningen å bare stikke av.
Han så bare ikke at bakhenget på bussen gikk for mye ut i det han svingte.
Ting man ikke ser eller hører er ikke godt å ta skylden for heller.
Heldigvis endte dette godt.
Jeg tror den svenske bussjåføren betalte russeren kontant i hånda.
De skiltes i allefall som to gode venner – en god følelse for meg.
En av mine passasjerer har i sin oppvekst vært utsatt for en del mobbing og trakassering.
Han kunne fortelle at mobbingen kom pga ting han ikke kunne noe for.
Jeg blir bare så trist når noen mennesker blir utsatt for slike ting – det er så unødig.
Tror ingen vet hvor mye mobbing kan skade en annen person.
Denne karen ble for kort tid siden invitert til å samles til gjenforening – noe de skulle ha etter antall år siden de gikk ut ifra skolen.
Gamle minner dukket opp og tankene på om å delta eller ikke streifet han.
Det ble ikke et ja uten tvil, for hans erfaring fra skoletiden tillot ikke det.
Han regnet med at de hadde vokst de også og sikkert blitt voksne i sin oppførsel – så han takket ja til denne invitasjonen etter lang tids tenkning.
På sammenkomsten så ble han tatt til side av flere av de som hadde vært verst i skoletiden.
Illustrasjonsbilde
Da fikk han høre ord som burde vært uttalt for mange år siden og han fikk noen håndtrykk som han aldri glemmer.
Jeg kunne lett se føre meg denne sammenkomsten der han for første gang kunne føle seg inkludert.
Han fikk også høre ordene “du er en veldig koselig kar” etterfulgt av klapp på skuldra.
De sa ikke direkte uskyld for sine dumme ordvalg, men de ordene han fikk, den følelsen av å være inkludert nå var unnskyldning god nok.
Husk på det at ord vi uttaler – det er ikke sikkert at det blir oppfattet som spøk eller moro hos den som får de ordene servert.
Det er noe vi alle bør tenke godt over.
Jeg har selv hatt passasjerer som har vert nær ved å gjøre det slutt på sitt liv bare på grunn av feil ordbruk i skolen og i oppvekst.
Det er ikke en gøy eller koselig situasjon for en bussjåfør å se en så fortvila passasjer i fremdøra, der tårer rant nedover på begge kinn – så fortvila, glemmer det aldri.
Desto mer givende var det å se samme passasjer uker etter, hadde fått livsgnisten tilbake – bare for at noen gav vedkommende bekreftelser og nødvendig oppmuntringer.
Egentlig er det med bekreftelser, det med oppmuntringer er noe vi alle trenger i blant – noe som vi sikkert kunne blitt flinkere til å gi både du og jeg.
For en god stund siden hadde jeg med meg en som ikke alltid tenkte så mye igjennom på forhånd hva han skulle si.
Han var vel heller blant de som snakket før han tenkte.
En dag kom ei flott jente inn og satte seg inn rett bak han.
Han tok opp kontakten umiddelbart og ville oppmuntre henne litt.
– Du Magda, du er deilig! – var hans ord til henne.
Illustrasjonsbilde
– Oij, takk, men sånn må du ikke si på bussen! – var hennes svar tilbake, men oppmuntringen stod ved lag og han understreket sine ord til henne med følgende setning:
– Joda, såpass må du tåle! – og smilte.
Du kan si at smilet kom til meg også – han sparte ikke på konfekten.
Heldigvis så tok hun dette fint, men man kunne ut fra bare ord tro at de to hadde veldig god kontakt til det daglige.
Han var ikke lavmælt når han skulle si noe – alle kunne høre han.
Da var det ikke til å unngå at man fikk med seg litt av det som skjedde der bak.
