For en god stund siden hadde jeg med meg en som ikke alltid tenkte så mye igjennom på forhånd hva han skulle si.
Han var vel heller blant de som snakket før han tenkte.
En dag kom ei flott jente inn og satte seg inn rett bak han.
Han tok opp kontakten umiddelbart og ville oppmuntre henne litt.
– Du Magda, du er deilig! – var hans ord til henne.
Illustrasjonsbilde
– Oij, takk, men sånn må du ikke si på bussen! – var hennes svar tilbake, men oppmuntringen stod ved lag og han understreket sine ord til henne med følgende setning:
– Joda, såpass må du tåle! – og smilte.
Du kan si at smilet kom til meg også – han sparte ikke på konfekten.
Heldigvis så tok hun dette fint, men man kunne ut fra bare ord tro at de to hadde veldig god kontakt til det daglige.
Han var ikke lavmælt når han skulle si noe – alle kunne høre han.
Da var det ikke til å unngå at man fikk med seg litt av det som skjedde der bak.
For noen år siden kjørte jeg mine kolleger med sine respektive opp til et julebord i Morgedal.
Skulle jeg komme dit måtte jeg jo kjøre Kviteseid-kleivene – og det på vinterføre.
Det gikk veldig fint, bortsett fra at jeg måtte ta den ene svingen i to omganger – det vil si jeg måtte rygge litt for å få å gå klar i den ene svingen.
Bilde er tatt på Selåsvatn postkontor der vi leverte post når jeg kjørte i Telemark Bilruter AS
Da hørte jeg en av fruene bak si til en av mine kolleger: – Jeg tror ikke han har kjørt her før!
Det var nok ikke meningen at jeg skulle høre det, men det gjorde jeg.
Hadde veldig lyst å svart henne tilbake: – Du har helt rett! – men jeg var redd for at hun skulle bli flau og at vi hadde fått en dårlig stemning i bussen.
De kleivene der er ikke for nybegynnere.
Har jo kjørt der i ettertid uten å måtte rygge, men det er trening.
Er man usikker så er det nok lurt å være forsiktig.
Det er i allefall ikke noe stas om det smeller og da vite at bussen er full av folk som kan dette bedre enn en selv.
For alle har vært nybegynner en gang og nybegynnere er som regel – bør være i allefall litt mer forsiktig synes jeg.
Erfaring kommer med treningen og lang fartstid.
Den erfaringen manglet jeg på det tidspunktet, slik er det bare.
Skal man bli god på noe må man være åpen for å lære av ens egne og av andres feil.
For meg er der alltid noe å lære.
Den holdningen tror jeg er best å ha, men der er jo de som kan alt, som alltid er best og som ikke har noe mer å lære.
Jeg er ikke en av dem.
Det sier vel bloggen også litt om om du leser – det er ikke bare solskinnshistorier med meg, dessverre.
Skal man fortelle og blogge om ens liv som bussjåfør så må alt frem – inkludert de gangene jeg har gjort mine feil.
Godt å vite at feilene kan man lære noe av, samme hva man holder på med til det daglige.
La den setningen være en oppmuntring og et mål for oss alle.
Han lignet på mange måter på min Pappa som dessverre gikk bort i 2017.
Jeg fikk billettert denne karen og han satte seg rett bak meg – noe jeg ikke la spesielt merke til.
Ombord i bussen har jeg en stemme som opplyser om stoppestedene – jeg kaller henne for “Turid”
– Turid er jo alltid på tur! – pleier jeg å si.
Da vi kom frem til Grenstøl opplyste Turid om korrespondanse og hvor mange minutter det er for de reisende til dette skjer.
Dette er også en informasjon som står på våre skjermer i bussene våre.
En hel del av passasjerene gikk av der, og jeg lukket døren og kjørte videre imot Tvedestrand.
Da jeg var nede på rutebilstasjonen i Tvedestrand trodde jeg bestemt på at jeg var alene i bussen, men jeg hørte en jakke-lyd som om en bevegde seg i et sete.
Joda, ganske riktig, der satt denne gamle mannen så fin.
