countryekspressen gode selvopplevde busshistorier

Jeg skulle overta Sørlandsekspressen på Harebakken.

Min avtroppende kollega sa i fra om at der var litt “småtteri” til bagasje i bakerste luke, men dette skulle ikke ut før vi var vel fremme i Kristiansand.

Så slik sett skulle det bli en rolig og grei tur sørover.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vel fremme i Kristiansand kunne jeg skjønne min kollega sitt lure smil ved sjåførbytte.

For i begge lukene og på begge sider av bussen var smekk fulle av bagasje.

Illustrasjonsbilde

Det var dette min kollega kalte: –  Litt småtteri!

Skulle tro de skulle flytte med alt de eide, ja man skulle tro at de også avviklet et teppefirma – for så fullt var det.

De hadde bestilt en maxi-taxi der borte i Kristiansand til videre transport og som de nærmest fikk fylt opp.

Husker jeg rett måtte de også ha en vanlig taxi til seg selv itillegg, fordi de hadde flere tepperuller og teppene gikk ikke inn i en vanlig taxi.

Jeg kunne ikke annet enn å smile.

Du så komisk, men jeg lot ikke de reisende få se dette kan du skjønne – jaja, hvem vet, de så kanskje mitt smil da jeg åpnet lukene.

Det var litt av et syn kan jeg love deg.

Tilbake på Harebakken sto samme kollega klar til en ny Oslo-tur.

Jeg kunne se hans smil igjen på lang avstand, og hørte hans latter lenge før han rakk bort til meg i fremdøra for nytt sjåførbytte.

Ordet “småtteri” var nok ikke helt rett ord, det var vi begge skjønt enig i – vi begge lo.

Håper de betalte godt for lånet av lukene de hadde fylt opp – noe jeg tviler på, men det gav oss uansett en god latter den dagen.

I skrivende stund kan jeg enda se føre meg det lure smilet, ansiktet og formelig høre latteren til min tidligere kollega som nå er pensjonist.

Jeg tror nok han husker denne turen selv også, for han måtte jo selv laste dette inn i Oslo vil jeg tro.

Utrolig mange ting man får plass til i en buss – de rommer mye når man laster riktig.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg kom til Grønningveien i Risør og der stod en meget glad gutt.

På lang avstand kunne jeg se en liten gutt stå å hoppe når bussen kom, ja det var en glede å spore som ikke er lik for alle.

Da døren på bussen ble åpnet kunne reisefølge fortelle at dette var Fabians første tur med buss – han hadde aldri gjort dette før.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Fabian, snart 3 år – tatt på Tollboden i Risør.

Jeg blir så glad når jeg får være den aller første bussjåføren en person sitter på med.

Lørdag 07. November i 2020 var hans første busstur.

Fabian blir i skrivende stund snart 3 år.

Han satt så fint i sitt sete, holdt bussbilletten for sin mamma med stor glede – tok sitt ansvar med stor bravur.

Jeg er takknemlig for slike passasjerer.

Velkommen igjen, Fabian!

Bilde er lagt ut med tillatelse.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Man skulle ikke tro at man er kommet til 06. November og vi er uten snø og kulde.

Fikk dette bilde tilsendt i dag som et bevis på det.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Bilde er tatt på Torvet i Risør i dag 06.11.20. Bilde ble tilsendt meg av en jeg møtte.

Julelysene i gatene er tent, men snøen mangler, og heldigvis sier jeg.

Jeg har mer enn god nok stemning uten snø og kulde.

Vil ønske dere alle en god helg.

Ta vare på hverandre, men vis hensyn i disse korona-tidene.

En telefon til en venn kan være det som skal til for å gi en oppmuntring til noen.

Telefonsamtale smitter ikke korona videre slik jeg har forstått det.

Dermed gir den en god mulighet til å holde kontakt med de du er glad i.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg overtok Sørlandsekspressen på Harebakken og kjørte den ned til Kristiansand.

På ankomst i Kristiansand var der ei dame som spurte noe forfjamset: – Er vi i Kristiansand nå?

– Ja, nå er vi vel fremme! – svarte jeg på det konkrete spørmålet og hjalp de videre ut med bagasjen.

Illustrasjonsbilde, tatt 25.05.07 ved busstoppet på Åmot i Telemark. Jeg kjørte buss med internnummer 21 til Nettbuss Sør der – i forbindelse med en fantastisk fin vestlands-tur.

Kjørte videre til Mjåvann for å gjøre klar bussen for returen.