Illustrasjonsbilde
– Du skal til Kristiansand du? – spurte jeg – for da kom jeg på det.
Han bekreftet det og lurte på når vi kjørte videre.
Denne karen var den siste jeg ønsket en slik opplevelse med.
Jeg måtte bare beklage at jeg ikke så bedre etter når vi hadde selve korrespondansen oppe ved Grenstøl.
Som sagt så var han ikke i mine tanker da, og ikke var han synlig i min speile bakover heller.
Jeg skrev med kulepenn på billetten hans slik at hans billett ble gyldig noe lengre med hensyn til tid.
VI kan jo slå ut en ekstra forsinkelses-billett som bekrefter vår skrift med kulepenn på billetetten.
For klarte han ikke å få med seg bussbytte her kunne han fort miste flere bussbyttinger på resten av turen tenkte jeg.
Han skulle tross alt på en sjekk på sykehuset i Kristiansand, så han måtte jo nødvendigvis bytte to ganger til.
Jeg fant ut for han at han manglet bare noen minutter på å kunne rekke kontrollen allikevel – selv med en time senere avgang.
Den eldre mannen hadde heldigvis som eldre flest beregnet god tid til turen.
Han var så takknemlig for at jeg brydde meg litt og viste han noen andre tidspunkter og om når han skulle bytte buss bortover.
Han selv ville ringe sykehuset og si ifra om forsinkelsen som ble bare noen få minutter på tross av skandalen.
Så fin en mann på alle vis – utrolig takknemlig for så lite.
En ordentlig god pappa-type som fort kunne ha fått en god klem om det var han.
Kjenner jeg blir så glad i de eldre, de viser ofte takknemlighet for så lite.
Jeg vet litt om hva denne generasjonen har opplevd av krig, sult og fattigdom.
Mange eldre gir meg virkelig perspektiv på livet i sine fortellinger fra fordums tid.
Har ofte tenkt på hvor heldig jeg er som få lov å kjøre buss.
Frakte en så dyrebar last, vite det at noen sender av sted det kjæreste de har med meg.
Det er i grunnen en stor tillit, både fra den som selv vil reise, men også fra den som sender sitt kjære barn til og fra skole, sin ektefelle til og fra jobb.
Ofte så få jeg tilgang på noen flotte samtaler, og noe som gjør veldig inntrykk på meg er når ungdommer velger å sitte foran for at de selv ønsker seg en prat.
I en samtale kan vi være innom mange emner når jeg kjører i min buss, du skulle visst hvor mye det gleder meg.
Musikk er jo en av de emnene jeg også liker veldig godt å snakke om.
Ikke fordi at jeg selv er så flink, men musikk det forener – både når den spilles og når den har blitt et samtaleemne.
Gitar og gitarspill er jo min største interesse, derfor er det så stas når jeg kan få presentere noen gode gitarister for likesinnede som driver med det samme.
Illustrasjonsbilde
Jeg har også hatt lyst til å kunne spille steelguitar, men det har bare blitt med et forsøk.
For steelguitar jo en countrymusikkens viktigste instrument når det gjelder å fylle ut, men det går jo an å like det for det om en ikke selv kan spille noe som helst.
Til dere som leser vil jeg i dag ta dere med å vise dere en gitarist jeg av og til må høre litt på – og som jeg flere ganger har nevnt for gitarinteresserte på bussen.
Man skulle ikke tro at en kar i såpass høy alder var så rapp med fingrene, men det er vel der uttrykket kommer til sin rett: – De eldste er eldst!
Han jeg vil vise dere er født i Desember 1943, så da kan dere selv regne.
Her får dere en smakebit av selveste Albert Lee – dog spilt inn for mange år siden.
Dette er et klipp som består av mange riffer.
Det betyr at dere får bare noen sekunder av hver melodi.
Dette er nok ikke en rolig bakgrunnsmusikk å slappe av til, men en fin måte å vise hvor flink Albert Lee er til å meste sin gitar.
Gøy når ungdommen kommer tilbake å sier: – Alf Otto, han var flink han du sa!