Som en ekstra opplysning vil jeg nevne at den bussen gikk 215 mil i døgnet. og på Mjåvann var den tiden på døgnet bussen sto lengst i ro.

Der ble den rengjort innvendig, den fikk påfyll av rekvisita, fylt diesel ble også gjort der samtidig ble toalettet tømt.

Den gangen var der et samarbeid med Team Møre, så når bussen kom til Oslo overtok andre kolleger bussen og kjørte den videre på natta mot Kristiansund.

Da jeg var kommet meg ut til Bjørndalssletta i Kristiansand – da i rute mot Oslo – ringte det en telefon.

Fikk beskjed om å vente fordi en drosje lå bak for å ta meg igjen var beskjeden.

Et ektepar skulle være med, et ektepar som hadde kommet seg til feil by.

De skulle vært til Kristiansund kan du skjønne.

Så da viste det seg at det paret som lurte på om vi var vel fremme tidligere på dagen var nok ikke det allikevel.

Tenk for en lang reise de fikk.

Først tidlig ut fra Oslo til Kristiansand på dagen, deretter samme vei tilbake samme ettermiddag.

For så å begynne på turen nordover mot den rette destinasjonen, Kristiansund natt til neste dag.

Kunne få ondt av dem.

Husker jeg rett så betalte de ikke for turen tilbake til Oslo.

Feilen lå jo der inne i Oslo ved første påstigning slik jeg ser det.

Fort å ta feil, si feil eller misforstå på to så like byer, Kristiansand og Kristiansund.

Uansett hvem som misforsto hva – så fikk de mye busstur for pengene.

De glemmer nok aldri denne opplevelsen.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En mann kom inn i bussen og gav tydelig tegn til å ha fryktelig ondt i benet.

Det er så klart ikke noe godt å ha ondt i beinet – det er det ingen som synes.

Men svarene jeg fikk fra han dro mistanken om hvor reelt dette var til side.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mannen sa først: – Jeg har så ondt i benet!

– Har du det? – spurte jeg – for å vise min medlidenhet.

Illustrasjonsbilde

Man vil jo som bussjåfør gjerne vise litt empati når noen stønner i fremdøra.

Da svarte mannen: – Eh, nei, jeg har ikke det!

– Åh, var det falsk alarm? – spurte jeg litt forundret.

– Nei, jeg har ikke det heller! – svarte han, og vi begge smilte.

Fornøyelig med slike fine svar.

Godt når mine passasjerer ikke har hverken ondt i benet eller har falske alarmer.

Han var tydelig i det hjørne at han ville tøyse litt med de rundt seg – og jeg gikk på den.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg har ofte med meg en hyggelig mann ved navn Per Julian – og som jeg har fått lært mer og mer å kjenne.

Han har fortalt meg en del fra sitt liv, om sin familie og han har også gitt meg en tillit som er enestående.

Vi har vel vært innom de fleste emner gjennom årene der han har vært min passasjer.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Han fortalte meg blant annen om at han søkte seg nordover i militæret – bare for å komme nær sin bestefar.

Illustrasjonsbilde

Bestefar var en som han skjellen så, det var en bestefar som itillegg hadde høy alder.

Da Per Julian etterhvert kom seg i tjeneste der nord fikk han bare en kort tid sammen med sin bestefar.

Foto: Per Julian Anfinsen.

Bestefaren gikk bort, og Per Julian måtte en dag istedet bære sin bestefars kiste.

De to hadde planer om å fiske sammen, dra på mange turer og bare vært sammen – slik ble det ikke.

Da han fortalte meg om dette må jeg si at jeg kjente litt på lengsel selv etter de av mine som har gått bort.

Jeg blir ydmyk når jeg får tilgang på en slik samtale på bussen.

Per Julian har også gitt uttrykk for at han ønsket seg en jobb og hadde lyst til å få seg sertifikat, men økonomien satte en stopper også for den planen.

Jeg kom med et forslag til en arbeidsplass i distriktet, et forslag jeg så han satte pris på å få.

En dag jeg var på vei hjem fra jobb ringte plutselig mobilen.

Da fikk jeg høre at Per Julian hadde fått seg jobb der jeg anbefalte og sertifikatet var nå påbegynt.

Han var mer en glad, og han ville bare ringe meg for å takke.

Jeg blir så takknemlig for slike samtaler – fra en så fin ung mann som har livet føre seg.

Nå så han lyst på fremtiden, og jeg kunne formelig se han smile fra øre til øre.

Ordet suksess liker jeg godt – veldig godt, og ikke noe mindre når jeg ser at det går andre vell.

Viktig å kunne glede seg på andres fremgang og lykke – det gir glede for en selv også.

Prøv, så skal du se.

Misunnelse er ikke noe godt, det tærer bare på en selv.

Samme er det med å bære nag til noen.

Nei, vi bør alle blir flinkere til å oppmuntre hverandre, fremsnakke hverandre og tro det beste om hverandre.

Da blir det lettere å glede seg over andres lykke.

Sist, men ikke minst – man blir glad og oppmuntret selv også.

Skrevet og publisert med tillatelse.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En ung gutt hadde dessverre vært så uheldig å mista førerkortet, det var noe han for lenge siden hadde sagt.

Illustrasjonsbilde

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Selv om det ikke var rett det han hadde gjort – så må jeg si at en kan få ondt av dem som mister det – det er liksom så unødvendig.

Har selv opplevd å gå et år uten førerkort for stor bil, men da på grunn av operasjonen jeg hadde.

Det var rett og slett et stort savn, et savn å ikke kunne bare gjøre jobben sin.

Heldigvis fikk jeg beholde selve bil-delen, så jeg var heldig tross alt.

Tilbake til denne gutten på bussen – så fikk jeg se en stor optimisme når han sa til meg på siste tur før helgen:

– Til mandag skal jeg ha oppkjøring igjen på stor bil!

Jeg ble så glad på hans vegne at man skulle tro det var en selv som var i den situasjonen.

Det er så bra når det lykkes for den man omgås med i hverdagen.

I det gutten skulle gå av bussen og i det han takket for turen og ønsket meg god helg sa han:

– Denne må du ha, denne tror jeg du har større glede av enn det jeg har! – og gav meg en colaboks som var så iskald – ja det dugget av den.

Den fristelsen kunne jeg ikke motstå, selv om jeg tror han også kunne fått bruk for den – om ikke annet til mandag uka etter.

Uansett, en utrolig fin oppmuntring – så uventa liksom.

Om han fikk seg førerkortet tilbake vet jeg faktisk ikke i skrivende stund, men siden han er yrkessjåfør vil jeg tro det ble en lett oppgave.

Jeg takket for colaboksen og fikk ønsket han lykke til med ny oppkjøring på stor bil.

Det er iallefall en veldig god følelse når man kan ha en slik kontakt med enkelte av de reisende at de ønsker å fortelle meg både de gode og til tider de dårlige opplevelsene i ens hverdag.

Ikke alle ville fortalt om at en har mistet førerkortet som yrkessjåfør – er ikke sikker på om jeg ville gjort det.

Derfor er det ekstra stas for meg å kunne høre at nå var det lys i tunnelen – slik som det var for denne koselige gutten på bussen.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En mann kom inn i min daværende tomme buss.

– Er jeg helt alene i dag? – spurte mannen da han så at jeg ikke hadde flere passasjerer ombord.

Han her var i det gode lune, jeg følte han her kunne jeg skøye litt med.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

– Men selv om det er bare deg som er passasjer er det dyrebar last! – var mitt svar tilbake.

Han kunne svare for seg og sparte ikke på kruttet da han svarte meg tilbake.

Illustrasjonsbilde

– Jeg er ikke børsnotert, så verdien på meg vet jeg ikke noe om! – sa han og smilte.

Har ofte tenkt på den setningen i ettertid – alle er jo like mye verdt.

Fra å være litt humoristisk – så ble det faktisk litt alvorlig for meg.

Både for deg som leser og ellers – så er vi alle like mye verdt.

Man kan ikke som menneske regnes om i kroner, verdien kan ikke måles i diagrammer eller på en børs.

Vil avslutte denne utgaven av bloggen med å si: – Du betyr utrolig mye, ingen kan være den du er bedre enn deg selv!

Husk på at verdien har ingenting med ens følelser å gjøre.

Verdien har du uansett – selv om du skulle føle at det er en blå-mandag i blant.

Håper disse ord kunne være til litt oppmuntring for deg som leser.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

En eldre mann skulle her om dage kjøpe seg et verdikort.

Illustrasjonsbilde

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dette med verdikort var helt nytt for han, og dermed vanket det noen spørsmål rundt dette kjøpet.

Merkelig nok – på tross av sin høye alder så lurte han på om det gikk an å finne mer opplysninger om på Internett.

Men han sa det ikke slik: – Kan jeg finne mer om dette på intern-ettet?

Han hadde et tonefall på det ordet som gjorde at vi begge måtte smile litt, men jeg skjønte jo hva han mente – han var ikke så langt unna rett uttalelse.

Han fikk god innføring i bruken av verdikortet han kjøpte.

Allikevel tror jeg han ville se på mulighetene på Internett – kanskje som en bekreftelse på mine ord.

Gosselig fyr var det uansett.

Han hadde iallefall veldig lett for å spre glede i bussen.

Sånne gullkorn i hverdagen setter jeg stor pris på.

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto

Jeg kjørte kombiruta til Telemark Bilruter og var godt lasta.

Kom til toppen av Voiehallingene og skulle nedover mot vekta – til vekta som lå på Haslestad den gangen.

Nå i skrivende stund blir ikke den plassen brukt til noen ting.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Ut fra vekta den gangen kom der en semitrailer og jeg var godt i siget og hadde liten lyst til å bremse ned.

Illustrasjonsbilde

Jeg så at betjenter satt i bilen før innkjøringen til vekta, men de bare satt der og overvåket trafikken.

De hadde heller ikke satt ned hastigheten på stedet – slik de ofte gjorde når de hadde kontroller.

Det var heller ikke satt opp skilter om forbikjøring forbudt – ikke kom der bil i mot.

Jeg så bakover at ingen bil la seg ut for å ta forbi meg, dermed benyttet jeg min fart og mulighet til å kjøre forbi semitraileren.

Den gangen var fartsgrensen 80 km/t, og der på stedet er det en lang slette, oversiktlig og greit.

Oppdaget det litt for sent at semitraileren han akselererte nesten like fort som en personbil.

Eksos-røken velta seg ut fra begge rørene ved førerhytta.

Vi lå side om side bortover en kort stund før han la seg på hornet og tutet – til slutt bremset han ned.

Det virket for meg som om han mente at jeg hadde skylden.

Ikke noen koselig opplevelse, hverken for meg eller for mine passasjerer.

Noen hadde jo allerede lagt seg til å sove i min buss og fikk en fryktelig oppvekking på grunn av dette hornet han la seg på.

Dette forverret bilde og inntrykket også for betjentene som satt i sin bil i veikanten og beskuet det hele.

De så dette på avstand, og da kan avstanden til kommende sving også virke mye mindre enn hva det virkelig var.

Betjentene kom etter og stoppet meg – en straff i seg selv når man har passasjerer ombord.

Betjenten som kjørte kom ut og bad om alle dokumenter av meg, noe han også fikk.

Jeg svarte høflig: – Hvorfor stoppet dere meg og ikke han som kom ut rett foran nesa mi?

Betjenten hadde tydeligvis navn og nummer på han på grunn av besøket på vekta, så han fikk kjøre videre.

Jeg skal prøve å gjøre en lang historie kort.

Dette ble en anmeldelse på meg.

Det skulle gå bort imot et år før jeg fikk innkallelse til politiavhør, et politiavhør som foregikk på Eydehavn lensmannskontor.

Tiden gikk, det gikk såpass lenge at jeg kom ikke på hva jeg hadde gjort galt når brevet fra politiet kom, men etter hvert skjønte jeg jo min tidligere opptreden på Haslestad.

Maken til politimann jeg fikk som etterforsker skal man lete lenge etter.

Han var som en god advokat for meg i det avhøret.

Politiet hadde vært på åstedet ved Haslestad og tatt bilder og målt opp.

Forstyrret opp min kjøreskive som vi brukte den gang – på et a4 ark .

Der stod det hvor fort jeg kjørte, og da sa den hyggelige politimannen:

– Jeg hadde ikke turt å kjøre ut foran en buss selv med min privatbil en gang!

– Langt mindre med en lastebil med semihenger! – la han til.

Kan tro jeg var letta.

Notatene politimannen gjorde ble sendt inn til høyere hold.

Jeg fikk svar noen dager senere om at saken var henlagt, men noe politimannen sa og som jeg prøver å huske på – og det kan være en lærepenge for oss alle inklusiv dere som leser:

– Stol aldri på andre enn deg selv i trafikken!

Gjerne følg meg på Facebook.

https://www.facebook.com/countryekspressen/

Om du trykker liker i Facebook-siden (i linken over) – får du oppdateringer fra meg uten å måtte blogge selv.

Bare å dele innlegget videre om du vil.

Best regards, Alf Otto